Annonse
Hvordan kan man forklare enorme skeivheter og myter om at Oslo subsidierer distriktene? Åpenbart fordi  Oslo og omland har svært mange stortingspolitikere og fordi miljøbevegelsen er svært Oslo-sentrert.

Ja, Oslo får mer enn nok

- om næring, klima og fotosyntesen

Bare subsidieringa av el-bilene i Oslo-området utgjør  grovt 20 milliarder i redusert bilavgift.

Geir Ove Ystmark har et  innlegg  lørdag 27.  under tittelen Oslo får nok subsidier  relatert til beskatning av naturressurser. Jeg slutter meg fullt ut til innlegget - og ut fra noen vesentlige  supplerende forhold. Stortingsmelding nr 18 (2016-17) «Om bærekraftige byar og sterke distrikt»  har en svært lovende overskrift og en sterk ambisjon om å «utvikle Nord-Noreg til ein av dei mest skapandene og berekraftige regionane». Men det synes å ha blitt med det!  Arbeiderpartiets distriktsutvalg har nylig kommet med en innstilling som for så vidt er tradisjonell men klart bedre enn Stortingsmeldinga mht til konkrete tiltak. Det ryktes også at Senterpartiet kommer med ei melding om næring.

Alt dette må sees  i sammenheng  med  FNs klimapanels siste rapport. Den gir klare føringer som langt på veg snur klimadiskusjonen. I FN-rapporten erkjennes naturens  klimatiltak - fotosyntesen  som hovedelement i carbonkretsløpet– som det mest realistiske tiltaket for vesentlig å  minske mengden carbon til og fjerne carbon fra atmosfæren – som den for så vidt allerede gjør! Rapportene  ovenfor  samt den vedtatte Bioøkonomistrategien,  omtaler bioøkonomi  men ikke fotosyntesen som det helt fundamentale for bioøkonomien. Det synes nesten som sentrale næringsbyråkrater eller politikere ikke forstår hva det dreier seg om.    

Hva har så dette med Oslo å gjøre? Jo, det jeg vil kalle «fotosyntesenæringer» er distriktsnæringer. Vi må skille mellom klimanøytrale eller endog CO2-negative (som minsker CO2 i atmosfæren) «fotosyntesenæringer» og næringer som er oljebaserte; grønne mot sorte karboner.  Bioøkonomien innebærer en overgang til næringer hvor fotosyntesen er grunnlaget. Fiskeri og havbruk  er  grønne næringer, som jordbruk, reindrift, pelsdyrnæringen og skogbruk er det – for så vidt også  vann- og vindkraft m.fl. Noen grønne distriktsnæringer mottar overføringer,  men som Ystmark peker på, er det en klar tilbøyelighet til å ville «straffe» de grønne næringene  eller distriktene  med former for grunnrente, miljøavgifter  eller unødvendige restriksjoner -  eller de ikke gis kompensasjon for den klimanytten næring eller distrikt faktisk bidrar til . Dette har og vil få klart negative konsekvenser for klimaarbeidet.  

Gjennom fotosyntesen absorberes globalt og årlig bortimot 50% av de antropogene («menneskeskapte») utslippene fordelt med godt 25% på land hovedsakelig i skognaturen, og litt over 20% i havet (en vesentlig del som CO2 ). I Norge utgjør bindingen i skognaturen  brutto over 100% i forhold til  offisielle utslippene (utenom eksporten av olje og gass som er mer enn 10x så stor) og netto faktisk over 80%. Denne CO2-fjerningen kan verdsettes til minimum  5 milliarder kr pr år (markedsverdi klimakvoter) eller 15 milliarder kr målt som lavpris klimatiltak. Hverken næring eller distriktene får noen form for  kompensasjon for dette. Bare subsidieringa av el-bilene i Oslo-området utgjør  grovt 20 milliarder i redusert bilavgift.

Hvordan kan man forklare slike enorme skeivheter og myter om at Oslo subsidierer distriktene? Åpenbart fordi  Oslo og omland har svært mange stortingspolitikere og fordi miljøbevegelsen er svært Oslo-sentrert. En sterkt statssubsidiert  miljøbevegelse  styrer langt på veg  miljøpolitikken i Norge og svært ofte uten faglig forankring. I dette ligger en klar oppfordring  til de nordnorske «stortingsbenkene» om å sette seg inn i de  faktiske sammenhengene vedrørende  næring, klima og fotosyntese.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse