Annonse
Når palestinerne i dag, enten det er i Gaza eller på Vestbredden, går til fortvilte protestaksjoner og krever rett til bevegelsesfrihet og en egen stat, så har de det internasjonale samfunn i ryggen - men de slåss mot en vegg av uvilje. De er sperret ute fra Israel av den såkalte separasjonsmuren, kan knapt bevege seg en kilometer uten å møte på militære kontrollpunkter, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra Hebron på Vestbredden i 2014. Foto: Reuters

Israels makt og palestinsk håpløshet

... håpløsheten for palestinerne er enda mer total. Der er ingen lys i tunellen.

Konflikten mellom palestinerne og israelerne flammer i disse dager opp igjen. Palestinske demonstrasjoner, noen voldelig, møtes med brutal makt fra israelske politistyrker og soldater. Israel har i 50 år vært en okkupasjonsmakt, og ingen mild sådan. Som andre okkupanter begynte også de raskt å kategorisere opprørere som terrorister for slik å kunne legitimere represaliene. Norge var okkupert i 5 år for 75 år siden, og fremdeles hylles og æres de som ytte motstand og gjennomførte sabotasjeaksjoner.

Da Israel i 1948 ble etablert som egen stat, var det ingen nåde for palestinerne som i 1000 år hadde bodd i dette området og naturlig regnet det som sitt. Ettertida var likevel preget av et ønske om fred. Den sosialistiske kibbutz-staten hadde som mål å skape en jødisk flertallsstat som levde i fred med sine naboer. Få eller ingen andre folk enn jødene visste gjennom egen erfaring hvordan det føltes å være undertrykket og forfulgt. Dette skapte en form for empati med palestinerne i store deler av det som den gang var Israels befolkning.

Men under 6-dagers krigen i i 1967 skaptes en ny situasjon: Med strategisk dyktighet og militær slagkraft ble de arabiske nabostatene satt på plass, og Israel sto igjen med et okkupert areal mange ganger større enn eget land. I første omgang ble okkupasjonen sett på som midlertidig, men samtidig sto det nå fram personer som så dette som Israels store mulighet til å gjenopprette sitt bibelske rike slik det fremstår i Det gamle testamentet. På bibelsk tid hadde jødene ikke  bodd på kystsletta der f.eks. Tel Aviv ligger og der fremdeles 75 % av Israels befolkning befinner seg. Det erobrede arealet i innlandet og i fjellene førte til en tilstrømming av bosettere fra alle verdens hjørner, med særlig tiltrekningskraft på religiøse ekstremister. Bosettingene ble regelmessig drøftet i FNs sikkerhetsråd, men alle forsøk på å bremse denne utviklingen ble møtte av veto fra USA.

I dag befinner det seg ca 500 000 bosettere på Vestbredden, og alle får full sikkerhetsdekning av den israelske hær, som om det skulle dreie seg om egne borgere. Den israelske forfatteren Micha Goodman skriver om dette i boka «Catch 67», der han går langt i å hevde at Israel gjennom den lange okkupasjonen har mistet sin humane sjel. Denne utviklingen blir ytterligere bekreftet gjennom statsminister Netanyahus skiftende koalisjoner med stadig mer ytterliggående høyregrupperinger.

Når palestinerne i dag, enten det er i Gaza eller på Vestbredden, går til fortvilte protestaksjoner og krever rett til bevegelsesfrihet og en egen stat, så har de det internasjonale samfunn i ryggen - men de slåss mot en vegg av uvilje. De er sperret ute fra Israel av den såkalte separasjonsmuren, kan knapt bevege seg en kilometer uten å møte på militære kontrollpunkter, og har svært begrenset rett til å reise utenlands ettersom de er statsløs, og dermed også uten pass. På bakketoppene på Vestbredden bygger kolonistene i økende grad sine territorier sammen, og infrastrukturen på bakken gir stadig mindre mulighet for å kunne organisere et sammenhengende selvstyrt palestinsk område som i noen grad kan ligne på en statsdannelse. Da FN godkjente Israels etablering i egen stat i 1948, ble palestinerne lovet samme mulighet. Dette har Israel og USA effektivt forhindret.

Odd Karstein Tveit er den dyktigste kjenneren i Norge av Midtøsten og Israel/Palestina-konflikten. I en årrekke dekket han feltet for NRK. I et stort antall bøker øser han av sin kunnskap, men den mest sammenhengende beskrivelsen av alle aktørene på denne arenaen er 1000-siderverket «De skyldige» som kom ut i 2015. Blant «de skyldige» finner vi mange, men hovedansvaret for dagens hengemyr legger han definitivt på Israel og USA.  Når det gjelder muren rundt Israel beskriver Tveit en episode fra 2003. Bygginga av den var godt i gang, og president Bush d. y. ønsker å skape et godt forhold til palestinerne for å kunne påvirke dem best mulig videre i prosessen, så han inviterer president Abbas til Det hvite hus. Noen dager tidligere har FN bedt Israel stanse bygginga av separasjonsbarrieren og rive den delen som er ferdig. Konfiskering av nytt land og bygging av en mur var ikke i samsvar med Veikartet (for fred), sier FN. Muren og gjerdene ville gjøre det umulig å skape en levedyktig palestinsk stat. Abbas la et stort kart på bordet foran presidenten. Det viste traseen til den åtte meter høye muren, og dessuten hvordan bosetterveiene skar seg gjennom det palestinske landskapet og delte det opp i enklaver. «Med en mur som dette vil det ikke kunne bli noen levedyktig palestinsk stat», sa Abbas. Han pekte også på de israelske sjekkpostene på Vestbredden som var tegnet inn på kartet. Det var nå over 200 sperringer mellom nabolandsbyer og mellom byene. «Utenriksminister Powell syntes at Abbas hadde en god sak», skriver Tveit. Muren gikk ikke langs «den grønne linjen», våpenhvilelinjen fra 1967, men skar seg innover på Vestbredden og tok palestinsk jordbruksland. Ifølge Tveits kilder virket Bush overrasket over det han hørte og det han så på kartet. Han sa: «Jeg trodde sjekkpostene beskyttet israelerne for angrep fra palestinsk territorium, og så oppdager jeg at de kveler hver eneste palestinsk by og landsby.» Etter møter med den israelske statsminister Sharon, valgte Bush ikke å gjøre noe mer med saken. (Odd Karstein Tveit: «De skyldige. Israel og Palestina – krigen, menneskene, spillet» s.863. Kagge forlag 2015).

Nå er det gått ytterligere 15 år og håpløsheten for palestinerne er enda mer total. Der er ingen lys i tunellen. Gjennom alle disse årene har amerikanske presidenter konsekvent holdt sin hånd over israelerne mens de har talt med to tunger. Og nå ytrer palestinerne igjen sin håpløse protest, ved sperringen som holder dem innestengt på Gaza, og ved de utallige israelske sperringene på Vestbredden. I sikkerhetsrådet legger USA ned veto mot en uttalelse som uttrykker bekymring over situasjonen.

I disse påsketider er det populært med historiske tilbakeblikk til Jesu tid og hvordan romerne knuste opprøret den gang som særlig fattigfolket blant jødene sto for. Men i dagens virkelighet er rollene snudd. Det er israelerne som er de romerske legioner, det er Netanyahu som er kong Herodes, og det er palestinerne som er jødene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse