Annonse
Fokuset på NEI i Nord er stort. Å konservere og reversere skaper ikke entusiasme for innovative tanker eller forståelse for et næringsliv som må endre og utvikle for å kunne konkurrere i et globalt marked, skriver Line Miriam Haugan. Bildet er fra en demonstrasjon i Tromsø mot gruvedrift i Repparfjord i februar 2019. Foto: Øystein Solvang

Hva sier vi JA til i Nord-Norge?

Kan det være ordene NEI, VERN og SKAM som styrer vår utvikling? Ord som er vanskelig å omgjøre til verdier, bolyst og sysselsetting?

Nei til utbygging av vindkraft. Nei til mineralutvinning. Nei til veibygging som krysser fuglereservat eller kulturminner. Nei til jernbanebygging som kan ødelegge for reindrift. Nei til oppdrettsnæring i fjordene og langs kysten. Nei til oppdrett til havs før den er konsekvensutredet. Nei til konsekvensutredning av olje og gass fordi den kunnskapen skal vi ikke ha. Nei til økt flytrafikk. Nei til scooterløyper. Nei til økt turisme. Nei til kiting på fjellet. Nei til husbygging i fjæra. Nei til nye hyttefelt. Nei til nye og bedre veier. Nei til personbiler. Nei til økte billettpriser i kollektivtrafikk. Nei til oppdrett på land. Nei til kjøtt. Nei til alt som kan føre til klimaskam. I det hele tatt – et høyt og rungende NEI!

Samtidig som dette NEI-imaget dyrkes og avles frem, bes  statsministeren komme på stortingets talestol for å forklare hvorfor befolkningen går ned i Nord-Norge. Noen tar til ordet for at Finnmarks skatteordning bør innføres i hele Nord-Norge.

Andre roper om nye særordninger og subsidier fra stat. Et evigvarende klagekor i nord øker i styrke til forte-fortissimo som så mange ganger før. Refrenget kan vi alle fra fødsel av og stemmer i av all kraft!

At strøm og drivstoff, som vi er avhengige av i både privat husholdning og i næringsliv, plutselig er nærmest fraværende i ordskiftet i en landsdel der alle er avhengige av bil, vi er uten jernbane og trikk og har sjeldent sydentemperaturer, er intet mindre enn merkelig i et land som produserer begge deler. At kampen om arealene i store saker tar flere år som kasteballer i et system som noen ganger er mer til for systemets del og til tider så fulle av systematiske systemfeil at det er mer til hinder for vekst enn hjelp til utvikling, er ikke ofte debattert. Da er reversering av fylkessammenslåing og nytt, eller ikke nytt fylkesvåpen, en merkelig debatt som opptar enkelte politikere dag og natt. Det skaper neppe en entusiasme hverken hos folket i landsdelen eller hos de aktørene som har vurdert å etablere seg i nord.

Hvilket image skaper vi selv for vår landsdel? Hvordan vil landsdelen fremstå for næringsliv og folk? Hvor attraktive er vi i Nord?

Kampen for tilværelsen i nord, er den samme som i resten av verden. Kampen om arealene! Konfliktene mellom vern, retten til land og vann, klima og miljøspørsmål, kulturminner, friluftsliv og ønsket om å nyskaping og etablering til lands og til havs er komplisert. Hva sier vi JA til? Et ja betyr ikke at man sier ja til alt eller ingenting. Et ja innebærer også å erkjenne at man dermed sier nei. Hva om vi alle brukte mer tid på å si tydelig JA for dermed å ta konsekvensene av at man dermed sier nei.

Fokuset på NEI i nord er stort.  Å konservere og reversere skaper ikke entusiasme for innovative tanker eller forståelse for et næringsliv som må endre og utvikle for å kunne konkurrere i et globalt marked.

I årevis har man sagt at det er lite risikovillig kapital i vår landsdel. Er ikke det merkelig når det bugner over av muligheter og ubenyttede ressurser? Kan det være ordene NEI, VERN og SKAM, som styrer vår utvikling? Ord som er vanskelig å omgjøre til verdier, bolyst og sysselsetting?

Alle regjeringer de siste 30 årene er beskyldt for det samme: å legge ned Nord-Norge, svikte Nord-Norge enten det har vært i nedleggelse av forsvar, for lite penger til vei eller for få offentlige arbeidsplasser etablert utenfor Oslo. Vi kan ikke beskylde noen av regjeringene for å ikke ha laget strategier og meldinger for Nord-Norge. Vi er i ferd med å verne landsdelen til fattigdom, fraflytting og et selverklært B-lag som fremstiller seg selv som en utkant uten muligheter annet enn konservering og rop om hjelp fra staten på særordninger. Ganske deprimerende og merkelig da tallene viser at arbeidsledigheten i nord er lav og at vi egentlig har det ganske bra. Men vaksinert og indoktrinert i oppvekst om elendigheten i nord er det ikke så rart at ungdommen i generasjoner har rømt sørover og ut. Hvem vil vel være på et selverklært B-lag?

Mulighetenes landsdel er blitt umulighetenes landsdel ved å bli problematisert i planer, strategier og nordområdemelding. Det har vi hatt mange av uten at man har klart å skape befolkningsøkning, ei heller en folkevandring til Finnmark pga. skatte og avgiftslettelse eller billigere boliger. At alt hadde vært verre og befolkningsantallet enda lavere om virkemidlene, strategiene og planene ikke hadde vært gjennomført og innført er nok riktig, men hvor går veien videre?

Vi har arealer til alle formål med naturgitte ressurser som er i toppskiktet på verdensbasis. Vi har kunnskapen til å forvalte verdiene og utnytte de på en bærekraftig måte uten å verne oss til fraflytting, fattigdom og avfolking. Kampen om arealene trenger ikke å bety NEI i alle sammenhenger, ei heller stans i all utvikling.

Å rope et høyt og rungende JA er så uendelig mer positivt og givende enn NEI!

  • Line Miriam Haugan er Frp-politiker, og tidligere statssekretær i Helsedepartementet, Hun er også mangeårig styremedlem i Helse Nord. I dag er hun rådgiver og konsulent, og bosatt på Senja.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse