Annonse
Hålogaland Teater har lørdag Tromsø-premiere på forestillingen «Tiden Korthet», der skuespiller Trond Peter Stamsø Munch formidler historien om polfareren Jens Munk. Karttegninga er laget av Munk og viser sjøfolkene fra Enhjørningen og Lamprenen som forbereder vinterhavn i Jens Munk´s Bay på vestsiden av Hudson Bay. (Teaterfoto: Martin Eilertsen)

Jens Munk - vår glemte polarfarer

Brødtekstbilder: 
Tittelbladet på Jens Munks bok som kom ut i 1624. "Navigatio, septentrionalis Det er: Relation Eller Bescriffuelse om Seiglads oc Reyse paa denne Nordvestiske Passagie, som nu kaldis Nova Dania. København: Henrich Waldkirch 1624." Fra Wikipedia / Det Kongelige Bibliotek

Tatt i betraktning at han levde for 400 år siden og med de forutsetningen han da hadde, er Jens Munk kanskje Nordens største polarfarer – og den minst kjente av dem alle. Han ble knapt femti år gammel, men forsøkte i løpet av et eventyrlig liv å finne både passasjen gjennom nordøst og nordvest. Han rekrutterte baskiske hvalfangere til nordområde, drev diplomatiske forhandlinger om grensene mot Russland i nord, deltok i sjøslag mot svenskene og nedkjempet pirater i et av de største sjørøverslagene i Europas historie, like utenfor våre nære kystområder i 1615.

Hålogaland Teater har lørdag Tromsø-premiere på forestillingen «Tiden Korthet». Det er skuespiller Trond Peter Stamsø Munchs personlige fortelling om polfareren Jens Munk.  Forestillingen er en monolog, men er blitt arbeidet fram av et team som blant annet inkluderer tekster av forfatteren Lars Saabye Christensen. Forestillingen har tidligere vært satt opp under festspillene i Harstad og i Trondheim. «Tidens Korthet» får nå sin Tromsø-premiere.

Jens Munk ble født på sørlandskysten mot slutten av 1500-tallet og tilbrakte barneåra i Fredrikstad. Hans liv er historien om en norsk lausunge, som etter et ungdomsopphold i Spania, Portugal og, faktisk, Brasil slo seg opp som Nordens første store polarfarer, sjøkaptein og oppdager. Etter dramatiske handels- og fangstekspedisjoner i det nordlige Russland tidlig på 1600-tallet, kom han i den dansk-norske kongen Christian IVs tjeneste med instruks om å finne Nordøstpassasjen. Polarekspedisjonen i 1610 ble stanset av is og måtte snu uten å finne den nordlige sjørute.

Teaterforestillingen konsentrerer det kongelige oppdraget som Jens Munk fikk i 1619, nemlig å finne Nordvestpassasjen fra Hudson Bay i det nordøstlige Canada til Stillehavet og dermed etablere en raskere handelsvei til Kina og Japan. Christian IV store prosjekt gikk ut på å få kontroll over de arktiske områdene både i nordvest og nordøst, og dermed gjøre Danmark-Norge til en av Europas viktigste sjøfartsnasjoner.

Med to seilskuter og ei besetning på over 60 danske og norske sjøfolk la Jens Munk ut fra København i mai 1619. Ferden ble meget dramatisk. Tidens mangelfulle navigasjonsinstrumenter gjorde det vanskelig å bestemme posisjonene. Ekspedisjonen fikk problemer med is- og strømforholdene, kjørte seg inn i en labyrint og bommet på Hudson stredet. Ved munningen til dagens Churchill River i Hudson bukta, overvintret polarekspedisjonen. Underskuddet på C-vitaminer gjorde at sjøfolkets verste forbannelse, skjørbuken, spredte seg hurtig i sin verste form blant mannskapet. Da isen omsider gikk i juni 1620, var det bare tre overlevende igjen, deriblant Jens Munk. Gjennom oppvisning av framragende sjømannskap klarte de tre utrolig nok å seile den ene skuta, Lamprenen, over Atlanterhavet til Norge, som de nådde mot slutten av september 1620.

Før denne ekspedisjonen mot nordvest hadde Jens Munk ry på seg som en dyktig og kompromissløs bekjemper av datidens omseggripende sjørøverbander.

Den kanskje viktigste fredsoppgaven for Christian IVs flåte tidlig på 1600-takket var å patruljere de store havområdene som tilhørte Danmark-Norge etter sjørøvere og andre som tok seg til rette på havet. Som marineoffiser deltok Jens Munk på mange av disse toktene, både vellykkete og mindre vellykkete. Et av de mer vellykkete toktene ble ledet av admiral Jørgen Daa på kongens skip Victor i 1615, der Jens Munk var med som løytnant på skipet Jupiter.

Skipene skulle i utgangspunktet patruljere langs Nordland og opp til Vardøhus for å se etter ulovlig hvalfangst, men eskadren hadde også ordre om å se etter fribyttere og sjørøvere. Etter kort tid fikk de nyss om at det ved Færøyene var observert fribyttere som hadde plyndret kongens undersåtter. Det viste seg å være, foruten den mindre sjørøveren Thomas Tucker, storsjørøveren Jan Mandaus, som også gikk ved navnet Juan de Mendoza og ble omtalt som «Nordsjøens skrekk». Men da marinens skip nådde Færøyene, var Mandaus forduftet og bare Tucker var igjen. Han ble raskt tatt hånd om av Daa og Munk.  

Først da de kom i nærheten av Kildin, ved Murmansk, fikk Jens Munk og Jørgen Daa igjen ferten av storfisken. Etter en halsbrekkende jakt gjennom opprørt hav, stod sjørøverslaget på selveste St. Hans-dagen i Hvitsjøen. Admiral Jørgen Daa ønskte å forhandle med sjørøveren, men sjørøveren ville ikke komme om bord, med mindre hans folk på land hadde et gissel. Daa sendte derfor sin tapre løytnant Jens Munk i land. Da Jens Munk ikke kom tilbake som avtalt, startet Daa slaget som skulle gjøre slutt på Mandaus og banden hans. Munks kommentar til Mandaus var da: «Lader i mig icke pasere rett nu, da bliffr her itt gestebud aff. Thet bliffuer intet met thet beste.» Det skulle vise seg å stemme godt. Munk ledet en gruppe musketerer på land, og Daa skjøt på sjørøverne med kanonene fra Victor, og det tok ikke lang tid før sjørøverne overga seg. Hele 55 sjørøvere ble kastet over bord etter å ha mottatt sin dom om bord på Victor, og kapteinene Jan Mandaus, Walther Bhrae og skipper Linnert ble tatt med til København. Der ble de hengt i galgene ved Østerport, og hang der i lang tid «i deres Silkeklæder besatte med Guldsnore og guldbroderede Sko», som bøsseskytter islndske Jón Ólaffsson forteller i sine memoarer.

Etter dette vellykkete toktet, deltok Jens Munk på et stort oppfølgingstokt, som dessverre ikke ble like vellykket. En større eskadre på seks skip ble sendt ut i 1616, men de fant ikke en eneste sjørøver, fribytter eller kaper, selv om de fikk jevnlige rapporter fra lokalbefolkningen om at det skulle være sjørøvere ute på havet. Jens Munk var med på flere tokt også etter sitt forsøk på å finne Nordvestpassasjen i 1619.  Under marinetokter til Russland både i 1623 og 1624 var Munk innom Vardø på returen. Han var vitne til den dramatiske duellen midt i Vardø mellom skotte Thomas Cunningham og fogd Bastian Hess. Jens Munk døde i juli 1628 under krigsoppdrag i Østersjøen.

«Tidens Korthet» har Tromsøpremiere på Hålogaland Teater lørdag 27. oktober.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse