Annonse
DEMONSTRASJON: Arrangementet i Tromsø ble tatt ned etter anbefaling fra helsemyndighetene, men flere hundre dukket opp likevel. Foto: Eskil Mehren

Innbiller vi oss at faren er over?

Da er det nyttig å se tilbake på situasjonen da det sto på som verst i mars-april. Vil vi tilbake dit?

17. maitogene ble det ikke noe av på grunn av smittefaren. Men knappe tre uker seinere marsjerer tusenvis av voksne demonstranter gjennom gatene i flere norske byer, blant annet i Tromsø. Hvor er logikken?

Volden, brutaliteten og rasismen fra amerikanske politimenn har skapt sterke reaksjoner over hele verden. Nok en gang er en afroamerikansk mann død etter grov og hensynsløs behandling fra politiet. TV-bildene lyver ikke, George Floyd ba for sitt liv da han gjentok at han ikke fikk puste, mens politikneet presset nakken hans mot asfalten.

Og det stoppet ikke der. For under protestene i USA i dagene som fulgte fikk vi flere groteske eksempler på barbarisk behandling, et av dem da en 75 år gammel ubevæpnet mann som forsøkte å snakke til tjenestemennene, ble skjøvet i bakken så blodet silte fra hodet hans.

Det er lett å forstå behovet for å vise avsky overfor volden, rasismen og klassejussen. Å reagere er også å markere sympati med ofrene, som det etter hvert er blitt svært mange av. Men metoden må diskuteres.

Det er mye vi ikke kan, eller bør, gjøre etter at koronaen traff oss. Å samles i store flokker er faktisk noe av det verste vi kan finne på. I dag er det ikke mulig å gå på fotballkamp, på konserter og festivaler, for eksempel. Store bryllup eller bursdager er heller ikke godkjent. Ja, selv begravelser er skjermet for andre enn de aller nærmeste.

Myndighetene har sakte lempet på restriksjonene, i takt med at smitten har avtatt noe. Der rådet før var maks 5 personer samlet, er tallet nå 50. Men det blir en god stund til alt er «business as usual». Mange pandemieksperter mener vi kommer til å se en oppblomstring av korona-smitte her i landet i løpet av høsten. Hva gjør vi da? Kan vi tåle nok en nedstengning, eller må vi belage oss på svenske tilstander?

Det er en grunn til at covid-19 ikke har tatt flere liv her i landet. At vi så langt har 238 døde av sykdommen, mens Sverige har fire ganger flere døde enn Norge, Danmark og Finland til sammen. Den norske metoden med smittevern har vært effektivt.

Kanskje så effektiv at vi nå innbiller oss at faren er over?

Når myndigheten nå sier maks 50 personer, er det for å minske risikoen for viruset, men også for å kunne spore eventuell smitte tilbake. Det blir vanskelig når gruppen blir stor, og helt umulig i en demonstrasjon hvor flere hundre har deltatt og stått tett i tett under appellene.  

Demonstrasjoner er ikke nevnt konkret i forskriften som forbyr arrangementer med mer enn 50 personer, derfor kunne den heller ikke stoppes. Trolig var det ingen som kunne tenke seg demonstrasjoner i denne pandemi-situasjonen. Det fritar imidlertid ingen av oss fra å tenke selv, og opptre ansvarlig.  

Dette, for noen dødelige, viruset, som vi ikke kan vaksineres mot, er vi slett ikke kvitt. Vi kan bli plaget lenge med både sykdom og ettervirkninger. Skulle man lete etter en eneste gevinst ved situasjonen, må det være at den har gjort oss mer kreative, ikke minst når det gjelder utnytting av digital teknologi. Det finnes alternative måter å protestere på i fredelige Norge, uten å ta til gatene.

Jeg er også lei av koronaen og restriksjoner. Jeg kjenner at det begynner å bli slitsomt, og ikke så rent lite frustrerende. Da er det nyttig å se tilbake på situasjonen da det sto på som verst i mars-april. Vil vi tilbake dit?

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse