Annonse
Universitetsansatte bør redusere flyreisene. Intern CO2-avgift er ikke et egnet virkemiddel, skriver Kristoffer Rypdal. Foto: Ole Åsheim

Intern klimaskatt på flyreiser ved universitetene?

I likhet med andre universiteter  har UiT-Norges arktiske universitet iverksatt en prosess for å bringe institusjonen mest mulig i samsvar med FNs bærekraftmål. Bidrag til reduksjon av drivhusgasser er ett av disse målene. Jeg har i tidligere innlegg i Nordnorsk debatt argumentert for at et ensidig fokus på utslipp fra universitetets interne drift kan fjerne oppmerksomheten fra de samfunnsmessige utslippene som følger av vår forskning og undervisning. Her skal jeg la dette temaet ligge, og se på noen konkrete forslag som er lansert for å redusere utslipp fra selve driften.

Tore Furevik er direktør ved Bjerknes-senteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen (UiB), og har sammen med tre andre direktører ved UiB laget et notat med forslag til hvordan dette universitetet kan redusere sine utslipp. Det mest radikale forslaget innebærer en CO2-avgift på 3000 kroner per tonn for utslipp i forbindelse med ansattes flyreiser. I praksis betyr dette en avgift på 600 kr for reiser i Norden, 900 kr innen Europa og 9000 kr for reiser utenfor Europa. Denne avgiften belastes de ansattes budsjettenheter og skal gå inn i et fond for klimatiltak ved universitetet. Tiltak som nevnes spesielt er anskaffelse av utstyr og rom for videokonferanser og generelle digitaliseringstiltak.

I følge notatet er ca. 15% av UiBs utslipp forbundet med forretningsreiser. Mer enn 80% stammer fra innkjøp av varer og tjenester, 2% fra reiser til og fra arbeidsplass og 2% skyldes indirekte utslipp fra kjøp av energi. Disse tallene illustrerer at de store kuttene bare kan tas ved tiltak som reduserer utslipp i virksomheter utenfor universitetene, og selvsagt gjennom en mer bevisst innkjøpspolitikk. Ironisk nok står innkjøp av digitalt  utstyr, -tjenester og drift av supercomputere for en betydelig del av  dette, uten at dette er kvantifisert i notatet. Det burde det ha vært, og burde vært målt opp mot utslippene fra flyreiser.

Prising av CO2 gjennom skatt eller et system av omsettbare kvoter er anerkjente metoder for å redusere utslipp. Fordelen, sammenliknet med direkte reguleringer som pålegges den enkelte virksomhet, er at hvis markedet fungerer som det skal, så vil kuttene tas der de samfunnsmessige kostnadene blir lavest mulig. Jeg er tilhenger av slike tiltak på nasjonalt og internasjonalt nivå, og det kan sikkert fungere bra innad  i større produksjonsbedrifter og virksomheter med klare bedriftsøkonomiske mål. Ideen er at med en gitt pris på CO2-utslipp vil bedriften redusere utslippene til et punkt hvor kostnadene forbundet med ytterligere reduksjoner overstiger  CO2-avgiften, men ikke lenger. En bedrift som har lave kostnader ved CO2-reduksjon, vil kutte mer enn en bedrift som har høye kostnader. Hele tiden er det optimalisering av lønnsomheten som er det avgjørende.

Hvordan vil dette prinsippet fungere på  universitetene? Hvordan skal man beregne kostnadene forbundet med reduksjon av ansattes flyreiser? På kort sikt er jo flyreiser ikke inntektsbringende, men bare en utgift. Så ut fra en kortsiktig økonomisk betraktning vil det selv uten CO2-avgifter være lønnsomt å kutte ut alle flyreiser for forskere og PhD-studenter.  Problemet er at noen av produksjonsmålene i universitetssektoren er kortsiktige og målbare, mens andre er svært langsiktige og vanskelige å måle. Markedsstyringen av klimakuttene vil ensidig ramme de delene av virksomheten som er minst målbare i økonomiske termer, og det er forskningen og forskerutdanningen.

Min spådom er at forskerne som er ansatt innenfor sentre som har sikret god ekstern finansiering vil fortsette å reise like mye som før under et slikt skatteregime. De har økonomiske muskler til det, og vil kompensere ved å finansiere reisene gjennom utenlandske partnere. Universitetsansatte som kombinerer undervisning og forskning, og som forsker på allerede marginale driftsbudsjett, vil slutte å reise på arbeidsmøter og konferanser, og vil bli ytterligere marginalisert.

Hva med reisejunkiene i ledelsessjiktene? Om dette skriver direktørene som har forfattet notatet ved UiB: ”I hvilken grad skal UiB ta et nasjonalt initiativ for å kutte i ledelses- og administrasjonsreiser? En vesentlig del av denne typen reiser er reiser til Oslo i forbindelse med møter i Kunnskapsdepartementet, Forskningsrådet og Universitets- og høyskolerådet der hele sektoren er innkalt. Hvis UiB ensidig velger å ikke delta på disse møtene vil det kunne svekke universitetets konkurranseposisjon.”

Det er vel ikke nødvendig med så mange kommentarer til dette. Men jeg kan ikke la være å nevne at Tore Furevik for kort tid tilbake var leder for en meget vellykket nasjonal forskerskole for PhD-studenter i klimafag. Budsjettet gikk i hovedsak til reiser for PhD-studenter til nasjonale og internasjonale kurs og konferanser som var arrangert for å unngå dublering av forskerkurs ved universitetene. Forskningsrådet har foreslått å fjerne disse forskerskolene fordi man synes de koster for mye. Tore Furevik har vært initiativtaker til ett opprop mot dette. Det er litt vanskelig å forstå hvordan han får CO2-avgiften på reiser til å rime med sin kamp for forskerskolene.

Konklusjon: Universitetsansatte bør redusere flyreisene. Intern CO2-avgift er ikke et egnet virkemiddel.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse