Forfatteren tegner bilder av kystlandskap og folkene han har truffet med fortellerglede og innsikt, skriver Edgar Henriksen i sin bokanmeldelse av Per Anders Todals «Havlandet - Historia om hava som skapte Noreg». Foto: Yngve Olsen

Imponerende om havlandet vårt

Bokanmeldelse: Per Anders Todal - «Havlandet - Historia om hava som skapte Noreg» Vigemostad Bjørke 2018

Norge er et havland og havet har vært livsgrunnlag, næringsveg og ferdselsåre for befolkningen siden isen begynte å trekke seg tilbake for mer enn 11 tusen år siden. Per Anders Todal argumenter godt for at det opprinnelige Norge finnes ved kysten og i kystkulturen.  Ikke i fjellbygdene og bondekulturen, som «nasjonalromantikerne» vil ha det til.

Boka tar oss med på en reise i rom og tid. Reisen starter med barne- og ungdomsminner, i en fjord på Nordvestland, går videre til Barentshavet og ender i ved svenskegrensen, etter å ha tatt en tur innom Skagerak, Øresund og Nordsjøen. Alle havområdene som omkranser Norge får plass i boka. Kreftene som siden istida har formet topografien over og under havflata brettes ut på en lettfattelig måte. Tidsspennet er fra siste istid til vår tid, og med noen antakelser om framtiden. Forfatteren tegner bilder av kystlandskap og folkene han har truffet med fortellerglede og innsikt. Og der innsikten begrenses av fragmenterte historiske kunnskaper eller faktagrunnlag, godt begrunnede antakelser.  Gleden ved å se tilbake i tid er stor – det samme er uroen for framtiden.

Barentshavet vises fram fra broa på KV «Svalbard», på tokt for å håndheve norsk fiskerilovgivning i norsk økonomisk sone og fiskevernesonen ved Svalbard. Fortellinga om toktet viser det allsidige oppdraget til Kystvakten. Omtanken for ressursene, så vel som fiskerne som høster av dem, uansett hvor de kommer fra, beskrives med innlevelse. De godt forberedte avstikkerne tilbake i tid er minst like interessante i fortellingen om Barentshavet og resten av Havlandet. I avstikkerne knyttes historie og nåtid sammen og gir innsikt i hvorfor Norge endte opp med rett til og ansvar for ressursene i nord. Dette til tross for at både England og Nederland var før oss i utnyttelse av marine pattedyr i nord. Dette ende med bort i mot utryddelse av både retthvaler og hvalross. Russiske fangstfolk kom også norske i forkjøpet på Svalbard. Todal argumenter for at en blanding av flaks og frekkhet sikret at Norge i dag har kontroll med Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen. Dette har bidratt til kontroll over de marine ressursene og at Norge rår over havområder seks ganger større enn landarelat vårt.

På turen besøkes næringsutøvere langs kysten fra Lofoten og sørover. Jeg savner at Todal tok landkjenning lenger nordøst.  Både kystfiskere, havfiskere, hvalfangere og oppdrettere blir portrettert med respekt. Også når forfatteren er kritisk til sider næringen, eller uønskede effekter. Her vises ulike sider av de moderne fiskeriene fram og settes også inn i en historisk kontekst. Todal evner å belyse sider ved utviklingen som tilpasninger til moderniteten og hvordan dette har ført til en fiskerinæring der det står bra til med fiskerne. Slitet er redusert av moderne teknologi, og motsetning til i tidligere er risikoen for å omkomme på havet liten. De trives og tjener godt - selv i norsk målestokk. Samtidig har han et kritisk blikk på at moderniseringen har ført til konsentrasjon på færre hender. Han ser problematiske aspekter ved at denne utviklingen fortsetter uten å ty til nostalgi eller moralisering.

Denne avmålte tilnærmingen kler beskrivelsen av det som i dagens offentlige diskurs, avhengig av ståsted, framstilles som en lykke og en ulykke for kysten – oppdrettsnæringa. De aldrende entreprenørene i næringsutvikling og forskning, Hans Petter Meland og Trygve Gjedrem får slippe til med sine fortellinger som viser hvordan Norge har blitt en stor oppdrettsnasjon. Offentlig satsing for å produsere kunnskap om avl og sykdomsbehandling etter hvert som problemene dukket opp, samt tilrettelegging av arealer og forvaltning, settes i relieff til at næringas representanter ofte toner ned det offentliges bidrag. Den entusiastiske lakse- og sjøørretfiskeren legger ikke skul på at han kan styre sin begeistring for negative effekter på ville bestander spesielt og for miljøbelastningen generelt.  Samtidig beskrives den positive effekten oppdrett har for samfunn som Lovund og for nasjonal økonomi. Alt med måte – er ser det ut som forfatteren mener.

I alle fortellingene flettes de godt planlagte sidesprangene inn på en elegant måte. På denne måten får vi flettet inn historien om utviklingen av norsk oseanografi og de ulike fasene ressursforskerne har vært i gjennom på forskningstokt i Norskehavet med «Johan Hjort». Her dras linjene fra dagens forskere og forskningsoppdrag til tilbake til forsknings-pionerene. Vi får historien om den tidlige akademiske trua på et utømmelig hav, til den klare forståelsen av uttaket av de marine ressursene må begrenses for å være bærekraftig. Utviklingen av kunnskap om havstrømmer og kyststrømmer, hva som driver dem og hva de har betydd historisk for befolking av kysten, faller naturlig inn. Havbunnens og kystlandskapets topografi kyttes til utviklingen av kunnskapen om de geologiske prosessene som har formet det landskapets vi ser rundt oss.

På samme måte kobles dagens aktivitet og besøk i kystlandskap til historien om bosettingsutvikling gjennom edlere og nyere steinalder. Her sannsynliggjør Todal sin framstilling av hvordan de første beboerne har behersket levesettet på kysten gjennom å vise til arkeologenes funn. Havet har vært matkilde og ferdselsåre og dette har preget hvor folket har bosatt seg, hvilke fartøy og redskap de har utviklet og hva de har etterlatt seg av helleristninger. Moderne forskning har vist at befolkningen, ikke bare i Norge, men også rundt Nordsjøen i hovedsak levde av sjømat i steinalderen.

Fortellinga om havområdene i sør spenner vidt. I den grunne Nordsjøen fisker dagens høyteknologiske norske ringnotfiskere nordsjøsild i områder som var beitemarker for mammut og bosted for jegere som jaktet dem. Smelting av landis og stigende hav førte til at fortidens Doggerland er dagens Doggerbank. De fisker i områder som har vært grunnlag for tidligere havfiskenasjoner der Nederland var ledende, med England som rival i kampen om ressursene. Historien om utvikling av fisket etter Nordsjøsild til havs er en historie om oppbygging av økonomisk makt, og grunnlag for oppbygging og anvendelse av marinestyrker og sjørøveri for å beskytte nasjonale interesser. I dag henter nederlenderne store deler av sin matjessild i Egersund.  Det er også en fortelling om hvordan andre land utviklet fartøy og teknologi for havfiske før oss utarmet Nordsjøen og ekspanderte nordover. Dette kopierte vi og videreutviklet. I dag er vi en samtidig en sterk havfiskenasjon og kystfiskenasjon.

Det historiske sildefisket i Øresund som startet for nesten for 1000 år siden la grunnlag både for den sterke økonomiske utviklingen til hanseatene og til grunnleggelsen av byer som København, Malmö Helsingborg og Helsingør. Det er også en fortelling om hvordan havets rikdommer bidro til statsdannelse, men også en historie om at sildens, eller for den saks skyld andre fiskeslags vandringer, ikke kan tas for gitt. Silden forvant i perioder, ga grunnlag for store fiskerier på Skagerakkysten i middelalderen og forsvant for godt på slutten av 1800-tallet. Da hadde den flyttet til Østfold. Handelen som sildefisket skapte endret varer og karakter, og skapte behov for sjøfart. Herfra går vegen til fortellingen om hvordan handelen gav Sørlandet seilskutetiden og la grunnlaget for Norge som sjøfartsnasjon.

Ringnotsnurperen «Elisabeth» er på jakt etter nordsjøsild og fra styrehuset er de fysiske utrykkene for at Norge er en oljeprodusent, synlige. Oljeinstallasjonene ruver over havbunnen og sørger for arbeidsplasser og rikdom. Jeg savner en diskusjon om hvordan denne næringa har påvirket utviklingen på kysten etter funnene for 50 år siden. Det er definitivt en havnæring, og besøk på en av installasjonene ville kunne ha komplettert havbildet.  Norges Fiskarlag bruker konkurransen om kvalifisert arbeidskraft med oljenæringa som et av flere argumenter for å samle fiskekvotene på færre fartøy. Stortingsmeldinger bruker samme argumenter. Jeg savner same type prat med menneskene i oljenæringen som på fiskebåtene, ispedd opplysende sideblikk. De kunne ha handlet om teknologi, forskning og strukturelle endringer en olje-smurt økonomi har ført til i andre havnæringer. Og om hvordan vi har fått et velfylt pensjonsfond og om politikere som bruker oljepenger for å slippe unna tøffe og upopulære beslutninger.   

Uroen for fremtiden blir mer og mer tydelig ut over i boken. Hvalen som miljøpolitisk symbol er lettere å få gjennomslag for enn beskyttelse av havmiljøet. Dette går ut over en forsvarlig hvalfangst, men verre er det at forsøplingen av havet forsetter. Sjøørretfiske ved reisens slutt på Hvaler skjer mellom søppel fra fjern og nær og mikroplast i fugl, fisk og skjell bekymrer. Todal tar oss med tilbake i tiden og forteller om hvordan havnivået har sunket på grunn av klimatiske endringer. Når isen forsvant hevet landet seg. I nyere tid fører våre utslipp av karbondioksid til smeltende isbreer på Grønland, og i Antarktis til at havnivået stiger og at havene blir surere. Han er heller ikke spesielt optimistisk til at vi vil klare å snu utviklingen tidsnok til å forhindre stor endringer. Til det er de politiske prosessene som må til for langsomme, og vi er ikke villige til å endre levemåten vår nok til at det får effekt. Uten stor dramatikk konstateres det at det er lettere å forholde seg til at havnivået synker enn at det stiger. Størsteparten av folket i havlandet bor ved havet og vil i framtiden måtte forholde seg til et stigende havnivå. Det betyr ikke slutten for livet i verden, men Todal ser for seg at våre etterkommere vil ha tøffe utfordringer.

Boka er fengende og lettlest, også for oss som ikke leser nynorsk til daglig. Den er imponerende rik på detaljer innenfor mange fagfelt. Det har tatt 5 år å samle inn og bearbeide det omfattede stoffet. Journalisten, Todal, kan formidling og klarer i sin reiseskildring å koble sammen fortid og nåtid med elegante fortellergrep. Utvikling av naturvitenskap og historie om kystfolket og kystøkonomien gir en framstilling av havlandet Norge som er vel verdt å få med seg for alle som er interessert i havet og hva det har å by på. Boka kan kanskje også få oss til å ta bedre vare på det vi har.

Edgar Henriksen er fiskerikandidat og seniorforsker ved Nofima. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse