KIRKENES OKTOBER 2014: Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og utenriksminister Børge Brende (t.h.) ved pressekonferansen under 70-årsmarkeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark i Kirkenes. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Kald krig mot Russland?

70-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark viste at russerne tar det bilaterale samarbeidet på alvor. Men, hva skjer med norsk russlandspolitikk?

Vennskapet mellom våre to land forutsetter at vi har en regjering som forstår hva som står på spill. Russlandspolitikken bør derfor i langt større grad forankres i nord, og Kirkenes er et godt utgangspunkt.

25. oktober ble frigjøringsjubileet feiret i Sør-Varanger. Blant de russiske gjestene var utenriksminister Sergej Lavrov. Han snakket med folk, og viste nok en gang hvorfor han regnes som en av verdens fremste diplomater. Lederen av Barentsinstituttet, Marianne Neerland Solheim, mottok diplom fra president Putin som takk for arbeidet med å identifisere russiske krigsfanger som døde i Norge.

Slike hendelser, langt utenfor de store sentra, sier mye om godt naboskap. Men norsk utenrikspolitikk styres ikke fra Kirkenes, derimot av en regjering som har lagt mye av sin russlandspolitikk i hendene på Brussel og Washington.

Lavrovs deltakelse under 70-årsjubileet viser at Russland ønsker å bevare det gode naboskapet med Norge. Men det forutsetter at forholdet er gjensidig, og at Norge har en selvstendig utenriks- og forsvarspolitikk. Det innebærer at vi respekterer at det var Den røde hær som stod for frigjøringa av Øst-Finnmark. Fra 18. til 25. oktober 1944 nedkjempet hæren de tyske styrkene. Over 21 000 sovjetiske soldater falt, på norsk jord ble 2100 drept og såret. 9000 tyske soldater måtte bøte med livet. Sovjetstyrkene kunne ha blitt stående i Øst-Finnmark, men trakk seg disiplinerte ut 25/9-1945. Statsminister Gerhardsen takket høflig.

Naboskapet med Russland ble på frigjøringsdagen behandlet av Øystein Rian, professor i historie, i Klassekampen. Han peker på hvordan “Norge følger til punkt og prikke EUs omfattende sanksjoner. De arter seg som en økonomisk krig mot Russland”. Slik krigføring kan raskt eskalere til politisk og enda til militær krigføring. Sanksjonene og svekket oljepris har ført til at rubelen er svekket med 40 prosent på tre uker. Dette rammer først og fremst russisk sivilbefolkning, men styrker også den i Vesten forhatte Putin. Han har aldri hatt større oppslutning, 80-85 prosent. Vestlig presse støtter langt på veg opp under USAs og EUs politikk. The Economist raljerte nærmest 2. januar over at Russland har et oljefond å tære på verdt 370 mrd. dollar, men også har en gjeld på 600 mrd. dollar som fort kan bli spist opp.  Statsminister Medvedev må derfor erstattes av markedsliberalisten Alexei Kudrin som var finansminister i 11 år. Men Putin er lite mottakelig for pålegg utenifra, og sa i sin tale 24. oktober i fjor i Sochi:

“Gjennom sanksjonene søker de å skade oss, blokkere utviklingen vår og skyve oss inn i politisk, økonomisk og kulturell isolasjon - med andre ord tvinge oss inn i tilbakeliggenhet.”

Advarslene mot sanksjonspolitikken har vært mange. Mikhail Gorbatsjov (f. 1931) ønsket som statsleder et “felles europeisk hus” og et euroasiatisk samarbeid mellom Lisboa og Vladivostok. Dette inviterte til flere sentra enn Brussel; Moskva, Ankara og Kiev. Han er dypt skuffet over Vesten. Professor Rikhard Sakwa (f. 1953) arbeider med russisk og europeisk politikk ved Universitetet i Kent. Han hevder at “Vesten skyver Russland fra seg” og at sanksjonene burde ha vært unngått.(Klassekampen 6/1-2015)

Da Gorbatsjov i 1989 gikk med på å rive Berlinmuren, fikk han forsikring fra vestlige ledere om at Nato ikke ville bli utvidet østover. Men russerne fikk raskt en leksjon i vestlige løftebrudd; Nato ble utvidet mot øst i 1999 og 2004 og i 2004 og 2007 ble EU utvidet mot øst med 12 land. Nato lovte i 2008 Georgia og Ukraina medlemskap. Russland svarte da med en brutal femdagers krig mot førstnevnte.

Regjeringen burde vite at såvel fhv. utenriksminister Kissinger som kanslerne Kohl og Schröder har uttalt seg meget kritisk mot EU og USA som både brøt lovnader og presset Ukraina til å velge mellom Vesten og Russland. Sakwa spør: “Hvordan ble Vladimir Putin som var den mest proeuropeiske presidenten Russland noensinne har hatt, til en sint fremmedgjort mann?” I boka “Frontline Ukraina” som kommer om kort tid, får Vesten svar. I første delen av Putin-perioden ble det mellom Moskva og Brussel ført anstendige samtaler om en alleuropeisk sikkerhet. Russland burde kunne slutte seg til Nato. Så greip USA inn og en felles plattform er rast sammen. Frykt og mistillit, anneksjon og aggresjon som vi har sett på Krim og i Ukraina, er et foreløpig resultat. Russerne kan på kritikk svare med at USA og andre Nato-land (også Norge) har drevet bombetokter i land de ikke liker, f.eks. Afghanistan og Libya. Russland er presset økonomisk, og i Europa glir nord og sør fra hverandre mot et truende klasseskille.  

Norge kunne spilt forsonerens rolle overfor Russland. Delelinjeavtalen av 2011 om Barentshavet vitnet om en lysere tid i nord. Professor Øyvind Ravna som nylig har gitt ut “Gjennom Sibir med Nansen” (Orkana 2014), er kritisk til sanksjonspolitikken som Norge støtter (Nordlys 5. januar). Da Nansen dro mot nord i 1913, uttrykte han frykt og redsel over utviklingen i Europa og hva den kunne få å si for det bilaterale forholdet.

Vennskapet mellom våre to land forutsetter at vi har en regjering som forstår hva som står på spill. Russlandspolitikken bør derfor i langt større grad forankres i nord, og Kirkenes er et godt utgangspunkt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse