Annonse
​​​​​​​Vindmølleparken i Kjøllefjord er et godt eksempel på en vellykket utbygging i en biotop som ikke er egnet til stort annet enn å utnytte den grønne energien som ellers bare ville blåst forbi. Mesteparten av motargumentene faller på stengrunn – som på Garte-fjellet, skriver Arnfinn Rognmo. (Foto: Arnfinn Rognmo)

Kampen mot vindmøllene

Det vi ikke trenger i Finnmark er en ny Altasak. Den planlagte utbyggingen av 270 vindmøller i Tana og Lebesby er ikke engang i nærheten av å romme den samme politiske sprengkraften som denne saken hadde.

På 80-tallet jobbet jeg som journalist i A-pressen og opplevde kampen mot Alta-utbyggingen på nært hold fra Finnmark Dagblad sitt kontor i Alta.

Frontene sto steilt mot hverandre den gang i 1980. Familiebånd ble revet i stykker og mange har det fortsatt vondt etter det som skjedde i bygda deres. Vi som journalister avslørte til og med at overvåkingspolitiet og regjeringen samarbeidet tett om operasjonen og om det som i ettertid skulle bli karakterisert som ett av de de groveste overgrepene mot urbefolkningen i nord - begått av det norske storsamfunnet.

Fra overgrep til medbestemmelse

Storslåtte og unike naturområder ble lagt under vann og ødelagt for all framtid for å sikre en utvidet strømproduksjon på 150 mega watt fra Alta kraftverk. I år ble 40-års jubileet for kampen mot Alta-utbyggingen feiret. Folkeaksjonen mot utbyggingen av Alta- og Kautokeinovassdraget tapte kampen mot de store politistyrkene i Stilla. Det var Oddvar Nordlis regjering som vedtok og satte i verk utbyggingen i Alta. Landsmoderen vår, Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister. Samefolkets kamp for sine unike rettigheter fikk oppmerksomhet og anerkjennelse verden over. Ett av de viktigste resultatene etter slaget i Stilla ble etableringen av Sametinget i 1989. Dette organet skulle for all ettertid sørge for at urfolkets interesser og stemmer ble hørt og hensyntatt på en god og forsvarlig folkerettslig måte.

Dystre spådommer

Kritikerne av Alta-utbyggingen den gang var helt tydelige på at naturinngrepene i Sautso aldri kunne oppveie skadevirkningene av ei ødelagt lakseelv og tapte reinbeiteområder. De fleste var likevel enige om at Finnmark trengte en mer forutsigbar strømforsyning og en utvidet tilgang på elektrisk kraft. Kritikerne mente at man heller burde vurdere alternative former for fornybar energi. Opprusting av eksisterende kraftverk, utbygging av vindkraft, solenergi og bølgekraftverk var blant de mest brennaktuelle fornybare alternative energikildene som motstanderne av Alta-utbyggingen forsøkte å bringe på banen. Sentrale myndigheter, med olje- og energiminister Bjartmar Gjerde i spissen sammen med NVE, vendte imidlertid det døve øret til. Det virket nesten på oss som sto midt i orkanens øye at Alta-utbyggingen skulle gjennomføres for enhver pris. Det var Nordli-regjerningens store prestisjeprosjekt.

Vikarierende motiver

Det har faktisk vært ganske stille fra miljøbevegelsen de siste 40 årene. Men nå har generasjonen etter Alta-motstanderne fått en ny fanesak; nemlig kampen mot vindmøllene. Det som foreldregenerasjonen løftet fram som ett av de mest bærekraftige fornybare energiprosjekter for kommende generasjoner skaper nå et nesten like stort sinne og engasjement i deler av befolkningen som vedtaket om å bygge ut Alta-vassdraget gjorde den gang. Denne gangen er det riktignok lokale hytteeiere, reindriftsutøvere og politisk støttede aksjonsgrupper som har funnet hverandre og tar stor medieoppmerksomhet i kampen mot vindmøllene. I kjølvannet av Folkeaksjonen mot Alta-utbyggingen har vi nå fått vår egen Folkeaksjon mot Davvi vindkraftverk her i Finnmark. Argumentene og retorikken deres er «visuell forurensning», «inngrep i reinbeiteområder», «fare for ørnebestanden», «vindsus», «utenlandsk eierskap», «profittjakt», «turismesvikt», «ødeleggelse av unik uberørt natur» etc. etc.

Mønsterbruk?

I den arktiske klimatiske yttergrense hvor vi befinner oss, med det naturgitte handlingsrommet vi har fått for å kunne skape et bærekraftig livsgrunnlag og ny næringsaktivitet, må vi selvsagt ta hensyn til alle interesser og utviklingsområder som kan stå på spill ved en «storstilet industriell» vindkraftutbygging. Blir reiselivet rammet, mister reinen sitt beitegrunnlag, mister naturen sin sjel og vi med den?  Det er verdispørsmål vi må tørre å stille oss sjøl – selv i ett av verdens beste og rikeste land å bo i. Det må samtidig være lov å spørre seg om det virkelig er så «moralsk forkastelig» at vi utnytter våre naturgitte fortrinn i en fornybar syklus med det grønne skiftet som motivasjonsfaktor. Det må også være legitimt å spørre de som kjemper mot vindmøllene om de har andre og kanskje bedre alternative løsninger for hvordan en kystkommune som for eksempel Lebesby skal kunne hente inn drøyt 40 millioner i lokal verdiskapning i året. Eller mener kanskje motstanderne at dette er en pris som faktisk er verdt å betale for å slippe vindsuset og den visuelle forurensningen?

Lebesby kommune har en sunn samfunnsmessig utvikling og har forvaltet sine ressurser på en særdeles god måte – med bred politisk oppslutning fra alle partier i kommunestyre og formannskap. Næringslivet går så det suser og samarbeidet med kommunens ledelse om flere spennende utviklingsprosjekter bør nesten være et forbilde for andre distriktskommuner som sliter og lurer på hvordan de skal få finansiert helse, skole og omsorgssektoren.

Økt energi til verdiskapning

Etter min oppfatning er det plass både for en økt videreforedling av reinkjøtt og ikke minst fiskeråstoff og økt satsing på naturbasert turisme her i Troms og Finnmark. Selv om flere hekkende havørner neppe er en kampsak for reindriftsnæringa, all den tid bestandsmålene etter 50 års fredning for lengst er oppfylt. Vi trenger (dessverre) økt tilgang på energi for å oppnå klimamålene og alle de andre målsetningene hvis vi mener at det fortsatt skal bo folk i det nordligste storfylket.

Politiske partier som slåss mot vindmøller må også ta konsekvensene av at distrikts-Norge lett blir taperen i kampen om etableringen av nye teknologi- og industriarbeidsplasser. Ikke gjør den feilen at man tar beslutningsmyndighet fra lokale og regionale folkevalgte organer. La vertskommunene sjøl få bestemme om de vil si ja til vindmøller eller ikke.

Det vi ikke trenger i Finnmark er en ny Altasak. Den planlagte utbyggingen av 270 vindmøller i Tana og Lebesby er ikke engang i nærheten av å romme den samme politiske sprengkraften som denne saken hadde.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse