Annonse

Det er ikke oljen som gjør at det går bra i nord.

Energibehovet i verden er økende, men en stadig mindre andel dekkes av olje, skriver tre forskere.

Det er mange grunner til at det går bra i Nord-Norge men oljen er ikke en av dem.

Si det - men ikke gjør det!

Det er mange grunner til at det går bra i Nord-Norge men oljen er ikke en av dem. Hvem vil få fart på det grønne skiftet i Nord? 

Vi må stå sammen, og tale med en stemme. Slik lyder mantraet fra makt-podier i disse dager, beskrevet av Nordlys-kommentator Skjalg Fjellheim som «historien om den store konferansevekkelsen som har hjemsøkt den nordligste landsdel».

Den siste i rekken var Nord i Sør - konferansen, som i likhet med Agenda Nord-Norge kan kategoriseres som en konferanser med fravær av klima-debatt, i følge NRKs kommentator Lars Egil Mogård.  Det er en ny tone i mediespaltene nordpå.

I nord er framtidsdebatten altså tilsynelatende oljefyrt, men med en oljepris under 30 dollar fatet er ingen planlagte utbygginger i nordnorske farvann lønnsomme. Svært få vil være det, selv med en dobling. Høyres fylkesledere i Nord-Norge skriver i High North News under overskriften at ”Nord er en del av klimaløsningen”, og etter innholdet i teksten å regne er dette fordi man i nord fortsatt skal satse på – nei, utvide søket etter mer olje og gass i nordlige farvann.  

Problemet er bare at ingen av argumentene for økt petroleumsutvikling i nord er knyttet til klimaspørsmålet i kronikken; i stedet påpeker de inntektspotensialet for nasjonen, verdens energibehov, og at det er et stort flertall på Stortinget for åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja. Indeks Nordland 2016 strekker strikken enda lenger og hevder at disse områdene vil ”spille en viktig rolle for å nå målene satt i Paris-avtalen”. Men hovedargumentet er altså økonomisk vinning for landsdelen – ikke klimaansvar. Og den økonomiske risikoen er økende.

I den oljefyrte debatten snakkes det om mulighetene, om ringvirkningene og om fremtidsvisjonene som om oljeprisfallet ikke har skjedd, som om Paris ikke har skjedd, som om kraftkrevende industri ikke setter nye eksportrekorder, som om fiskeri og oppdrett ikke eksporterer for mange titalls milliarder hvert år, som om ikke reiselivet endelig begynner å bli tatt på alvorsom en samfunnsbærende næring som gir jobber til folk på små (og større) steder og ringvirkninger til enda flere.

I Lofoten passerte man i 2015 en halv million offisielle overnattinger i en region med 23000 innbyggere. Den eventyrlige økningen i vinterturisme gjør at det fremover er grunnlag for helårsarbeidsplasser innen reiseliv mange steder i vår landsdel. Men, den må også gjøres grønn og ansvarlig. Det trengs politikk, kunnskap og tydelige strategier for å få det til.

Risikoviljen når det gjelder å tenke nytt, unnskyld - gjøre nye ting, ser ut til å være lav hos politikere som styrer etter dagens budsjettposter. Det grønne skifte ser man lite til. Med et stadig mer sårbart oljemarked, med potensielle oljeressurser i LoVeSe som ikke vil komme ut på markedet før tidligst 2030 – et marked vi ikke aner noe som helst om, annet enn at det sannsynligvis vil trenge betydelig mindre olje – er det da ikke på tide for nordnorske politikere å tenke nytt – eller snarere: tenke på andre ting?

Er vi klare til å gjøre store endringer, tenke genuint nytt? Har vi politikere som er villig til å lede oss de store forandringene?

Nå som klimaavtalen i Paris er underskrevet, bør også kommuner og næringsliv starte arbeide med å tenke nytt om hvilke omstillinger i nærings- og samfunnsliv som er nødvendig for å skape en bærekraftig fremtid. Vi ser lite til disse debattene når politikere snakker om det grønne skiftet, -  vi ser heller ikke at det gjøres risikovillige og tunge nok investeringer, og de nødvendige utprøvinger som må til for at næringslivet og samfunnene våre kan tar sin del av ansvaret.

Under dagens skatteregime vil risikoen for feilslåtte investeringer i utbygging av olje og gass i all hovedsak bli tatt av det norske folk, ettersom letevirksomheten trekkes fra skattebelastning. Energibehovet er økende i verden, ja – men en stadig større andel av dette dekkes av ikke-fossile energikilder. Det vil være en fordel for Høyres fylkesledere – og andre nordnorske politikere, for den del – å forholde seg til andre kilder en det internasjonale energibyrået IEA, som de fleste i oljebransjen så flittig siterer.

IEA har i flere år på rad ikke engang skrevet inn en prosentvis vekst i utviklingen av grønn energi; faktisk har de systematisk undervurdert potensialet for vekst i den grønne energisektoren så lenge at deres kredibilitet på området er sterkt svekket. 

I nord vet vi at uenighetsfelleskap, der motsetninger og uenigheter kommer til uttrykk, ikke truer et felles «vi». Det er i disse uenighetsrommene at det nye skapes. Vi kan stå sammen uten å være nødt til å ha de samme standpunktene. Vi må anerkjenne at ulike synspunkter, strategier og motsetninger er en forutsetning for at vi skal komme videre, at de bør sies høyt. 

Strategier og perspektiver på Nord-Norge og Arktis post-petroleum er tema for vårt side-event under Arctic Frontiers onsdag 27 januar, (som vi arrangerer sammen med forskningsgruppelederne Anniken Førde (UiT) og Marianne Lien (UiO)). Vi håper at politikere, næringsliv og andre kommer for å diskutere de reelle utfordringene vi står ovenfor og hvordan nye fremtider kan skapes sammen. De færreste av oss fyrer med olje lenger. En politikk for framtida – den etter oljen – kan heller ikke være oljefyrt. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse