Annonse
Nordområdepolitikken må gripe tak i utfordringen gjennom å legge opp til en styringsform som også støtter sosial og miljømessig bærekraft i havbruk. Da kan næringen bli en nøkkel i den nye nordområdepolitikken, skriver Bjørn Hersoug. (Foto: Sjømatrådet / Rune Stoltz Bertinussen)

Kampen om plass i kystsonen

Mens næringen de siste 8-10 årene har levert økonomiske resultater som langt overgår all annen industri i Norge, har den miljømessige og sosiale bærekraften vist seg langt svakere.

For det globale samfunn fortoner overskriften seg lett surrealistisk: i et land med bare 5,1 millioner mennesker med mer enn 2500 km kystlinje (101 000 km hvis alle fjorder og øyer regnes med) skulle ikke mangel på plass hemme næringsutvikling. Vi kunne legge til at norsk økonomisk sone er 820 000 km2 eller to og en halv gang så stort som landarealet. Selv om vi begrenser kystsonen til sjøområdet innenfor grunnlinja, så utgjør dette arealet om lag 90 000 km2.

Men likevel, det er kamp om plassen i kystsonen og kampene har over tid blitt mer tilspisset. Havbruksnæringen opplever mangel på plass som en kritisk flaskehals, mens fiskerinæringen opplever krav fra andre næringer som en stadig større trussel. Nye næringer krever plass i kystsonen. Og mens stadig flere vil bruke kystsonen, vil andre verne – av hensyn til biologisk mangfold, til forskningsbehov eller av rene estetiske hensyn.

Selv om plass målt i geografisk utstrekning er et endelig og statisk begrep, er plass i næringssammenheng et dynamisk begrep, avhengig av interesser, bruk og teknologi. At plass til sjøs ikke bare omfatter overflate-areal, men også selve vannsøylen og bunnarealer, gjør plassdiskusjonen ytterligere komplisert. Noen områder er mer interessante og verdifulle enn andre. Spørsmålet er om de konfliktene som oppstår lar seg løse rimelig rasjonelt, eller om de over tid bidrar til hindrer nye etableringer eller stagnasjon i næringer som er avhengig av kystsonen.

Å bidra til å løse slike plassproblemer er også en viktig del av den innovasjonspolitikken som er avgjørende for å skape nye vekst og verdiskaping på kysten. Nordområdepolitikken må således ta opp hvem som skal bestemme over bruk eller vern, hvordan koordineringen av interesser skal finne sted, om beslutninger skal fattes lokalt, regionalt, nasjonalt eller overnasjonalt, hvem som skal høres og hvilke argumenter som skal telle.

I nord står vi i 2020 ved viktige skilleveier. En av dem er at koronakrisen, oljeprisfallet og klimakrisen har sammen medført at det som ble ansett som lovende muligheter nå har vist seg umulige eller i det minste, lite bærekraftige. Det gjelder reiselivet og oljevirksomheten, og det er langt fram til vindmøller på havs. Heller ikke i tradisjonell fiskerinæring er det muligheter for mange nye arbeidsplasser.  

Videre vekst i havbrukssektoren blir følgelig et sentralt område i områdepolitikken. Denne næringen har vist seg å være en enestående suksess, fra under 1000 tonn i 1970 til 1,4 millioner tonn i 2019. Da utgjorde eksporten fra havbruksnæringen 72 % av den samlede sjømateksporten fra Norge målt i verdi. I Nord-Norge har veksten vært dramatisk, og det er også her potensialet for videre vekst er størst. Mens næringen de siste 8-10 årene har levert økonomiske resultater som langt overgår all annen industri i Norge, har den miljømessige og sosiale bærekraften vist seg langt svakere.

Den sosiale bærekraften er det trolig lettest å gjøre noe med. Skal fellesskapet være villig til å legge ut større arealer til havbruk, må det få mer igjen. God og oppdatert planlegging krever betydelige økonomiske ressurser, men det er også politiske kostnader forbundet med å prioritere havbruk over andre brukerinteresser. Mens havbruksskatteutvalg ledet av Karen Ulltveit-Moe la opp til en grunnrenteskatt, som ville innbringe anslagsvis 7 milliarder kr, vedtok Stortinget at næringen kun skulle betale en årlig produksjonsavgift på 40 øre per kg. I tillegg får havbrukskommunene betalt via Havbruksfondet for salg av ny kapasitet, men dette er høyst irregulære inntekter. Flere kommuner sier nå: «no pay, no cure»!

Den miljømessige bærekraften er atskillig vanskeligere. Lakselus, utslipp av skadelige kjemikalier, fôrspill og rømming utgjør betydelige problemer. Miljøinteresser har foreslått å flytte all oppdrettsvirksomhet på land. Det vil medføre omfattende miljøødeleggelser, foruten et massivt energiforbruk. Da er det mer realistisk på sikt å få lukkede eller semi-lukkede anlegg, hvor kjente bivirkninger kan reduseres.

Men for å komme dit må det legges opp til administrative og økonomiske ordninger som gir klare insentiver for å utvikle slike løsninger. Ordningen med såkalte utviklings­tillatelser viste at næringen på kort tid kunne komme opp med nye teknologiske løsninger, men de har i første omgang ikke bidratt til å forbedre den produksjonsmåten som fortsatt er helt dominerende og mest lønnsom. Mens det å kjøpe ny og større produksjonskapasitet i dag medfører enorme investeringer, ville en ny konsesjonstype for lukkede eller semi-lukkede anlegg kunne selges for halv pris, og med det gi et betydelig økonomisk insentiv til oppdrettere som var villig til å ta i bruk slike anlegg.

Tidligere kronikker i serien har vektlagt at den nye politikken må bygges rundt andre næringer enn petroleum. I nordnorske kystkommuner er det ikke mange alternativer til havbruk. Havbruk kan tilby godt betalte arbeidsplasser, mange basert på høy kompetanse, for kvinner og menn, stort sett lokalisert i små, perifere kystkommuner. Videre medfører havbruksnæringen omfattende lokale innkjøp, både av varer og tjenester.

Havbruksnæringens historie har vist betydningen av lokale pionerer. Men suksessen er også basert på hvordan næringen ble styrt. Ikke alt var like vellykket, men grunnstrukturen som ble lagt på 1970-tallet, viste seg å ha lang holdbarhet. Nordområdepolitikken må gripe tak i utfordringen gjennom å legge opp til en styringsform som også støtter sosial og miljømessig bærekraft i havbruk. Da kan næringen bli en nøkkel i den nye nordområdepolitikken.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse