Å forstå den historiske bakgrunnen for jordutdelingsresolusjonen av 1775 er en fordel når en skal vurdere Høyesteretts behandling av rettighetsforholdene i Nesseby. En politiker bør kanskje ikke definere «forskningsstatus» innen det norske lovverket, men respektere at våre høyesterettsdommere tar seg av lovtolkningen på en riktig måte, skriver Trond Gabrielsen. Illustrasjon: Fylkesmannen i Finnmark / Nordnorsk debatt

En politiker bør kanskje ikke definere «forskningsstatus», men respektere Høyesteretts lovtolkning

Jordbruket i Finnmark var under sterk utvikling på 1700-tallet. De fleste fastboende drev da jordbruk ved siden av andre næringer. Også kornavling var befolkningen så smått begynt med. Utover århundret forelå det ingen særegne lover i Finnmark som regulerte jordbrukets inndeling. Det virket som om sentrale og lokale myndigheter hadde mistet oversikten over de «private Eyendoms Rettigheder til Jorde og Grunde i Finmarken», som uttalt i Norske Kammers skriv av 8. august 1772 til amtmannen. Da det i forbindelse med tinglysing av et skjøte og en pantobligasjon på 1760-tallet kom en protest fra fogd Hans Andreas Heyde, benyttet Rentekammeret denne anledningen til å få bedre orden på beboernes rettigheter til jord og grunn i Finnmark og samtidig få orden på jordinndelingen slik at denne ikke hindret dyrking og bosetting. Norske Kammer anmodet derfor amtmannen i Finnmark om å få forslag fra ham til å få orden på jordforholdene i amtet. Som avslutning på brevet sto det følgende: «Og da det berettes, at Indbyggernes antall i Finmarken alt meer og meer skal aftage, vilde Hr. Amtmand behagelig meddele Os sin Betænkning og Forslag de beste eragtende Midler [egnende tiltak] til at formaae [få] Folk til at nedsætte sig i bemældte Land».

Amtmannen tok henstillingen fra Rentekammeret alvorlig. Flere før han hadde forsøkt å ordne både bruk av kongens grunn og privat eiendom i Finnmark uten å lykkes. Den siste tidens ugreie, med klager over skjøter og rydningsmark, framtvang behovet for en bedre orden på grunnforfatningen i amtet. Amtmann Thorkild Jonson Fjeldsted utarbeidet derfor et forslag til hvordan jordbruket skulle inndeles til bestemte boplasser og matrikuleres. Den 31. mars 1775 kunne han sende et «Promemoria til det Kgl. Rente Kammer Collegium» i København der han sier at «Uagtet at i Finmarken forefindes Jordbrug hos de fleste Beboere endog saa Kornavling i Vestfinmarken saa er dog heele Grundforfatningen med Jordbruget i største Uorden». Amtmann Fjeldsted la derfor fram sitt forslag for Rentekammeret gjennom punktene han kalte for Jordbrugets Inddeling i Finmarken til visse Boepladser. Forslaget fra amtmannen ble forelagt kongen og «det behaget Hans Majestæt allernaadigst at approbere følgende Hovedposter til Efterretning og iagttagelse ved denne Forretning». Dermed var «grunnloven» for jordutvisninger i Finnmark vedtatt. Resolusjonen, som var datert 27. mai og ble meddelt av Rentekammeret ved skrivelse den 3. juni 1775, betydde at Finnmark for første gang fikk et eget lovverk der kongen (staten) overdro gratis jord til privat eiendom for jordbruk og bosetting basert på behov og der de private eiendommene fikk egne matrikkelnummer.

Egentlig var ikke 1775-resolusjonen noe allment lovverk. Enevoldskongen hadde på denne tiden både lovgivende, dømmende og utøvende makt og allmenne lover i enevoldstiden ble hovedsakelig utgitt som forordninger i trykken og tinglest. Lokale lover, som de for Finnmark, ble oftest gitt i form av reskripter eller resolusjoner. Ved resolusjoner fulgte som regel amtmannen opp med administrative forskrifter. Således ble 1775-resolusjonen ikke gitt som en forordning, men kun som en kongelig resolusjon gjennom en «forretning». Denne ble også fulgt opp med en «skrivelse» fra Rentekammeret en uke etter utgivelsen. Fordi jordutdelingsresolusjonen ikke var en lov i egentlig forstand, ble den verken stående i noen lovsamling eller senere formelt opphevet. Kun gjennom Jordsalgsloven av 22. juni 1863 § 12 ble 1775-resolusjonens §§ 1, 2, 7, og 8 opphevet «Thi have vi antaget og bekræftet (…) denne Beslutning som Lov», som det står i teksten. Likevel ble 1775-resolusjonen på sin tid betraktet som en lov, fordi bestemmelsenes §§ 1-12 omhandlet utdeling av kongens jord og en begrenset bruk av kongens eiendeler og «herligheter». At kongen kunne dele ut jorden gjennom resolusjonsbestemmelser, viser kongens sterke eierpretensjoner i Finnmark.

Motivene for jordutdelingsresolusjonen av 1775, eller «jordutvisningsresolusjonen» som enkelte kaller den, var ikke å skulle innføre privat grunneiendom i Finnmark, den hadde allerede eksistert der i flere hundre år, eller å sikre de rettighetene folk hadde fra før. Motivene var å få orden på grunnforfatningen med jordbruket. Jordutdelingsresolusjonen av 1775 kom for å inndele jordbruket i Finnmark og for å sikre amtets bosetting. Derfor ble også denne reformen i resolusjonstekstens § 12 b karakterisert som «jordbrukets utdeling» («Jordbrugets Uddeling»). Sverre Tønnesen beskriver også dette i sin doktoravhandling: «Dessuten er resolusjonen av 1775 i prinsippet bare en jordutvisningslov» (1972:4). Resolusjonen har tolv paragrafer, som i utvalgte regester inneholder følgende bestemmelser.

§ 1. Beskriver størrelsen på grunnen som kan anvises for en familie til fast boplass (omtrent 4 kveg, der 1 kveg = 8 får).

§ 2. Landmåleren skal beskrive boplassens beliggenhet og utstrekning og markere denne med «grenseskjell og merker».

§ 3. Med hver plass følger det rettighet til fiske i ferskvann og små elver.

§ 4. Gjennom rekvirering og utvisning hos amtmannen får bygdens beboere rett til nødvendig bjørkeskog som de trenger. (Bruksadgang til bjørkeskogen gis etter spesiell tillatelse i hvert enkelt tilfelle.)

§ 5. Furu- og granskog blir forbeholdt kongen, det samme gjelder for «herligheter som kobbefangst, egg- og dunsanking og liknende».

§ 6. Bruk av ressurser som har vært felles for hele bygder eller allmuen i alminnelighet, skal forbli til slik alminnelig bruk.

§ 7. Vilkår for grunnoverdragelsen er a) ingen odelsrett, b) bebyggelsesplikt og c) hjemfallsrett til kongen (staten) dersom plassen forlates ubrukt over tre år.

§ 12. Bestemmelser om hvordan amtmannen blir pålagt å ha oppsikt med og å bestyre jordbrukets utdeling.

Resolusjonen ble kunngjort for innbyggerne overalt i Finnmark. For å lette amtmannens arbeid med jordutdelingen, fulgte det med et skjøteformular på utdelt boplass i Finnmark. Amtmann Thorkild Fjeldsted fikk også hjelp til oppmålingen ved å ansette Christian Frost Bredal som landmåler. Resolusjonen av 1775 betydde et stort framskritt for å øke den faste bosettingen i fylket samt å stimulere til utvidet jord- og februk, altså den typiske binæringen. Bruksadgangen til bjørkeskogen måtte imidlertid gis i hvert enkelt tilfelle gjennom en spesiell tillatelse. I henhold til §§ 10-11 ble alle anviste plasser, med visse unntak, pålagt en årlig avgift på 8 skilling pr. kveg/hest. Denne årsavgiften ble opphevet i 1833.

Å forstå den historiske bakgrunnen for jordutdelingsresolusjonen av 1775 er en fordel når en skal vurdere Høyesteretts behandling av rettighetsforholdene i Nesseby. En politiker bør kanskje ikke definere «forskningsstatus» innen det norske lovverket, men respektere at våre høyesterettsdommere tar seg av lovtolkningen på en riktig måte.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse