Annonse

Ja Egon, vi skal alle dø

Sjansen for at dere sofagriser kommer til å dø er 100 prosent. En dag ramler dere ut av sofaen og dør.

Og de sitter med universale fjernkontroller for TV-en på størrelse med det NASA bruker for å fjernstyre Mars-roverne sine

Jeg har ikke noe personlig i mot at folk er sofagriser. Det må de gjerne være, siden denne aktiviteten er noe av det vi har fått rygg og rumpe for å kunne gjøre. Ei heller at folk gir blaffen i å holde seg i form.

Så jeg er ingen fanatisk motstander av innholdet til det å være sofagris. Jeg bedriver det til og med selv, om jeg skal se en hel drøss Game of Thrones-episoder på en gang, eller avkommet og jeg skal spille Playstation.

Men nå har det gått for langt. Og det er den organiserte, selvutleverende, skrytingen av at man ikke gidder å holde seg i form og at man eter det man vil, når man vil. Det er primært menn mellom 30 og 60 i rurale strøk det dreier seg om.

LES EGON HOLSTAD: Dere kommer også til å dø

Det er de som er verst. Ikke fordi de later som at de gir faen i kroppen sin, men fordi de tror at det å ligge på sofaen er en slags opphøyd form for protest. Som om de tar igjen mot noen, som de selvsagt ikke gjør, snarere heller tvert i mot.

Derfor er det all grunn til å slå et slag for den sterkt undervurderte trangen man har til å be dem ta seg sammen. Eventuelt be dem ryke og reise og heller konsentrere seg om sin egne liv. De skal virkelig ikke tro at de er noe, at de er klokere enn disse tullingene som løper og sykler rundt.

For bak fasaden av selvtilfredse glis, mellom linjene på FB-statuser om matorgier i helgene, og intikrate diskusjoner om dyre spesialbutikker hvor man går for å kjøpe ingredienser og øl som koster så mye at matbudsjettet er høyere enn forsvarsbudsjetter i krigshissige land, ligger det en åpenbar skyldfølelse og misunnelse.

Disse fanatiske og misunnelige sofagrisene kan gjemme seg bak fasaden om at de er livsnytere (folk som eter, drikker og røyker på seg hjerteinnfarkt beskrives alltid som livsnytere), mens de egentlig har en febrilsk angst skyldende over seg der de innser at de ikke lenger kan se kuken sin uten å stå foran et speil, etter å ha løftet en valk eller to.

Du ser det på dem når de sitter og ser på idrettsutøvere som utøver de samme aktivitetene de ser ned på trimmerne for (ironien er til å ta og føle på). På pubene og i stuer over det ganske land. De jubler og ler, men det er tindrende klart å se med det blotte øye, selv om øynene deres ofter er dekket av svette av anstregnelsen det er å reise seg for å juble, at det skjuler seg en snikende uro i dem over det legen sa til dem ved siste helsesjekk.

De er jublende inkarnasjoner av klovner. Glade på utsiden, men med en dirrende irritasjon og angst på innsiden. Derfor bryr de seg veldig med hva de tynne trenefolkene holder på med og langer ut mot dem med edder og galle. Det de virkelig er, er misunnelige, noe som gir dem enda mer ubehag, og dermed blir sinnet deretter.

For de er like redde for å dø som løperne de rakker ned på er det. Det at de ikke ser utstyret sitt lenger avdekker det. Og derfor tar de på seg treningsklær, som er det eneste de kan ha på seg for å føle seg komfortable, men kaller det grilldress.

Og de sitter med universale fjernkontroller for TV-en på størrelse med det NASA bruker for å fjernstyre Mars-roverne sine. Når de skal ut og gå hiver de på seg crocsene, på tross av isglatte veier.

På toppen av det hele er de gjerne kledt i så mørke klær at de fleste bilister de støter på i sin vei mot garasjen og bilen er i stor fare for å kjøre dem rett ned. Men de er for opptatte om å nå bilen sin før pulsen er for høy til at de ser galskapen i at andre bilister ikke ser dem.

De har bikket 30 år og har begynt å registrere at flere på deres alder har fått beskjed fra legen om at enten legger de om livsstilen, eller så er det over og ut. De merker smerter der de før aldri kjente det. De har kjent en fert av forfallet. Og de hater bokstavelig talt de som forsøker å gjøre noe med det.

De mener løperne løper fra livet sitt for å få flere leveår med rullator. Mens de selv lager vitser om at “røykingen min gjør jo at samfunnet sparer masse penger siden jeg kommer til å dø tidlig.” Og det er da en forskningsrapport, en rapport som ikke er peer-reviewed enda, ei heller kontorllert eller gått i sømmene av andre forskere for å avdekke svakheter i metode og innsamlig av data. ankommer. Den griper de tak i og kan triumferende si: “Hva var det vi sa!”mens de griper etter Sørland chips med havsalt.

Men dette trenger vi ikke forskning på. De skal heller få det gratis av meg:

Sjansen for at dere sofagriser kommer til å dø er 100 prosent. En dag ramler dere ut av sofaen og dør. Men fram til da: Kom deg ut. Bruk kroppen. Det er det den er til for. Du kan til og med få låne en av refleksene mine. De blender ikke bilistene, men du vises i mørket. Og det senker beviselig sjansen din for å dø.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse