Annonse
Denne boken er naturligvis også aktuell fordi utviklingen i vår del av verden viser med all tydelighet at ekstremisme og hatefulle omtaler av grupperinger av mennesker på ingen måte er fraværende, skriver Randi Rønning Balsvik om denne utgivelsen fra historiker og sakprosaforfatter Bjørn Westlie.

Jødehatet i klartekst

Brødtekstbilder: 
Det er en konklusjon hos Westlie at det norske samfunnet aldri ble konfrontert med egne holdninger og fordommer.

Fortellingen om krigen i Norge har gått gjennom mange stadier av utvidelse.  Først ble nasjonen samlet omkring den heroiske motstanden, senere ble flere og flere av mer problematiske sider av samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten med i fortellingen og senere igjen har fokus blitt utvidet til mange av de gruppene som hadde byrdefulle og livsfarlige oppdrag i kampen mot nazismen, krigsseilerne, partisanene og med Alf R. Jakobsens siste bok, Farlig farvann, de sjøfolkene som sørget for at forbindelsen med det nordligste Norge ble opprettholdt etter at hurtigruta stanset å gå nord for Tromsø.

Den norske medvirkningen til deportasjonen av jødene høsten 1942, en skamplett i vår krigshistorie, kan nå sies å være en integrert del av okkupasjonshistorien, utdypet ytterligere i norsk offentlighet med den publisiteten som bøkene til Marte Michelet har fått. Utvilsomt er det velkjent at forfølgelse av og hets mot jøder som kristusmordere er en velkjent del av europeisk historie. Hitler og nazismens voldsutøvelse overfor jøder kunne lene seg på århundregamle forestillinger. I høst har historiker og sakprosaforfatter Bjørn Westlie gitt ut boken Det norske jødehatet –propaganda og presse under okkupasjonen. Boken gir et bredt inntrykk av pressens kår under krigen og særlig nytt er at forfatteren går i dybden med hensyn til analyse av språklige uttrykk, slik at generelle vendinger knyttet til begrepet antisemittisme, som brukes for eks. i verket Norsk presses historie 1660-2010 (Bind II Ottosen 2010) blir gitt et konkret innhold. Leseren får demonstrert hvordan jødehat kom til uttrykk i norske aviser under den tyske okkupasjonen på et bakteppe av avisenes holdninger til det tyske naziregimets behandling av jødene etter Hitlers maktovertakelse i 1933. Det var stor grad av forståelse for tysk handlemåte i partipressen på høyresiden, og ingen begeistring for å ta imot jødiske flyktninger. Arbeiderpartipressen var kritisk og ble da også stort sett nedlagt etter okkupasjonen. Avisene ble etter hvert stilt til rådighet for Nasjonal Samling, som fikk tildelt all makt over kultur og presse. 110 aviser ble stanset etter okkupasjonen, av de 144 avisene som kom ut, hadde 109 tilpasset seg den nye hverdagen, enten redaktøren var medlem av NS eller ikke.

Et propaganda og artikkelbyrå så dagens lys, Norsk artikkeltjeneste (NAT), som skulle sikre at alle landets aviser kunne tilby ferdigutformede artikler med nasjonalsosialistisk innhold. Hvert fylke hadde en presseleder som voktet det politiske innholdet i avisene og telte ivrig antallet NAT- stoff som ble trykt. Det er artiklene fra NAT som i hovedsak er gjenstand for Westlies nærlesing og opplysning om hvilke aviser trykte enkeltartiklene. Landets største aviser, som for eksempel Aftenposten, trykte ofte artikler fra NAT- tjenesten. Den antisemittiske propagandaen var framtredende og hadde til hensikt å rettferdiggjøre behandlingen av jødene ved å vise hvordan verden henger sammen. Sovjetunionen er styrt av jøder, av «jødebolsjeviker», og det er jødene som har startet krigen: (…) mordlystent lå bolsjevikudyret bak grensen i øst og kvesset sine klør, ferdig til å kaste seg over de europeiske kulturfolk». «Det asiatiske udyret» gjør at Europas folk fylker seg rundt Tyskland til «hellig krig.» Krigen Tyskland fører er nærmest en selvforsvarskamp. Sovjetunionen som en jøde-bolsjevikisk stat ble utpekt som hovedfienden. Samtidig blir jøder utropt som «finansjøder» og «jødekapitalister». Det henger bare sammen ved at bolsjevikjødene får adgang til all den eiendom som overføres til staten. Det påstås at 3 millioner jøder holder 180 millioner russere nede i «dypeste elendighet og slaveri» grunnet deres «rasebetonte karakteregenskaper: sluhet, grusomhet og ubarmhjertighet».

Det blir påstått at Jøder streber etter verdensherredømme og er en dødelig fare. De kontrollerer Moskva, Wien, Prag, Paris og New York. De kontrollerer verdenspressen og forlagene. Det er snakk om en ondskapsfull jødisk verdensomspennende sammensvergelse og eksistenskamp fra tysk side. Jøder blir ofte sammenlignet med ubehagelige dyr, som «djevleedderkopper» og «rotter». Europa er nå i ferd med å fri seg fra den «jødiske rovedderkopp». Jøder framstilles som forurensende «basiller», som «horder» av skadedyr, som vortelignende kreftbærende utvekster på samfunn.  Alle forfølgelsene og overgrep mot jøder opp gjennom tidene har sin årsak i folkenes «selvoppholdelsesdrift». Det handler om at «den europeiske kultur og den hvite manns førerstilling i verden ikke skal være slutt».

Den norske regjeringen i eksil i London karakteriseres som landsforrædere fordi de har underkastet seg det engelske «jødekapitalistvelde». Da USA blir med i krigen omtales President Roosevelt som «jøde- og gangsterpresident» i en stat preget av «nigger- og bastardkultur». Like etter at skipet Donau har tatt om bord 532 arresterte jøder i Oslo 26. november 1942, er NAT-artikkelen «Jødeplutokratenes Europadrøm er slutt» skrevet ferdig.

Det er ikke slik at alle redaktører publiserer ukritisk. Mange begrunner at de, tross press, ikke publiserer artikler fra byrået med at artiklenes innhold og form ikke er egnet til publisering, uten at innholdet blir berørt. Framstillingen av jødene blir ikke problematisert. Etter massearrestasjonene og konfiskeringen av all jødisk eiendom, er det landets kirkeledere som protesterer: «Stans jødeforfølgelsene og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land».

Bjørn Westlies bok er en veldokumentert og velskrevet bok. Fortjenstfullt er det også at det spørsmålet som leseren naturlig sitter inne med, nemlig hva slags virkninger denne propagandaen hadde, tas opp til drøfting mot slutten. Det var tydeligvis ikke slik at den ble maktesløs pga sin egen urimelighet. Norsk Gallup foretok i august 1947 en meningsmåling som viste at 27 prosent av de spurte var negative til å ta imot en kvote av holocaustoverlevende. Forfatteren viser hvordan avisoppgjøret etter krigen omtrent ikke dreide seg om den nazistiske og antisemittiske propagandaen, men om hva de store avisene tjente økonomisk på å gå okkupantene til hånde. Når det ble snakk om hvordan pressen hadde feilet, ble alt ansvar lagt på de norske nazistene og okkupasjonsmakten. Det er en konklusjon hos Westlie at det norske samfunnet aldri ble konfrontert med egne holdninger og fordommer. Denne boken er naturligvis også aktuell fordi utviklingen i vår del av verden viser med all tydelighet at ekstremisme og hatefulle omtaler av grupperinger av mennesker på ingen måte er fraværende.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse