Annonse
GLISSENT: Senjafestivalens scene avbildet fem minutter før første band gikk på lørdag. Heldigvis tok det seg opp (mange sto ute i finværet og ventet), men det spørs likevel om det var for få. Neste år blir det kanskje ikke festival. Det vil være trist for både bygda Gryllefjord spesielt og den nordnorske festivalfloraen generelt.

Ildsjelene vi ikke har råd å miste

De kulturelle ldsjelene i Bygde-Norge er en gjeng helter og heltinner som burde møtes med trampeklapp av et samlet Norge.

Samfunnet vårt er helt fucked den dagen vi tar sånne folk for gitt eller slutter å verdsette dem. Det har vi rett og slett ikke råd til

Sist helg var samboeren min og jeg på Senjafestivalen, i Gryllefjord på Senja. Jeg hadde sagt ja til å være konferansier, utelukkende fordi jeg synes festivalen kunne skilte med et helt fantastisk program rent musikalsk, samt at arrangementet var lagt til et av de mest spektakulære miste-pusten-naturområdene på kloden. Jeg fikk, for ordens skyld, ikke lønn for «jobben». Det var høyst frivillig.

Jeg digger at folk får noe til å skje, nær sagt uansett hva det er for noe. Vi er et lite land, og selv norske storbyer som Oslo og Bergen er helt peise avhengig av at det er et visst antall ildsjeler som har mer eller mindre halv- eller helsprø ideer som de makter å materialisere og sette ut i livet. Uten disse folkene dør Kultur-Norge. Vi kan ikke bare ta til takke med det som skjer i sosiale medier eller på TV.

Og vi kjeder oss i hjel om det eneste tilbudet som finnes er det som skjer i offentlig regi, sponset av Norsk kulturråd eller noen andre institusjoner. Det vi alltid vil trenge er at det finnes noen godhjertede ildsjeler som uselvisk, og noen ganger uklokt, tør å satse på noe for at fellesskapet skal kunne nyte av det.

Senjafestivalen var en suksess for dem som møtte opp. Artistene, primært folk i rock/soul/country-segmentet, fra USA, Tromsø, Moss, Stavanger osv., smilte fra øre til øre, der de gikk rundt på området og nippet til halvlitere med balsfjordtappet industriøl, nedkjølt i digre fiskekasser fylt med knust is på brygga.

Telefonnumre ble utvekslet, rosende ord fra publikum ble tatt imot med stolte og brydde blikk, det ble klappet og jublet, grillmat ble stappet ned på høykant og bamseklemmer ble utdelt mellom artister og publikum og artister og publikum imellom.

Det musikalske nivået på festivalen var sjeldent høyt og stilfullt gjennomført. Etablerte festivaler i store byer i Norge ville misunt arrangørene den totale plakaten de kunne skilte med. Men det var nok en tanke for smalt. Ikke i den forstand at det var kjemperar kunstmusikk, men i den forstand at ingen av artistene isolert sett ville vært trekkplaster på store scener. Og dette var nok deler av forklaringen til hvorfor det var så begredelig lite folk som møtte opp.

Jeg har selv arrangert et voksent antall konserter de siste tjue årene, og jeg vet også godt hvordan det føles å stå foran scenen med kun et glissent antall medpublikummere i ryggen. Man blir både betenkt på egen teft, tungt selvkritisk, lei seg og fortvilt fordi man også vet at dette har ei økonomisk bakside. Likevel lærte jeg meg etter hvert å snu litt på dette, å heller være dypt takknemlig overfor dem som faktisk kommer og har betalt seg inn. Heldigvis var det også denne holdningen som ble utstrålt fra ledelsen og de tapre ildsjelene bak Senjafestivalen.

De kunne med letthet falt for fristelsen til å skjelle ut lokalbefolkningen om at de burde kjent sin besøkelsestid, stått opp for bygda si (jeg er selv fra bygda, og synes ordet bygda er et plussord, sånn i fall noen lurer), støttet opp sine egne osv. At det var Fotball-VM og Festspillene i NN samtidig kunne muligens forklare noe, men ikke nok. Det var et beskjedent og nøkternt program de hadde skrudd sammen, med et høyst oppnåelig økonomisk nullpunkt (en såkalt break-even). De trengte bare noen hundre mennesker hver kveld for å gå i null. Det meste tilsa at dette skulle gå bra.

Nå står de i stedet med ei regning i hendene som de må skrape sammen private midler for å komme i land med. Likevel var det ingen av dem som sutra.

For noen forbanna helter og heltinner. Alt fra de damene og jentene som sto bak baren og åpnet iskalde øl-, sider- og brusbokser med stadig mer frosne hender, til de som løp rundt med matbonger og lydutstyr og til hovedarrangørene. Johnny Wilhelmsen, bookingsjef (som i skrivende stund forhåpentligvis ikke har dødd av blødende magesår) og altmuligmann, som på toppen av det hele punkterte to ganger i løpet av helga, i febrilsk aktivitet med å frakte artister fra postkortidylliske Hamn til festivalområdet, over smale og humpete veier, i badende midnattssol og trolske omgivelser.

Det var null sutring. Bare kreative og konstruktive meldinger om hvor bra konsertene var og hva som eventuelt måtte gjøres for å berge restene og ikke bukke under som festival. Jeg ser så jævla opp til folk med slike holdninger. Og jeg digger at de finnes der ute. At de gidder å presse seg selv for at vi andre skal få det gøy.

Uten å sette seg selv i fokus. Uten å tjene ei krone. Uten å være en dritt interessert i heder, ære og berømmelse. Mennesker som utelukkende er opptatt av å skape noe der de bor, fordi de liker stedet sitt og ønsker å oppjustere trivselsnivået noen skarve dager om sommeren.

Samfunnet vårt er helt fucked den dagen vi tar sånne folk for gitt eller slutter å verdsette dem. Det har vi rett og slett ikke råd til. Verden er ikke nødvendigvis spesielt logisk eller rettferdig. Det har den aldri vært. Likevel hadde det vært vakker poesi i om ildsjelene bak Senjafestivalen klarte å komme ut av årets arrangement med hodet over vannet, og i tillegg gyvde løs på ny til neste år. Det hadde både de og bygda fortjent.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse