Annonse
Hva er lov til å si? Hva er ikke lov? Og hvem bestemmer det? Må noen bestemme det? Må vi krangle? Kan vi ikke alle bare være venner? Kulturjournalist Marte Hotvedt skriver om Tromsø-dialekten(e).

Det heter «fesk» og «kval». Husk for guds skyld det. Spesielt hvis du bor på Kvaløya

På tross av mine kollegers røffe behandling, så har jeg kommet til den konklusjon at jeg er tromsøværing. Og uansett hva de gjør, kommer jeg aldri til å si «fesk» eller «kval».

- Herregud, finnes det ingen i denne redaksjonen fra Tromsø lenger?

Jeg husker det godt. Det var sjefen som hadde en utblåsning. Noen hadde kommet i skade for å si at de ikke viste hvor Mackbratta var.

Jeg ilte til (selv om jeg var noe usikker på hvor Mackbratta var). 

- Jeg er fra Tromsø. Født og oppvokst i Workinnmarka, vet du.

Sjefen satte ondøyet i meg.

- Trur du ikkje æ vet kor foreldran dine e fra? 

Det viser seg nemlig at for å være «byjeinta» eller «bygut», så må familien ha bodd her i tre generasjoner.  Og da aller helst innenfor den gamle bygrensa. 

- Workinnmarka e på lainne.

Den var det ikke sjefen som kom med, men en annen «bygut», som hadde latt seg fange av samtalen. Han var bygut, opplest og vedtatt. Født på Elisabethsenteret, vokst opp i Vestregata, skolert på Gyllenborg, Sommerlyst og Kongsbakken, foreldre og besteforeldre hadde jobba på Mydland, han hadde spelt med ny boill i Bukta (Hansjordnes), hoppa på ski i Doktordalen, drukket utelukkende Mack-øl siden den gangen på Sørsjeteen da han var 14, men han hadde faktisk vært utenbys. I Telegrafbukta. Han hadde papirene i orden.

Selv var jeg altså ikke fra Tromsø. Og selv om min familiære bakgrunn allerede hadde avslørt meg, så hadde mine godkjente bykolleger mer, og tyngre, bevis – som en ekstra bonus.

- Ka som svømme i havet, Marte?

- Fisk?

- Og de skikkelig store dyran i havet?

- Hval?

På dette tidspunktet raknet det fullstendig for mine nå rabiate kolleger.

- «Fisk?» «Hval?» Åhåhåhå – forbainna søring!

Det heter «fesk» og «kval». Husk for guds skyld det. Spesielt hvis du bor på Kvaløya, som meg. Sier du «hval», må du da automatisk si «Hvaløen» når du refererer til ditt bosted. Det er rein logikk.

Samtalen, senere referert til som «oppvåkningen», var et hardt slag for en tidligere tromsøværing. Det er ikke hver dag man lærer at ens egen historie ikke stemmer.

Språk er ikke lett. Dialekt er verre. Jeg er nok ikke den eneste som har fått føle andres vrede når det kommer til uttale av ord. Spesielt ikke de ordene man trodde man hadde felles. Jeg skal også være den første til å innrømme at jeg har delt ut min solide porsjon med dialektkritikk til andre. 

Aller helst til de yngre. De yngre kan jo ikke snakke, stakkars. Broren min er bare ni år yngre enn meg, men han har aldri i sitt liv tatt ordet «ikkje» i sin munn. Han sier «ikke».  I likhet med store deler av folk på sin alder – og ikke minst de enda lengre ned i årsklassene. Der har jeg faktisk observert at noen går til det skritt å kutte pronomen foran navn. Det er helt krise. «Mamma, æ går til Ola.» Nei, gutten min. Du går til «han Ola». Jesus Christ, hvis det fortsetter sånn, så vil ikke søringene ha noe å herme etter oss for lengre.

På den andre siden, selv synes jeg de fleste som omtaler seg som «ækte bygut/jeinta» høres ut som om de kommer fra bonlandet. Hvor er bonlandet, spør du? Ikke Tromsø, i hvert fall. Jeg kjenner meg ikke igjen i at folk sier «boill», ikke «ball», «kvit», ikke «hvit» og «sny», ikke «snø» eller «sne». Ka e det, liksom?

Jeg blir provosert. Og du blir provosert. Vi blir jo det. Det e våres dialekt! («Vårs» dialekt?) Det er identiteten vår. Og når noen sier at identiteten vår er feil, føles det ikke greit. Som forhenværende tromsøværing, nå identitetsløs, kan jeg skrive under på det. 

Vi er mange som er rammet. På Facebook, nettsamfunnet som er kjent for å være åpent og inkluderende (neida), har folk blitt kastet ut av lokale grupper med bakgrunn i uttale av ord og stedsnavn. 

Dialektforskjeller skaper også strid innad i familier. En venninne fortalte at faren hennes nektet å gi laksefilet til datteren hennes, før hun ba ham om å «seinne fesken». Den stakkars tenåringen gikk til sengs sulten den kvelden. Samme tenåring får for øvrig stadig beskjed om å gå og «rødde rommet». Heldigvis har hun lært seg å forstå dette som «rydde», og er fremdeles på talefot med moren.

Skillet mellom generasjonene er det som bekymrer meg mest. Foreldrene mine kommer heldigvis fra en annen del av landet, så vi lever fortsatt i harmoni. Men hva vil skje med meg og mine barn i fremtiden? Vil jeg kunne akseptere at de for eksempel kutter pronomen? Det sies at morskjærligheten overvinner alt, men det får da være grenser. Og hva vil mine barns barn si? «Jeg» i stedet for «æ»?  Vil de kun kommunisere med emojis? Fremtiden er mørk.

Hva er lov til å si? Hva er ikke lov? Og hvem bestemmer det? Må noen bestemme det? Må vi krangle? Kan vi ikke alle bare være venner? 

På tross av mine kollegers røffe behandling, så har jeg kommet til den konklusjon at jeg er tromsøværing. Og uansett hva de gjør, kommer jeg aldri til å si «fesk» eller «kval». Og uansett hva jeg gjør, kommer ikke generasjonene under meg til å lære seg å snakke ordentlig. Så får vi lære oss å akseptere hverandre som vi er. Det er en kontinuerlig prosess.

Neste gang noen sier noe annerledes enn deg – møt det med et åpent sinn. Det skal jeg.

- Åja, du sir «spelle boill» i stedet for «spille ball»? Så interessant og annerledes, skal jeg si.

- Åja, du droppe å si «han» foran Ola? Kor artig for dæ, skal jeg si.

- Åja, du mene at det e rart at det «snyr» i juli? Godt poeng, skal jeg si.

Så skal jeg smile og hylle språkets uendelige rikdom, glede meg over de gode samtalene dialekter kan skape, og le litt over at vi alle er så forskjellige, men samtidig så like.

(Men vit at når jeg kommer hjem, så dømmer jeg deg. Hardt. Du e faen ikkje like tromsøværing som mæ.)

Liste til diskusjon:

  • Tromsø - Tromse
  • Fesk – fisk
  • Kval – hval
  • Snø – sny – sne
  • Ball – boill – baill
  • Spelle – spille
  • Ikkje – ikke
  • Hvit – kvit
  • Hoinn – huinn – hund
  • Rydde – rødde
  • Klippe – kleppe
  • Våres – vårs

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse