Annonse
Foto: Yngve Olsen, Nordlys

I dag tenke eg på Tromsø. På mørket. På en fortvila mamma som ikke lenger kunne se lyset som også finnes her nord.

Det ringte på døra og inn strømma det folk. En, to tre – kanskje 15 menneska kom inn og hilste overstrømmandes på oss. (...) For første gang skulle noen i familien få besøk av en ekte, innfødt nordmann. No skulle det lages fest.

I dag tenke eg på Tromsø. På mørket. På en fortvila mamma som ikke lenger kunne se lyset som også finnes her nord.

Og tankan mine går tilbake til den 2. mai 2011, i en anna liten by i Nord Norge, da eg og Sigrid fikk oppleve en gjestfrihet som vi aldri har møtt maken til. En gjestfrihet som ga oss en stor klump i halsen og mye å tenke på. 

Vi hadde vært på et ukeskurs på et lite sted halvannen times kjøring utenfor den her byen, et kurs for barn med hørselstap og demmes foreldre. Der hadde vi møtt en familie fra Syria, som vi også hadde møtt på kurs tidligere. Vi kjente ikke kværandre godt, vi va kun på hils- og småsnakk om været. Og eg kjente at eg syntes det heile va litt vanskelig, språk og kulturell referanseramme va så ulik. Dem va ganske ny i landet og språkbarrieren va fortsatt tydelig tilstede.

Tilfeldigvis så måtte eg og Sigrid kjøre inn til den her byen en dag, samme dag som far i den syriske familien hadde behov for skyss hjem. Og dem bodde altså i nettopp den her byen. Eg tilbydde han skyss, men eg må innrømme at eg grua meg til bilturen. Ka i alle daga sko eg og den her mannen liksom snakke om?

På bilturen hjem gikk praten overraskende lett. Eg og pappa'en hadde mange av de samme tankan og bekymringe omkring det å ha en unge som hørte dårlig, og vi bar på samme sorg over å se at ungan våres sleit på skolen og ofte falt utenfor i lag med andre unga. På en blanding av norsk, tegnspråk, engelsk og arabisk oppdaga vi likheta i mellom oss.

Etter å ha kjørt en stund spurte faren om eg og Sigrid va sulten, det nærma seg middagstid og han ville gjerne servere oss litt mat som takk for turen. Etter å ha nølt litt takka eg ja. Faren tok opp telefonen og tok nåen samtala på et språk eg ikke forstod.

Da vi kom fram dit dem bodde fikk vi straks en omvisning i huset. Vi gikk fra rom til rom, og han viste og forklarte. Det va et for meg veldig fremmed hjem, et hjem med teppa og utsmykninger som va henta fra et land langt borte. Og når runden va over så tok han meg og Sigrid i hånda og sa at alt det her fra no av også va vårt. Eg va blitt hans søster og hit kunne vi alltid komme.

Det ringte på døra og inn strømma det folk. En, to tre – kanskje 15 menneska kom inn og hilste overstrømmandes på oss. Det va heile demmes familie. Faren hadde en eldre bror som også bodde i byen og som hadde bodd der i over 10 år og som jobba som taxisjåfør, og det va han som hadde blitt oppringt med den store nyheten; for første gang skulle noen i familien få besøk av en ekte, innfødt nordmann. No skulle det lages fest.

Dem bar inn fat på fat med mat. To naboer, ei kurdisk dame og en fra et land som eg ikke huske kom også innom med mat. For meg og Sigrid va det heile surrealistisk og vi visste vel ikke heilt ka vi burde si og gjøre. 

Det ringte på døra en gang til og utenfor stod et pizzabud. Faren hadde bestilt pizza, sånn i tilfelle eg og Sigrid ikke likte demmes mat. Det va tydelig at det aldri noensinne hadde blitt bestilt pizza før, for ungan som va tilstede hadde øya som lyste av lykkelig forventning. Faren tok meg i hånda igjen og fortalte at han hadde bestilt en med kylling og en med svinekjøtt. Den med svin va til meg og Sigrid, fordi han ønska å vise oss at det her hjemmet hannes va virkelig vårt hjem også. Og at han ønska å vise at han respekterte at vi pleide å spise svin.

Etterhvert nådde nyheten oss om at Osama bin Laden va blitt skutt samme dag, der vi da satt tett pakka i hop i en liten stue. Diskusjonen gikk høylytt og både menn og kvinner deltok. Eg og Sigrid forstod lite og ingenting, men vi forstod at her va det mange følelsa på en gang hos de fleste. Da tok faren ordet og på stotrende norsk ga han beskjed om at alle måtte snakke norsk, av hensyn til meg og Sigrid. Og folk beklaga flau sin uhøflighet. Bror til far prøvde å forklare; Osama bin Laden hadde vært en stor leder for mange, men han hadde forårsaka mye ondt. Han fortjente straff, men i følge demmes tro så skulle ingen ta liv- verken Osama bin Laden eller Obamas soldater. 

Det va en logikk eg kunne forstå. Å møte ondt med ondt gir ikke automatisk godt. 

Besøket gikk mot slutten og vi fikk både klemma og varme håndtrykk. Kona til broren takka meg varmt for å ha kommet på besøk og ho sa at det va så godt å endelig kunne si til ungan at dem hadde hatt besøk av en nordmann. At dem telte med og hørte til dem også. At dem ikke lenger sko stå utenfor, men at det her landet også va demmes. Det e ondt å tenke på at en hel familie må ha levd på yttersia, sjøl om dem tilsynelatende va inne.

De siste dagan har eg knapt nok klart å lese nettavisan sine kommentarfelt. Det spekuleres, konspireres og hoveres. Det skrives om utlendinger som kommer hit å tråkke på våres kultur og våres kristne tradisjona. Lyset i det heile e de stemman som klare å se at her ligg det en enorm tragedie bak. Uavhengig av kultur, religion og hudfarge. Men stemman som spekulerer rope høgt. Og dem skriv ord med store bokstava.

Og eg tenke, eg sko ønske vi alle klarte å være litt meire raus, litt meire hjertevarm, se kværandre litt bedre- uavhengig av om vi kommer fra Kåfjord, fra Tromsø, fra Syria eller Sudan. 

Og så sko eg ønske at nåen av dem som rope høgest om kristne verdia kanskje kunne pusse litt støv av Jesus og hente han fram. Det nærme seg tross alt jul.

  • Dette innlegget ble først publisert på forfatterens Facebook-side og spredte seg raskt til tusenvis av lesere. Nordnorsk debatt har fått tillatelse til videre publisering under løfte om anonymitet. “Eg treng ikke mer oppmerksomhet – men noen andre rundt oss treng det”, skriver hun i en melding til redaksjonen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse