Annonse
GENERALSEKRETÆR: Inge Andersen i NIF bør stille sin plass til disposisjon, etter rapporten som kom denne uka, mener vår kommentator.

«Jeg er jo ydmyk»

Men stemmer det da?

Sårene har selvsagt gode prognoser for å kunne gro, men hastigheten bestemmes av hvor fort de renses og får ro. Med andre ord: Hvor fort dagens toppledelse skiftes ut.

Kall meg gjerne vrang, men det var ikke bare jeg som stusset på Inge Andersens beskrivelse av seg selv i VG forleden:

Jeg er jo ydmyk.

Det må jeg innrømme at jeg ikke var klar over. For jeg har det slik at når jeg tenker tilbake på Norges Idrettsforbunds (NIF) øverste ledelse under alle de havarerte OL-prosessene, så er det ikke akkurat ydmykhet som dominerer inntrykket. 

Det blir litt som å vurdere Inge Andersens postulat til NTB like før han startet jobben som generalsekretær i 2004:

Det viktigste blir å skape ny troverdighet.

Det rimer heller ikke. Gjennom de siste års OL-prosesser presterte nemlig NIF-ledelsen å miste troverdighet og tillit både i folket, blant politikerne og i idrettsfamilien.

Prosessene har skapt åpne, betente sår i en folkebevegelse som samler et par millioner medlemmer. Disse sårene har selvsagt gode prognoser for å kunne gro, men hastigheten bestemmes av hvor fort de renses og får ro.

Med andre ord: Hvor fort dagens toppledelse skiftes ut.

Denne uka kom nemlig «Evalueringsrapport om norske OL/PL-prosesser», og er en nådeløs dom over NIF-ledelsen. Rapporten peker på flere forhold, men blant de viktigste for framtida finner vi manglende forankring på grasrota og manglende aksept for motforestillinger.

Flere av de intervjuede går langt i å beskrive en fryktkultur. De kviet seg for å vise motstand.

Håndballforbundet beskriver det slik: «Det er ikke usannsynlig at det oppsto en atmosfære der det å tvile, eller eventuelt være imot, ble fremstilt som uakseptabel splittelse

Fryktkulturen ble beskrevet av Knut Bjørklund i Troms Idrettskrets lenge før OL-planene for Oslo havarerte i høst, uten at NIF-ledelsen viste ydmykhet nok til å ta den på alvor da.

I stedet for skriftlige avstemninger i viktige spørsmål, ble sakene avgjort etter godt synlige håndsopprekninger der mange var redd for konsekvensene av sine valg. Spesielt småforbundene er jo helt avhengige av NIFs midler.

Flere jeg har snakket med savnet debatter og sunn uenighet, og beskrev holdningen som «enten er du med oss eller så er du imot oss».

I alle organisasjoner hvor toppledelsen skaper fryktkultur og bare omgir seg med ja-mennesker, ender det til slutt med kollisjon i møtet med den virkelige verden. Det var det som rammet Oslo2022.

Toppledelsen ville. Men ikke grasrota og folket. Likevel fortsatte ledelsen å kjøre løpet.

Men heller ikke utad var det ydmykhet som preget NIF-ledelsen, som til det siste tviholdt på påstanden om at den hadde 90 prosent av den norske idrettsbevegelsen i ryggen. Til tross for at bare 25-30 prosent av befolkningen var for OL-planene, manglet altså NIF-ledelsen ydmykhet til å møte realitetene.

Grasrota ble altså ikke glemt, men oversett.

Det framsto vel heller ikke som særlig ydmykt at idrettspresident Børre Rognlien mente at folket ikke forsto sitt eget beste da de sa nei til Oslo2022. Eller at Inge Andersen for eksempel gjentok usannheten om at folket var negativt også før Lillehammer-OL, til tross for at han flere ganger ble presentert for dokumentasjon på at dette var direkte feil. Han valgte å stå på usannheten.

Også en rekke av de andre ja-argumentene ble gjentatt etter at de var blitt skutt ned av fagfolk, som at OL gir store turistinntekter eller god folkehelse. Eller at ungdommen var for OL. Eller at det var nordlendingene og vestlendingene som var imot.

Det stemte bare ikke.

At kritikken i den nye rapporten kommer fra egne rekker, øker dens kraft. Idrettspresidenten stiller ikke til valg, og jeg registrerer allerede at enkeltpersoner posisjonerer seg foran det kommende idrettstinget. Der bør og skal det velges med omhu.

Nå skal planer om nye hjemme-OL få hvile i norsk idrett, for nå trenger bevegelsen indremedisinsk behandling.

Og ikke minst trenger den nye ledelsen å skape et reelt inntrykk av at NIF er en folkebevegelse, altså en som lytter og er til for grasrota.

Derfor må idretten også få en ny og samlende generalsekretær for å kunne stake ut en ny kurs mot en bedre framtid. Flere mislykkede OL-prosjekter har kostet enorme summer og splittelse i idrettsfamilien. Og evalueringen viser en ukultur som må bort.

Hadde Inge Andersen virkelig vært ydmyk, ville han nå satt idretten foran seg selv.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse