Annonse
Målet må være at vi fra Nord-Norge ikke sender en eneste stortingsrepresentant fra partier som ikke har i sine program konkrete og forpliktende formuleringer om utbygging av jernbane i nord. I skrivende stund har vi bare ett alternativ, skriver artikkelforfatterne.

Jernbane lengre nord – fra argumentasjon til aksjon

Særlig er motkreftene i Bodø/Narvik åpenbare – med sin angst for å miste sin endestasjonsstatus. Men la oss ikke bli sur på narvikingene. La oss omfavne dem - i et felles krav om at dobbeltspor på Ofotbanen har vår første prioritet i baneutbyggingen.

Fra enkelte kretser har det sporadisk i årevis vært argumentert for utbygging av jernbanen i det nordlige Norge. Fra noen få entusiaster har engasjementet vært stedig og utrettelig. Det skal de ha vår takk og respekt for. Endelig ser det ut til at de har klart å vekke oss vanlige folk i de tre nordligste fylker til det som begynner å likne et folkekrav: at jernbanen er viktig for miljø og økonomisk utvikling, for fremtidstro og færre trailerdrap.

Så hvor står vi? Har jernbanekravet gehør hos partiene sentralt? Ikke i det hele tatt, med SV som ett unntak. Statsministeren flirer og produserer blødmer og meningsløse fremtidsvisjoner om førerløse vogntog – mens hun syns nordlendingen er gammeldags og humørløs. Dessuten «er her altfor få folk». Venstres Schei Grande oppsummerer slik: «……, og i de nordlige delene av landet er det heller ikke realistisk at tog noen gang vil bli et alternativ». Fremskrittspartiets samferdselsminister gidder ikke engang vente på Jernbaneverkets utredning når han svarer på spørsmål fra iTromsø om det vil bli aktuelt med jernbane til Tromsø. Svaret er klart og greit nei, og legger til at han «neppe tror det kommer som en overraskelse på folk». De øvrige partier? Tja, holdningen må vel forstås som: joda, for så vidt, i grunnen – men ikke enda. Da jernbanesaken var oppe i Stortinget forrige gang i 93/94, var Arbeiderpartiet blant de ivrigste begravelsesagenter.

Selv om en nylig avholdt opinionsundersøkelse viser at jernbaneutbyggingen har en betydelig støtte i Nordland (72%), er dette langt fra tilfelle i de politiske kretser. Særlig er motkreftene i Bodø/Narvik åpenbare – med sin angst for å miste sin endestasjonsstatus. Men la oss ikke bli sur på narvikingene. La oss omfavne dem - i et felles krav om at dobbeltspor på Ofotbanen har vår første prioritet i baneutbyggingen. Dette må da kunne få en uforbeholden og kraftfull tilslutning fra våre 21 stortingsrepresentanter! La oss gjøre det meningsløse «fellesstemmekravet» fra departement og styringsverk til skamme. Dobbeltspor på Ofotbanen henger sammen med at banen Narvik/Harstad/Tromsø skal fylle sitt potensial.

Bare 11 av 20 stortingsrepresentanter (Nordl/Troms/Finnm) svarer et klart ja til jernbane lenger nord. Resten skulle så gjerne hatt litt bedre veier først! Det er grunn til å merke seg at denne visa har vi hørt i alle etterkrigsår – hver gang jernbane i nord har vært oppe til debatt. Her kommer en hilsen fra hhv Statens Vegvesen og Transportøkonomisk Institutt til dere som enda venter og håper på bedre veier: «Det spiller ingen rolle hvor mange personbiler som kjører på veiene, bare tungtransport bryter ned», (Ragnøy, Aftenposten 19.10.13). «Alle analyser jeg har sett viser at all slitasje kommer av de tunge bilene, null fra privatbiler», (Tune Larsen E24 19.10.13). Så da vet vi hva som kan forventes av fremtidig veistandard de nærmeste 10-årene uten jernbane – såfremt ikke Ernas fantasitrailere også er vektløse.

Så hva lærer dette oss? Dessverre at argumentasjon er nytteløst. For mange milliarder og for få stemmer å hente. (Et ferskt og åpenbart eksempel er flyttingen av militærhelikoptrene fra Bardufoss til en nedlagt flyplass i Rygge). Regelen er å slenge sitt åte i den dammen hvor ørreten står tettest.

Nasjonsbygging krever langsiktighet. Det er kanskje for mye å forvente av politikere og politisk ansatte som har gjort politikk til levebrød og klatrestativ. Det er mange valg som må vinnes før snora kan klippes på (den ordentlige) Tromsø Jernbanestasjon. La oss ikke forledes av denne sedvanlige førvalgskakling. Til og med Senterpartiets fremgangsrike og glade leder av altvarbedrefør-flokken syns at jernbane til Tromsø er en skikkelig flott ide`. Han glemte bare å få det med i partiprogrammet sitt…

Hvordan skal vi så komme oss videre fra politiske skuldertrekk og velvillige førvalgsskrøner? Målet må være at vi fra Nord-Norge ikke sender en eneste stortingsrepresentant fra partier som ikke har i sine program konkrete og forpliktende formuleringer om utbygging av jernbane i nord. I skrivende stund har vi bare ett alternativ. SV har i sitt program, i skrift og i tale over tid tatt et tydelig standpunkt. Vedvarer denne situasjonen fram til stortingsvalget om to år, er et valgskred for SV her nord eneste og siste håp. For en ting er sikkert, bryr ikke politikerne seg om nasjonsbygging, så bryr de seg om posisjoner. La dem forstå at det ikke alltid lønner seg å grave sine fangstgraver der hvor den største kvegflokken befinner seg.

Så har vi full forståelse for at en slik aksjon vil sitte langt inne for mange. Men vær forberedt  (les valgprogrammer!) på at det kan bli vår siste utvei – selv om noen av oss må gå til stemmeurna i 2021 mens vi holder oss for nesen. Valget er vårt.

Ørnen (AP) har allerede landet med brukket vinge i det nordlige Norge. Svikter den også ved denne korsvei, vil det bli lenge til vi ser den på vingene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse