Annonse
Jeg reiste alene med rutefly med knust kinnben, et gjenklistret øye, kraftig forslått kne, hofte og skuldre. Jeg var kraftig medisinert (morfin). Jeg hadde svært vondt i munnen og problemer med å snakke og gjøre meg forstått. Jeg hadde størknet blod i håret og hadde hatt stort blodtap etter et 14,5 cm åpent sår i ansiktet. Jeg var svimmel, kvalm og svært syk. Jeg synes det er betimelig å spørre: hvor hardt skadet må en være for å få ambulansefly? skriver Kjell Eriksen i dette innlegget. Nordlys-oppslaget er fra mandag 15. juli.

Jo mer jeg tenker på den behandlingen jeg fikk, jo mer forbannet blir jeg

Jeg må si som Mads Gilbert: må en slenge et lik på bordet, før det kan kalles avvik?

Jeg leser at vår helseminister Bent Høie og direktør Øyvind Juell er fornøyd med vår luftambulansetjeneste, og lager et poeng av at det ikke er kommet et eneste avvik i løpet av denne krisen. Da må en spørre hva kriteriene er for å kalle det avvik, og hvem som fastsetter slike kriterier.

I mitt tilfelle var det altså ikke noe avvik, til tross for de omfattende skadene jeg hadde, å pent måtte finne meg i å reise med rutefly. Jeg må si som Mads Gilbert: må en slenge et lik på bordet, før det kan kalles avvik? Jo mer jeg tenker på den behandlingen jeg fikk, jo mer forbannet blir jeg. For slikt skal vi fra Nord-Norge ikke finne oss i.

Men la det være klart, jeg er ikke ute etter å henge ut noen enkeltpersoner. Det hadde likevel vært greit om noen hadde innrømmet feil, og kommet med en beklagelse ovenfor meg.

Jeg vil faktisk takke hver enkelt som hadde med meg å gjøre når det gjaldt å behandle skaden, både i Hammerfest og Tromsø, for godt utført arbeid. Men det finnes bare en helt, og det er han jeg kan takke for at jeg er i live, nemlig mitt barnebarn Mattis Bergstad Eriksen, 11 år fra Tromsø. Han kontaktet AMK og gjorde alt korrekt i samarbeid med dem over telefon.

Jeg har lest hva diverse medier har skrevet, og hva som har kommet frem i kommentarfeltene. Spesielt VGs kommentarfelt var direkte vondt å lese.

Det som de fleste hengte seg opp i var reisen til Tromsø. Legene sier at denne avgjørelsen var medisinsk forsvarlig. Men hva med omsorg, verdighet og respekt, og den ekstra belastningen turen med rutefly medførte?

Derfor synes jeg nå at det er på tide å få fortelle hvordan jeg ble behandlet angående reisen fra Hammerfest til Tromsø. Så får nå enhver gjøre seg opp en mening om den var forsvarlig.

Jeg har nå kommet meg såpass at jeg er i stand til å si noen ord om min ulykke og mitt skadeomfang. Jeg har også fått lest alle kommentarene som er skrevet. Det er stort sett saklige, men også noen usaklige. Spesielt der hvor legene har vært ute og kommentert at det var en forsvarlig reise (de kan vel heller ikke si noe annet).

Jeg skal ikke gå i detalj om alt, men ønsker å forklare akkurat det som skjedde på Hammerfest sykehus:

Etter ei natt på intensiven får jeg torsdag 12. juli beskjed om at jeg skal til UNN Tromsø dagen etter, på kvelden. Får så ny beskjed straks etter om at jeg bare må gjøre meg klar til å reise med en gang. Med den beskjeden kom også opplysningen om at jeg skulle reise med Widerøe.

Da jeg spør hvorfor jeg ikke får ambulansefly, svarer legen at det da kan ta to eller tre dager. Hørte forresten på NRK et intervju med legen, der han sier at fly var tilgjengelig - men han nevner ikke det som ble sagt til meg. Med den beskjeden følte jeg at jeg var kommet i en tvangssituasjon, så jeg måtte bare nikke og godta. Og angående avgjørelsen, så ble jeg aldri spurt hvordan jeg så på det selv.

Etter min og mange andres mening skulle jeg aldri blitt sendt til Tromsø i den tilstanden jeg var i. Jeg reiste altså alene med rutefly fra Hammerfest til Tromsø med knust kinnben helt opp til øye og øre regionen (måtte operere inn fire titanplater), et gjenklistret øye, kraftig forslått kne, hofte og skuldre, samt kraftig medisinert (morfin). Jeg hadde svært vondt i munnen og problemer med å snakke og gjøre meg forstått. Jeg hadde størknet blod i håret (ei blodkake) og hadde hatt et stort blodtap etter et 14,5 cm åpent sår i ansiktet. Jeg var svimmel, kvalm og svært syk.

Da jeg kom til Tromsø ble jeg hentet i rullestol og trillet ut på forsida av flyplassen. Jeg trodde at Hammerfest sykehus hadde ordnet med videre transport til UNN, men nei. Jeg fikk beskjed fra hun som trillet at taxi skulle bestilles, så der satt jeg ute i ganske forkommen tilstand og ventet. Det tok 20 minutter før taxien kom.

Jeg synes det er betimelig å spørre: hvor hardt skadet må en være for å få ambulansefly?

Jeg har nå sendt klage til fylkesmannen angående denne reisen. Et sammentreff var det jo også at hun satt på setet bak meg i Widerøeflyet. Tror jeg fikk sagt hva jeg mente om transporten. Hun hadde i alle fall medfølelse, og utrykte at jeg var tapper.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse