Annonse
Flere hundre møtte opp på demotog mot rasisme på torget i Tromsø 5. juni. Foto: Eskil Mehren

Ikke ro deg ned!

Man starter ikke en samtale om et problem med å si at problemet ikke finnes.

Eier du ikke historiene selv, er det tid for å lytte.

Ikke ro deg ned, om det er noe du vil si.

Om det er noe du ikke har fått sagt på så alt for lang tid.

Ikke ro deg ned, om det er noe dine ikke rakk å si. 

Nå er det tid.

Det kan gå dype kløfter mellom generasjoner. Kanskje har det alltid gjort det.

Kanskje gjør det det også nå.

Der de som har levd en tid snur seg og lurer på hva det er som hefter slik? Hvorfor er det slikt bråk? Vi har det jo bra! Vi har gjort «Framskritt»!

Den dypeste kløften går nå et sted på hver sin side av en berettiget harme fra de som sier fra om den urettferdigheten de opplever - og de som ikke vil høre om det. 

Det er kanskje de samme som ikke forsto at kvinner, ja selv i likestilte Norge, hadde noen universelle erfaringer om seksuell trakassering, om voldtekt, om maktstrukturer å vise til under #metoo.

Det er kanskje de samme som ikke forstår hvordan noen mennesker kan være virkelig fortvilet over «business as usual» i oljepolitikken - selv om kloden koker. 

Noen ganger er det det de samme som sier alt dette som også sier at rasisme, det har vi ikke i Norge (lengre). Selv om en av fire ungdommer med en eller begge foreldre født i et annet land enn Norge, sier at de opplever rasisme regelmessig i en rapport fra 2017. 

Selv om den samiske befolkningen fire ganger så ofte som majoritetsbefolkningen, utsettes for diskriminering, og oftest etnisk diskriminering, ifølge studier fra blant annet UiT Norges arktiske universitet.

Selv om historiene er mange. «Send han tilbake til dyrehagen». «Svarting». «Kullbøtte». «Jævla ape». Det er noen av beskrivelsene Finnsnes-spiller Elisha Mulumba har opplevd de siste årene. Hans historie er bare en av dem.

Det betyr ikke nødvendigvis at denne kløften går mellom yngre og eldre. Det kan være eldre som virkelig lytter og ungdommer som ikke har begynt.

Men hvordan skal noen si fra?

Det er alltid noen som vil fortelle deg at du ikke gjør det på riktig måte. Ikke si fra med så mye sinne, eller så mange følelser, ikke ved å skulke skolen, ikke ved å demonstrere, ikke ved å gråte, ikke ved å bruke så mange konfronterende ord.

Heldigvis lytter ikke de til slikt, de som har noe på hjertet. Slik Sebastian Henriksen, Høyres gruppeleder i Tromsø kommunestyre, har. Han mener nordnorsk makt er hvit og lik seg selv. Han vil starte en samtale om det som nå skjer i USA, om det som også skjer i Norge med utgangspunkt i lokale maktstrukturer.

Det er veldig lite som tyder på at demonstrasjonstogene vil slutte å gå. Etter det mislykka 1990-tallets forsøk på å stilne politisk aktivisme med ironien sin, er den her igjen med full kraft.

Og politisk aktivisme - om likestilling, om rasisme, om miljø, forsvinner ikke. Den er båret fram av mennesker med ekte engasjement og en historie å fortelle.

Eier du ikke historiene selv, er det tid for å lytte.

Har du ikke en kamp å kjempe, er det tid for å lytte.

Har du lyst til å gjøre noe? Da er det tid for å lytte.

Også i lille Norge. Også når vi ikke er som alle andre. Fordi vi ikke er som andre.

Nettopp fordi vi er så mye «bedre» enn Sverige, enn USA, enn alle andre land, bør vi kunne startet den samtalen og virkelig lytte til det som nå kommer fram. 

Vi har alle forutsetningene for å drive fram politiske endringer gjennom demokratiske prosesser. Men hvis vi ikke forstår at forutsetningene ikke er like for alle, heller ikke her, kommer vi ikke langt.

Demokratiske prosesser starter med ytringene. Med samtalen. Med retten til å organisere seg. Til å demonstrere.

Det vet også den oppvoksende generasjonen politikere og aktivister i Norge. Det nytter å mobilisere for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, det nytter å engasjere seg for å verne ei myr i lokalmiljøet, det har stor politisk sprengkraft å fortelle sin unike, men akk så universelle historie om seksualisert vold, og det vil også nytte å snakke om «hverdagsrasismen» (som om den burde ha noe helst med hverdagen å gjøre) og å samles i antirasistiske demonstrasjoner.

Man starter ikke en samtale om et problem med å si at problemet ikke finnes.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse