Annonse
FRISTENDE? - Fiskerne må selv svare om de synes et liv som lønnstaker frister. Jeg tror imidlertid jeg vet svaret, skriver professor Svein Jentoft ved Norges fiskerihøgskole.

Ikke ødelegg fiskerinæringen!

En kritikk mot Tveteråsutvalget er at det går ut over sitt mandat: I stedet for kun å vurdere tiltak som gjelder sjømatindustrien særskilt, så beveger en seg også ned i båten.

Tveteråsutvalgets rapport diskuteres nå som filla fyker – og med rette. Den handler om viktige ting, og forslagene går lengre enn langt. Det har vært foretatt mange tilsvarende utredninger om fiskerinæringen, men ingen av dem har ment at en total omorganisering, er det som skal til.

Ingen har gått inn for at fiskernes grunnleggende rettigheter, slik de er nedfelt i råfiskloven og deltakerloven, må bort for å sikre lønnsomhet. Blir Tveteråsutvalgets forslag fulgt opp i praktisk politikk, vil vi om noen år ha en fiskerinæring som ikke er til å kjenne igjen. Det er bare å gå til andre land som har gjennomført tilsvarende reformer, så ser en det.

Mye av det som foreslås for fiskeindustrien isolert, er ikke til å hisse seg opp over, Men forslagene griper også inn i fangstleddet og i forutsetningene for den bosettingsstruktur vi har her nord. Dette er uproblematisk for Tveteråsutvalget. Jeg går imidlertid ut fra at verken fiskerne eller folk flest på kysten vil legge seg flate. Det er det heller ingen grunn til.

En kritikk mot Tveteråsutvalget er at det går ut over sitt mandat: I stedet for kun å vurdere tiltak som gjelder sjømatindustrien særskilt, så beveger en seg også ned i båten. Utvalget finner støtte for dette i punkt 3 i mandatet, som går ut på at det skal seg på verdiskapningen i hele verdikjeden.

Dette er et perspektiv som også nåværende regjering har akseptert. I og med at alt henger sammen med alt i fiskerinæringen, at lønnsomheten i fiskeindustrien påvirkes av det som skjer både oppstrøms og nedstrøms, så kan det selvsagt argumenteres for dette.

Men dermed oppstår det en skjevhet: det blir en utredning om hele næringens organisering ut fra fiskeindustriens behov. For balansens skyld kunne en jo også tenke seg at det ble laget en tilsvarende vurdering av hele næringen ut fra fangstleddets ståsted. Det er jo ikke nødvendigvis slik at det som gagner fiskeindustrien, er godt for fiskerne.

Likeledes kunne en utredet hvordan fiskerinæringens lovgivning og organisering, herunder samspillet mellom fangst og foredling, fungerer ut fra kystsamfunnene sitt perspektiv. Disse to siste problemstillingene blir Tveteråsutvalget ikke bedt om å vurdere, og dermed oppstår det en skjevhet som nå skaper reaksjoner. 

En skal ha usedvanlig sterke grunner for å gjøre det Tveteråsutvalget foreslår. Omfattende reformer kommer gjerne i kjølvannet av krise. Det har knapt forekommet i løpet av de 40 årene jeg har fulgt med i norsk fiskeridebatt, at det ikke har vært krise etter eller annet sted: Om det ikke har vært problemer med råstoffsituasjonen, så har det vært krise i markedet. Av og til har det vært krise i begge ledd samtidig.

Jeg kan imidlertid ikke huske at det har vært så lite krise noen gang som det er nå. I 2014 ble det satt eksportrekord, Råfisklaget har kjempe-tall å vise til, og kvoter på opp til 500 000 tonn torsk er eksepsjonelt. I følge Fiskeribladet/Fiskaren (6.3.2015) har de 11 sjømatselskapene på Oslo børs (hvorav 10 er innen oppdrett) steget seks ganger mer på ett år enn hele aksjeporteføljen.

Røkke-selskapet Havfisk er på topp. Selskapets aksjeverdi har steget med 125 prosent siden mars i fjor. Dette ville ikke skjedd om utsiktene i næringen hadde blitt vurdert som dårlige eller om myndighetene gjør det umulig å drive lønnsomt. Det er ikke lett å begrunne behovet for omfattende reformer i en slik situasjon.  Det er selvsagt bekymringsfullt for Norway Seafood (også Røkke) at de hadde negativt driftsresultat i 2014, men jeg er usikker på hvor bekymret vi andre skal være over det.

En ting er det som faktisk sies i Tveteråsrapporten. Der er det tatt mange forbehold, også i form av fornuftige dissenser.  En annen ting er de uttalelsene som har falt i media. Her har Tveterås vært mer kategorisk, for eksempel når han i et avisintervju mener at den store reduksjonen i antall fiskere de senere år ikke er et problem, ikke en gang en uunngåelig, dog uheldig bivirkning, men tvert om en politisk bragd.

På et folkemøte i Båtsfjord nylig sa han dessuten at «vi må stille spørsmålet om vi fortsatt skal tenke på fiskeren som en mann med egen båt – eller som en som er ansatt i en bedrift som for eksempel driver et landanlegg.»

Fiskerne må selv svare om de synes et liv som lønnstaker frister. Jeg tror imidlertid jeg vet svaret. Drømmen om å bli skipper på eget fartøy, med den frihet det innebærer til selv å bestemme dagen og driften, er en viktig grunn til at folk vil i det hele tatt vil bli fisker.

Og er en mannskap, er det bedre å være hyret av far sin enn av en bedrift på land. Da har en utsikt til en gang å overta båten og kvoten. Dette karrieremønsteret er også en sentral del av kystkulturen.

Ingen blir skipper direkte fra skolebenken eller arbeidskontoret. Fiskeryrket krever spesialkunnskap som det tar år å skaffe seg. Det er ikke som å stå langs et samlebånd, der arbeidet er redusert til enkle håndgrep. Effektivt fiske krever at skipperen har autonomi.

Han vil ikke være komfortabel med å sitte på havet og vente på ordre. Han vil heller ikke like å bli kommandert inn til lands midt i godt fiske fordi filetmaskinen trenger påfyll. Vertikal integrasjon har da heller aldri vært noen økonomisk suksess i norsk fiskerinæring. Det ville være svært ineffektivt om filetlinjen var befolket av selvstendig næringsdrivende som forhandlet om pris og andre vilkår hver gang råstoffet skiftet hender. Men det vil være lite å vinne om fiskeren blir lønnsarbeider.

Slike forhandlinger tar jo Råfisklaget seg av, og sparer dermed både fartøy og bedrift for utgifter.

Daglig leder av Båtsfjordbruket, Frank Kristiansen, kommenterte forslaget om vertikal integrasjon, at foredlingsbedriften skal få eie båten og drive fiske med fiskeren som lønnstaker, slik: «De (fiskerne, min tilf.) får gjøre det de er gode på, nemlig å hente fisken. Så kan industrien gjøre det den kan, nemlig å produsere og videreforedle råstoffet.» 

Han fortsatte med å si at «vi er ikke interessert i å bruke masse penger på kvoter, selv om muligheten åpner seg». (Finnmark Dagblad, 2.3 2015. Båtsfjordbruket var den eneste i Finnmark som ikke lå med brukket rygg etter fiskerikrisen tidlig på 1990-tallet, og som Røkke dermed ikke kunne overta til billig penge. Hvis det finnes en suksesshistorie i norsk fiskeindustri, så må det være Båtsfjordbruket.

Fiskeriminister Aspaker gjør klokt i å lytte på han.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse