Annonse
Jeg håper at botilbudet på Ishavsveien vil bestå i den formen som den har i dag. Det fortjener disse ungdommene og familiene, skriver moren til en av de som har fått hjelp i dette innlegget. Reportasjen sto i Nordlys onsdag 20. november. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

De ga sønnen vår og hele familien en ny start. Nå har vi det godt sammen igjen.

Det hadde stor betydning for meg å vite at han hadde det trygt, hadde voksne rundt seg hele døgnet, fikk omsorg og ble «passet på». Som mamma ble børa lettere, og det utgjorde en enorm forskjell på min mulighet for å komme på banen igjen med mot og energi til meg og mine.

Rundt omkring i vår kommune bor det familier og ungdommer som sliter - som har behov for støtte og hjelp for å få livet på skinner igjen. I går kunne vi lese i avisreportasjen «Hardt rammet» at botreningstiltaket som skal hjelpe sårbare unge ut i voksenlivet står i fare for å falle i grus – som følge av den økonomiske situasjonen i Tromsø kommune. I lys av dette ønsker jeg å dele vår historie i sin helhet. Jeg vil beskrive hvilken betydning botilbudet på Ishavsveien har hatt for oss.

Situasjonen var et faktum. Vår sønn kunne ikke bo hjemme lengre. Vi fikk det ikke til. Hans behov for oppfølging og støtte var vi ikke lengre istand til å gi, -en erkjennelse som i seg selv var vanskelig å stå i. Relasjonen mellom oss var tynnslitt. Vi hadde det utfordrende- og det ble for vanskelig å leve under samme tak.

Fortvilelse, tårer og skam tok stor plass inni meg - mens jeg satt i møter og telefoner.

Hvordan skulle vi løse dette? Han kunne ikke flytte for seg selv og bo alene. Hvor skulle vårt barn bo?

Selv om jeg visste at vi virkelig hadde stått på, jobbet og kjempet- så var dette traumatisk for oss, og ikke minst for han som måtte flytte ut av eget hjem. Ishavsveien kom så opp som en mulighet. Etter informasjonsmøte og besøk, fikk vår sønn flytte inn her. Som mor kan jeg fortelle hvilken betydning dette har hatt for vår sønn- og for oss som familie.

Vi fikk hvile, for vi var utslitte. Alle sammen.

Mange års samarbeid med ulike instanser og kamp med skolen for å skape en meningsfylt skolehverdag, hadde kjørt oss helt ut. Jeg kunne nå overlate all koordinering, møter etc til personalet. Jeg kunne senke skuldrene litt.

Det hadde stor betydning for meg å vite at han hadde det trygt, hadde voksne rundt seg hele døgnet, fikk omsorg og ble «passet på». Som mamma ble børa lettere, og det utgjorde en enorm forskjell på min mulighet for å komme på banen igjen med mot og energi til meg og mine.

Allerede på første møte fikk vi informasjon om at ungdommene kunne bo inntil tre år på Ishavsveien. Både jeg og vår sønn tenkte allerede da at det nok ikke kom til å bli en realitet for han. Der tok vi feil. Endringsarbeid og systemene rundt ungdommer som ikke følger A4-løpet er en seig og utfordrende situasjon å være i. Ting tar tid; tid preget av venting, møter, oppturer, nedturer, venting på vedtak, avslag, prøving, feiling. Det krever at man er ressurssterk og kan stå på. Her var personalet unike. Holdt fokus, jobbet med motivasjonen, så løsninger, heiet oss frem, støttet. Denne innsatsen og støtten hadde ikke vært mulig for meg å gi min sønn alene. Så hva hadde skjedd om han ikke hadde fått denne muligheten?

Her var det uthvilte voksne 24 timer i døgnet. Voksne som kunne tale hans sak, gi han opplæring og veiledning i dagligdagse situasjoner, sette grenser, holde rutiner- og etter lang tid han fikk han tillit til personer som han klarte å snakke med om vanskelige ting.

Alt dette ga han en ny start og hverdagen gikk seg til etterhvert. Over tid lærte han utrolig mye, alt fra praktiske oppgaver som å vaske klær, planlegge innkjøp og lage mat, lage budsjett- til det å bli kjent med seg selv gjennom veiledning og samtaler med personalet. Dette bidro også til at vi som familie fikk en ny start. Slitte relasjoner ble bedre, og vi kunne nærme oss hverandre -steg for steg. I dag kan jeg med hånda på hjertet si at dette har vært ubeskrivelig godt. Både se at vår sønn har kommet seg så fint gjennom disse fire årene, samt å oppleve at vi har det veldig godt sammen igjen.

I dag har han flyttet ut av Ishavsveien, og får oppfølging av personalet fra boligen. Dette er personer som han har brukt lang tid på å bli kjent med, og som er viktige i hans hverdag. Det er disse personene han kontakter når han lurer på noe, trenger hjelp, - og som bygger opp motivasjonen hans og troen på seg selv når den trenger ett ekstra puff.

Alle nederlag og dårlige opplevelser fra tiden på skolen har tatt år å reparere. Dette har vært mulig som følge av den oppfølginga han fikk gennom botilbudet på Ishavsveien.

Økonomisk og samfunnsmessig mener jeg dette tilbudet lønner seg.

Jeg kan ikke påberope meg å være ekspert på økonomiske analyser, men jeg mener dette er vel anvendte penger av Tromsø kommune. Botilbudet har bidratt til at ungdommer har fått tro på seg selv igjen, oppdaget at de kan noe- mestrer- og fremtiden ser lysere ut. I kjølvannet av dette kommer alle de gode ringvirkningene som mestringserfaring gir, eksempelvis bedre helse, stå i arbeidslivet, ta utdannelse med mer.  Hvilke konsekvenser har det for den enkelte ungdommen og familiene om tilbudet faller bort? Hva er alternativet?

Jeg mener vår kommune må velge både og, og ikke sette brukergruppene opp mot hverandre. Når man i tilegg ser at tilbudet har et godt resultat og at det virker, så hvorfor må tilbudet da endres? Jeg håper at botilbudet på Ishavsveien vil bestå i den formen som den har i dag. Det fortjener disse ungdommene og familiene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse