Annonse
ATOMBESØK: Amerikansk ubåt i Virginia-klassen utenfor Hekkingen i oktober 2016. FOTO: Eirik Bjørklund

Kald krig i Koronaens tid

Dette er en bekymringsmelding.

Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at «hver kraft som utøves, har en like stor og motsatt rettet motkraft». Like lett er det å fatte at enhver vil ha størst mulig nærhet til sin viktigste motstander, også for lettere å få vist fram sine store muskler. En slik relasjon har USA og Russland, stormakter på hver sin side av det gamle jernteppet. Nå trekkes det visst for igjen, i gjensidig frustrasjon. Og midt imellom ligger vi. Norge.

Som Russlands lille, nære nabo har Norge alltid lagt vekt på å ikke provosere sin store nabo, især siden vårt NATO-medlemskap under USAs overhøyhet er en evig torn i Russlands øye. USA har da også selv vist tilbakeholdenhet på norsk jord i forståelse for både Norges og Russlands situasjon, også i tider uten den kalde krigens frost. 

Nå er det flere ting som tyder på en endring i både USAs og Norges territorielle nabostrategi, samtidig som vi ser russiske muskelspill, som store sjøstridsøvelser i Barentshavet og tette russiske kampfly-raids perforererer luftlinjen langs norskekysten. Det er blitt lettere nå å få øye på en større norsk aksept for USAs nærvær i Norge, hvor det meste skjer i nord.

Her kan nevnes enslags permanent rotasjon av «midlertidige» USA-tropper på opphold i midt- og Nord-Norge. Vi har sett det på Ørland og i indre Troms. Norges narrativ til dette er gjerne bagatelliseringer om korte midlertidigheter av gjensidig NATO-samarbeid. Samtidig som NATO-stemmen heves ved russisk øvingsvirksomhet i våre nærområder. Slik pingpong er rettnok for klisjé å regne, men det er mitt inntrykk at USAs militærnærvær i nord har fått preg av en trend: nærmere og nærmere russisk jord. Kanskje det klareste eksempel på dette er USAs ønske om en fremskutt base for lagring av amerikansk forsvarsmateriell på Jan Mayen. Nord er blitt nærmere.

I vårt nordligste fylke har Norge nyopprettet Finnmark Landforsvar og vitaliserer garnisonene i Sør-Varanger og ikke minst Porsangmoen i Lakselv, begge steder med store, internasjonale flyplasser. Og for en måned siden seilte amerikanske krigsskip for første gang siden åttitallet inn i Barentshavet, for øvelse i våre nærområder, sammen med et britisk krigsskip, men uten norsk deltakelse.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen sa da at Norge ønsker økt alliert tilstedeværelse i våre nærområder velkommen. Også denne gang reagerte Russland tydelig og har selv holdt store flåteøvelser i internasjonalt farvann, langt nedover norskekysten. Også denne gang avviste Norge det nokså lettvint med at «slik reagerer alltid russerne».

Kanskje er den amerikansk-britiske øvelsen, uten norsk deltakelse, nettopp et forsøk på å underkommunisere vår norske, strategiske invitt – å la andre NATO-makter agere i vårt territorium, men uten direkte medvirkning av territoriets egen store eier, vårt eget lille Norge. Bra smart, i så fall, å få internasjonal assistanse til å kommunisere tilbakeholdenhet for oss som NATOs nærmeste isfrie nabo til jernteppet. Det skal trås varsomt der bjørnen ikke sover. Den glefsa nemlig iltert til da Norge lot Russlands store motpart USA, plassere sin store radarkuppel midt i småbyen Vardø, med fri blikkretning mot Novaja Semlja. 

Og snart skal vi hjemsøkes av neste amerikanske «tilnærmelse» til Norge og Russland, nemlig amerikanske atomubåter til norsk jord og Tromsø havn, på Tønsnes. Midt i vårt fornmine, ett av  jernalderens mest befolka sted – av vandrere østfra! Der tillyses demonstrasjon til søndags. Og ubåtanløp skal visst ikke være bare engangs, men en nyetablert ordning med Tromsø som base for ubåters mannskaps-skifte.

Symbolsk vil slike varige atomubåtbesøk i vårt eget nærområde bli et viktig mobiliseringsfokus, med sitt innebygde kjernefysiske memento til menneskene.

Men har vi så grunn til uro? Svaret på det ligger i den enkeltes hjerte. Men disse nye trekk frambyr seg mer enn godt til fri meningsytring og offentlig debatt. Den vil neppe unndra seg verken katastrofescenarier eller frykten for ragnarok. Aktørene har da også selv – de store, og midt i den globale oppvarmingens utfordrende tid – kjent den kalde krigens gufs som sitt bakteppe. Da trengs det debatt. Den bør vi ta.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse