Annonse
TROVERDIGHET:- Direktør i NRK Sapmi, Mona Solbakk har rett i at troverdighet er avgjørende for mediene. Derfor bør man også sørge for at den ikke kan dras i tvil. Foto: Berit Keilen, NTB scanpix

Journalisters vandel

Det er ikke uten grunn at avisene har ristet av seg sin partitilhørighet, skriver Vigdis Bendiktsen.

Journalister trenger nødvendigvis å kjenne det samfunn vedkommende skal beskrive.

«Det handler om troverdighet», skriver direktør i NRK Sápmi, Mona Solbakk, på Nordlys’ debattsider denne uka.

Innlegget kommer etter flere måneders debatt om et reintallsprosjekt «gravd fram» og ført i pennen av Eilif Aslaksen, tidligere ansatt i NRK Sápmi (på norsk gjerne kalt Sameradioen), nå ansvarlig redaktør i Finnmarken. Aslaksen mener prosjektet hans ble dårlig fulgt opp, og mer enn antyder at det skyldes ledelsens interesser i reindriftsnæringen, noe nyhetsredaktør Rávdná Buljo Gaup bestrider. Saken endte likevel med at hun tidligere denne måneden, trakk seg fra jobben. Overfor nrk.no begrunner hun det blant annet med at «det vil være problematisk for meg å lede en organisasjon når jeg samtidig har økonomiske bindinger til reindrifta som er en stor og viktig sak i det samiske samfunnet.»

Hvem som har rett eller ikke i denne saken, er ikke mitt anliggende her. Buljo Gaup har, etter mitt syn, handlet fornuftig, stilt jobben i NRK opp mot sine reindriftsinteresser, og endt med å velge det siste. Men saken er interessant som utgangspunkt for hva journalister bør drive med og hvordan vi bør forhindre at denne type saker oppstår.

Først til Solbakks overskrift, jeg kunne ikke vært mer enig. «Det handler om troverdighet» - og om habilitet og integritet. Uten disse tre, som gjerne kan sammenfattes som journalisters vandel, er journalister ingenting, men kan slå følge med Islands nylig avgåtte statsminister, Sigmundur Gunnlaugsson.

Å gå så langt som journalisten Seymour Hersh (mannen bak saker som blant annet avsløringen om My Lai-massakren i Vietnam, om det israelske atomvåpenprogrammet, om president Kennedys mørke sider og amerikanernes ydmykende behandling av irakike fanger) som mente at en dyktig journalist ikke kan eller skal ha venner, er selvsagt ikke et alternativ.

Journalister trenger nødvendigvis å kjenne det samfunn vedkommende skal beskrive. Den kunnskapen får vi bare ved å delta i samfunnet. Samtidig vet vi at balansen mellom kilder, nettverk, interesser på den ene side og habilitet og integritet på den annen, kan være hårfin.

Jeg følger Solbakk langt på vei, som når hun skriver om betydningen av å følge pressens felles etiske regelverk, men steiler når hun samtidig skriver følgende: «Det betyr ikke at journalister og redaktører med næringsinteresser ikke kan jobbe i NRK Sápmi.»

Det er mulig jeg er både naiv og uvitende, men for meg er det en oppsiktsvekkende opplysning. Jeg visste faktisk ikke at man kunne jobbe i NRK og samtidig ha næringsinteresser. At journalister ikke jobber med saker der de selv har personlige bindinger er selvsagt. Likeledes er det en selvfølge at man, som Solbakk skriver, utnevner en setteredaktør i saker der en redaksjonell leder har bindinger som kan gi spekulasjoner om interessekonflikt. Men hva med journalisten som eventuelt skal skrive en sak til ugunst for sin sjef eller dennes næringsinteresser? En sjef som vedkommende skal jobbe under også i tida etter saken. Noen vil greie å løse saken med sin integritet i behold, andre ikke.

Nylig fikk en kollega her på huset på pukkelen for å ha skrevet om den omstridte saken om badeland og skiinteresser i Tromsø. Vedkommende er medlem i Tromsø skiklubb, men uten noen form for verv der. Ikke akkurat den store «habilitetsdødaren», men det viser hvor lite som skal til for at publikum stiller spørsmål ved vår troverdighet. Det er bra, det får oss forhåpentlig til å tenke oss om et par ganger. For habilitet er ikke noe vi som mediefolk skaffer oss en gang for alle, men noe vi må jobbe for så lenge vi utøver vårt yrke.

Det føres gjerne i marken som argument at i små samfunn, grupper, vil man aldri komme utenom interessekonflikter. Det er selvsagt riktig, vi har alle familie, slekt og til og med venner. Det er vår oppgave som profesjonelle journalister å skille mellom det personlige og det faglige.  Men derfra til å involvere seg i næringsinteresser synes for meg å være et langt steg.

Det er ikke uten grunn at avisene har ristet av seg sin partitilhørighet.

Journalisters jobb er blant annet å avdekke forhold i samfunnet som de det gjelder ikke ønsker skal bli kjent (Panama-saken i friskt minne). Det er gammelt nytt at de som motarbeider slik kunnskap, gjerne prøver å unngå den ved å undergrave den som bringer fram opplysningene.

Problemet for journalister og redaktører (og mange andre grupper) er derfor at om deres vandel er snøhvit, hjelper det lite hvis andre forhold kan reise tvil om den.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse