Annonse
Under Jėrėmie McGowans direktørskap maktet Nordnorsk Kunstmuseum å tilkjempe seg en porsjon anerkjennelse og legitimitet i kunstens verden. Gode prestasjoner matches ellers med et godt støtteapparat. Raske skiløpere får vanligvis god sekundering. Det funka ikke slik i denne skiløypa, skriver Ánde Somby. (Foto: Privat)

Inkompetansens teater på kunstmuseet?

Skal Nordnorsk Kunstmuseum tilbake i den provinsielle folden og friste en tilværelse som en halvblek kunstsalong?

Den senere tids hendelser og ikke-hendelser rundt Nordnorsk Kunstmuseum reiser en rekke spørsmål. Hvordan skal vi forstå dem?

Er de et uttrykk for et uvitenhetens teater? Står vi overfor en kjede av inkompetente personer som er tillagt en oppgave de verken har forutsetninger eller kapasitet til å betjene? 

Erna Solberg har oppnevnt en rekke ministre som ikke har glimret med sin kompetanse. Per Willy Amundsen som justisminister er i så måte bunnpunktet. Abid Raja var det få som hadde sett på kulturscenen før han ble oppnevnt som kulturminister. Han bør likevel tilgodeses for at han fortsatt er fersk på taburetten.

Oppnevningen av styre for Nordnorsk Kunstmuseum kan ses på som en nybegynnerglipp. Kompetansen i dette styret ser ut til bare i begrenset grad å gjenspeile de målsettingene som er satt for Nordnorsk Kunstmuseum. Hvor var den kunstfaglige kompetansen? Hvor var kjennskapet til den internasjonale kunstscenen? 

Når styret så entret sine plasser, materialiserte de mest pessimistiske profetiene seg. Noe av det første de gjorde var å sette fyr på og brenne ned husets møysommelig oppbygde anerkjennelse og legitimitet. Anerkjennelse og legitimitet er som kjent valutaen man trenger for å være attraktiv for anerkjente kunstnere - eller for å kunne ta del i det internasjonale nettverket av kunstinstitusjoner og kunsthendelser. Kort sagt være kunstnerisk relevant.

Styrets adferd i etterkant av raidet vitner også lite om innsikt og kompetanse. Styrelederens manglende etterrettelighet kom tydelig frem ved en sammenstilling av fremstillingen hennesprofessor Aamolds og McGowans innlegg. Hennes forståelse og ditto utlegninger av gjeldende rett om saksbehandling og hemmelighold bærer heller ikke preg av bonitet.

For all del. Det skal være plass for amatører i verden. Satsningen på breddeidrett og en rekke lavterskel-kulturtilbud er viktige byggesteiner i vår kultur.

I kunstfeltet gjelder en annen logikk enn at “alle skal kunne delta”. Kunstens nådeløse prinsipp er at bare det beste er godt nok. Under Jėrėmie McGowans direktørskap maktet Nordnorsk Kunstmuseum å tilkjempe seg en porsjon anerkjennelse og legitimitet i kunstens verden. Gode prestasjoner matches ellers med et godt støtteapparat. Raske skiløpere får vanligvis god sekundering. Det funka ikke slik i denne skiløypa. Men gjort er gjort, og brent er brent.

Hvor går veien videre? Er karnevalet over og maskene har falt? 

Skal Nordnorsk Kunstmuseum tilbake i den provinsielle folden og friste en tilværelse som en halvblek kunstsalong? I så fall bør det komme på bordet ved at ambisjonene justeres i henhold til det. 

Selv ville jeg ønske at ambisjonene burde  beholdes, brikken flyttes tilbake til rute ėn, og at alle gode krefter starter oppryddingen på branntomten og påbegynner det møysommelige arbeidet igjen. 

Det store spørsmålet i øyeblikket er likevel: Klarer vår nyoppnevnte kulturminister å komme seg opp av godstolen for å få strukturert situasjonen? Dess lengre han sitter, dess mer begynner han å ta en innersving på Per Willy.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse