Annonse
Jektefartsmuseet i Bodø formidler svært sentrale deler av norsk historie, skriver Siv Dagny Aasvik. Bildet er fra bygginga av museet. Foto: Nordlandsmuseet

Ka sku vi ha gjort uten kysten?

Brødtekstbilder: 
Fra utstillinga i det nye Norsk jektefartsmuseum i Bodø.
SKREI: Et kulturarvsenter som skal bygges i Kabelvåg. Slik skal det se ut innenfra. (Illustrasjon: LPO arkitekter)
THE WHALE: Spektakulært byggverk planlegges på Andøya. (Illustrasjon: MIR Bergen)
HURTIGRUTEMUSEET: Gamle Finnmarken får endelig sitt vernebygg på Stokmarknes. Bygging pågår. (Illustrasjon: Peab / Link arkitekter)
Det er all grunn til å være stolte av det store løftet for norsk kysthistorie med jektefart, skrei, kval og hurtigrute som gjøres i Vesterålen, Lofoten og Salten.

I lang tid har kysthistorien og kystfolket ikke fått sin rettmessige plass. Dette er nå i ferd med å endre seg, takket være ildsjeler, kloke folkevalgte og lidenskapelige investorer her i nord. Å kunne historien er nødvendig for å bygge fremtida.

Sommeren for snart tre år siden var jeg og døtrene mine på Norsk Folkemuseum i Oslo. Vi koset oss med friluftsmuseum og besøkte bygg, gårdstun og utstillinger fra ulike tidsepoker. Likevel opplevde jeg en skuffende og mangelfull fremstilling av det norske folk sin historie. Den samme sommeren gikk det en debatt i media om nettopp kystbondens plass på Norsk folkemuseum. Museet hadde ikke klart å fortelle historien om kystfolket. På nettsidene deres kan en lese at det kommer en utstilling om kysthistorie på Jæren i 2021, de har også lagt ut en oversikt over hvilke hus i utstillinga som kommer fra kysten. To av dem er fra Finnmark, det fremkommer ikke at det er andre hus eller bygninger fra Nord-Norge. Likevel har Folkemuseet «hatt som mål å gi et bredt bilde av dagliglivet i Norge, og å vise samspill mellom samfunn, kultur og natur».

Jeg har ved flere anledninger hatt gleden av å være sammen med beboere og brukere av dagtilbudet på Stokmarknes sykehjem. I tillegg til sang og kaffekos har jeg hver gang lest lokalhistorie og fortellinger, der handlingen utspiller seg i «gamledager» her i Vesterålen og Lofoten. De eldre har mintes kårene fra egen og forfedres oppvekst. Livet som feskarkona og kystbonden levde, i nær kontakt med og på naturens premisser, har formet vår identitet, hvordan vi lever, spiser, jobber, feirer og nyter. Livet langs kysten har formet identiteten vår. Når jeg har hørt de eldre fortelle, så tenker jeg at uten å kjenne denne historien, kan du ikke kjenne Norge.

I fjor åpnet Norsk Jektefartsmuseum i Bodø, her viser de jekter som fraktet tørrfisk, tran, klippfisk og sild til byene lengre sør. Du kan få høre om strabasene og livet ombord, om makt og avmakt, profitt og risiko, forteller Jektefartsmuseet. Svært så sentrale deler av dagliglivet i Norges historie, vil jeg påstå.

I Kabelvåg skal de bygge SKREI. Dette kulturarvsenteret vil dokumentere hele Nord-Norges fiskerihistorie, og vise frem lofotfisket betydning nasjonalt og internasjonalt. Historien om fiskeriene viser fremfor alt hvordan det norske samfunnet har blitt formet i kontakt med omverdenen. Hvordan vi har byttet og handlet varer, hvordan vi har blitt påvirket av hverandres kultur.

På Andøya skal The Whale bygges. Det blir ikke et tradisjonelt naturhistorisk museum eller et vanlig kunstmuseum. De vil heller ikke kalle seg en forskningsinstitusjon eller et kunnskapssenter, men insisterer på at de vil hente det beste fra slike steder og lage noe helt nytt. Uansett konsept, vil The Whale dokumentere og vise en viktig del av norsk fangsttradisjon og hva høsting av naturen har betydd for familier og samfunn langs kysten de siste hundreårene.

På Stokmarknes formelig kneiser hurtigruta Finnmarken stolt med nakken. Vernebygget rundt symboliserer den viljen av stål som Richard With hadde da han bestemt startet en kystrute som skulle gå langs hele kysten. Uansett årstid, uansett tid på døgnet. Det nye museet i tilknytning til skipet vil invitere alle besøkende inn i Hurtigrutas historie på en helt ny måte, enn det vi kanskje forbinder med et tradisjonelt museum. En sentral del av dagliglivet langs kysten har vært lossing og frakt av varer og folk, av og på hurtigruta. Dialekter, kulturer og steder har blitt knyttet sammen. Du kan spørre svært stor andel av befolkninga; Hva er ditt første minne fra Hurtigruta? Hvilke lyder forbinder du med Hurtigruta? Da får du en dokumentasjon om hurtigrutas enorme betydning for nordmenn.

Det er på høy tid at kysthistorien får sin rettmessige plass og dokumentasjon både for det nasjonale og internasjonale publikummet. Å vise denne historien handler ikke bare om å bygge identitet og vise hvorfor vi velger å bo akkurat her vi bor. Det handler også om å bygge fremtida. For fremtidas muligheter til å utvikle kystsamfunnene gjør vi på et byggverk som mange generasjoner før oss har skapt. Kunnskapen om hvordan våre forfedre- og mødre har levd i pakt med naturen, er et viktig bidrag når vi bygger samfunn og verdiskapning i en tid der klimaendringene krever omstilling. Med den historiske forståelsen i bunn, kombinert med kunnskap og teknologisk utvikling, vil vi utvikle en livskraftig kyst.

Når diskusjonen kommer om hvorvidt regionale og statlige myndigheter skal bidra til disse store satsingene på kysthistorie, så burde det være liten tvil. Dette ansvaret kan ikke legges på små kommuners skuldre alene. Skal kystens og Nord-Norges historie fortelles, så må vi ta ansvar for det i fellesskap. Det er all grunn til å være stolte av det store løftet for norsk kysthistorie med jektefart, skrei, kval og hurtigrute som gjøres i Vesterålen, Lofoten og Salten. Før ka skulle Norge gjort uten kysten, kystfolket og båtan?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse