Annonse
Karoline Andaur, generalsekretær i WWF - Verdens naturfond. (Foto: WWF)

Isfjell i sikte for oljeboring i iskanten

Stortinget skal snart behandle ny forvaltningsplan for Barentshavet. Oljeprisfallet er enda et argument for at oljeboring i iskantsonen må stoppes. Om ikke det unike naturmangfoldet og livsgrunnlag for norske fiskerier er argumenter vektige nok: norsk velferd og økonomi løper en stor risiko ved nye petroleumsinvesteringer i iskantsonen.

Verdens etterspørsel etter olje vil nå toppen innen 2022 og deretter falle raskt, ifølge DNV GL. Dette viser hvilken risiko det innebærer å være så tungt investert i en bransje i nedgang. 

Vi har hatt to oljeprisfall i løpet av det det siste tiåret som har fått konsekvenser for aktiviteten i norsk økonomi. Det har krevd store offentlige investeringer å snu nedturen. I en framtid med større usikkerhet om etterspørselen og verdien til olje og gass, trenger norsk økonomi flere bein å stå på. Vi trenger næringer som gir arbeidsplasser og eksportinntekter, som gjør oss bedre rustet i en verden som kutter klimagassutslipp.

Oljeprisens stup den siste tiden har flere årsaker. For det første faller etterspørselen fordi frykt for koronaviruset gir stengte fabrikker, færre reiser og mindre transport. For det andre har det vært en priskrig mellom oljeproduserende land.

Mens en priskrig kan bli kortvarig, vet vi lite om hvor lenge konsekvensene av koronaepidemien vil vare. Klimapolitikkens påvirkning er det derimot god grunn til å tro at vil forsterkes fremover, med de følger det får for salg av fossil energi.

Klimarisiko på tre områder

Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney identifiserte i 2015 tre områder der klimaspørsmålet medfører risiko: Klimarisiko omhandler 1) fysisk risiko som er kostnader knyttet til fysisk skade som følge av klimaendringer, 2) ansvarsrisiko dreier seg om de mange erstatningskrav og rettsprosesser som vil følge av klimafiendtlige beslutninger eller mangel på nødvendige tiltak og 3) overgangsrisiko, som er særlig aktuelt for norsk økonomi. Overgangen til lavutslippssamfunn i tråd med Parisavtalen representerer betydelig økonomisk risiko for en petroleumsavhengig stat som Norge.

Jo lengre fra fastlandet, jo dyrere blir det

Oljeprisfallet understreker behovet for at oljereservene i Barentshavet nordøst må forbli i bakken. Utvinning i Barentshavet, og særlig i iskantsonen, representerer en større risiko for havarerte prosjekter enn utbygginger i Norskehavet og Nordsjøen. Dette skyldes at Barentshavet er et mer umodent område, med færre feltutbygginger og mindre infrastruktur enn på resten av norsk sokkel. Dette bidrar til at utbyggingskostnaden for Barentshavet antageligvis vil ligge høyere enn for norsk sokkel for øvrig, og at det krever store funn for å gjøre slike utbygginger lønnsomme. Desto lengre man kommer fra fastlandet og nærmere harde arktiske forhold, desto høyere utbyggingskostnad.

Den unike iskantsonen

Iskantsonen er dessuten et av verdens reneste og mest verdifulle marine områder. Økosystemene i iskantsonen er selve navet for alt liv i Arktis. Dette er hjemmet til et yrende liv av arter som ikke kan leve noe annet sted på kloden.

Norske fiskerier er helt avhengig av at dette unike og sårbare området, ikke utsettes for stress og mulige oljeutslipp. Oljevirksomhet i truede og sårbare områder som iskantsonen i Arktis, utgjør i tillegg en betydelig omdømmerisiko for Norge internasjonalt.

Forstått av finans

Dyre plattforminvesteringer forutsetter høye oljepriser eller forventning om dette – i lang tid fremover. Tid fra et funn gjøres til produksjon starter tar gjennomsnittlig 16 år på norsk sokkel. I 2030 skal EU ha halvert sine utslipp, og etterspørselen vil være langt lavere etter norsk olje og gass.

Dette har mange investorer forstått. De vet at investeringer i olje, - og gassprosjekt krever en svært stor investering i begynnelsen, mens det tar lang tid før inntektene kommer. I denne ventetiden vil de med all sannsynlighet oppleve redusert etterspørsel, billigere alternativer fra fornybare kilder, samt en økning i politisk vedtatte avgifter og fjerning av fossilsubsidier. Investorene risikerer å stå igjen med havarerte prosjekter.

Noen av verdens største banker som Wells Fargo, JPMorgan Chase og Goldman Sachs har allerede tatt stilling – de vil ikke lenger finansiere oljeboring i Arktis.

Det er på tide at norske myndigheter tar realitetene innover seg og sier nei til petroleumsaktivitet i iskantsonen. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse