Annonse
Jeg skriver stolt på norsk og jeg maler, ja, hvilke språk maler jeg egentlig på? Jeg er samisk forfatter, like god som andre samiske forfattere, så å si gjennom blodet, og fortsetter å skrive og male fra samisk, sjøsamisk miljø som er mitt landskap, skriver Odd Johan Marakat Sivertsen, opprinnelig fra Kåfjord i Nord-Troms. Her med et av sine bilder. Foto: Ørjan Bertelsen / Nordlige folk.

Jeg er samisk forfatter, like god som andre samiske forfattere - og jeg skriver stolt på norsk

Hvem er den samisk forfatteren?

Jeg er samisk forfatter like god som andre samiske forfattere, så å si gjennom blodet.

Samisk forfatterforening har valgt å utestenge samiske forfattere. De som kan bli  medlem i SGS er “en forfatter som har utgitt et skjønnlitterært produkt på samisk på et forlag”. Slik lyder dommen som er ekskluderende, diskriminerende overfor andre samiske forfattere (spesielt sjøsamer), de som ikke fikk lære samisk p.g.a. fornorskningspolitikken i landet. Og vi er mange samiske forfattere som skriver på norsk.

Slik vi ble utestengt fra samisk språk og kultur av det norske storsamfunn, stenger nå i 2019 Samisk forfatterforening ute alle oss forfattere som skriver på norsk fra det samiske nordområde.

Vi er altså blitt dobbeltekskluderte kasteballer og står på mange måter hjemløse på jorda. Samisk forfatterforening trekker stigen opp foran nesen vår og tar med seg stipender osv. som  staten stiller til rådighet for samiske forfattere. De har blitt en historieløs, smalsporet, urepresentativ, liten sammenslutning for det samiske område. De har valgt, med avisen Sagats ord, etter vedtaket, å bli strukturelle rasister.

Det er nedslående og nesten uforståelig at skrivende folk i dag, forfattere, kan handle slik overfor sine yrkesbrødre og søstre. 

Som samisk forfatter og billedkunstner med to romaner fra det samisk/læstadianske område, begge skrevet på norsk og begge innkjøpt av Norsk kulturråd, er jeg bevisst på at språket er et redskap. I mine bøker, Med havet i hånden og Galskapens farge, som kom ut i fjor,  tar jeg opp undertrykkelsen, skammen, fordømmelsen, rasismen og fanatisk, religiøs forkynnelse overfor barn. Ja, språket er et redskap som hjelper å avdekke, beskrive, synliggjøre og sanse kulturen, det levende livet, det samiske, kvenske, svenske, finske, russiske  og norske folks liv på hele Nordkalotten. Det finnes mange språk å gjøre det på i dette veldige område og nordsamisk er bare ett av dem. Og her tar jeg ikke med billedspråket som jeg som kunstner også bruker som redskap. 

- Språket er så mye mer, hører  jeg det hviskes.

Ja, det er det, også for meg, men det jeg fikk tildelt som barn, som sjøsame, var det norske språket. Det var det jeg måtte bruke og forholde meg til, uansett om det ble dratt nedover mitt hode. Norsk ble redskapen i min hånd - så hvorfor skal jeg gå rundt og føle mindreverd,  ja,nesten på grensen til skam - fordi jeg som samisk forfatter ikke skriver på samisk? Den skam Samisk forfatterforening nå forsøker å påføre meg.

Nei, den skamfølelsen avviser jeg i dag, og det er jeg selv som nå kan gjøre det. Jeg behøver ikke samisk. Jeg skriver stolt på norsk og jeg maler, ja, hvilket språk maler jeg egentlig på? Jeg er samisk forfatter, like god som andre samiske forfattere, så å si gjennom blodet, og fortsetter å skrive og male fra samisk, sjøsamisk miljø som er mitt landskap. Min bestefar var flyttlapp og i hans familie drev de med rein. Og den andre bestefaren min var sjøsame og drev med fiske. Jeg har både flyttlappen og sjøsamen i meg, ja, begge samfunn. Også det kvenske, om noen spør.   

- Hvorfor har du ikke lært deg samisk, da? Er det latskap?

Før jeg svarer på det, ber jeg høflig om å gå inn i fornorskningspolitikken/skamhistorien, mindreverdshistorien, forakten for annerledesheten, hverdagsrasismen og historien om et folk som lik en trekubbe har ligget under øksa i alle år,  klar til å klyves/tilintetgjøres. Det er denne trekubben Samisk forfatterforening nå har kløyvd. Til så liten ære.   

- Ja, lær deg språket, samisk, gå så ut og skriv litteratur! Skriv til og med tykke bøker på det nye språket!

Ja-ja, svarer jeg, lær deg det du som ønsker og takk din skaper for at du har motivasjon ennå,  men trolig blir det ikke særlig litteratur av det. Med ordboka i hånden og redskapen, det tillærte språket, - er jeg redd det er få som når særlig ned i dybden. Jeg ser det, og så mye respekt for det samiske samfunnet har jeg i meg - at jeg ikke vil gjøre det, men velger å fortsette å beskrive det samiske samfunn på norsk. 

Jeg oppfordrer Samisk forfatterforening å snu i saken. Jeg oppfordrer foreningen til å renske opp i vedtektene, i dette overgrep i samisk lidelseshistorie, et vedtak mot sine egne og en historisk skam som har gått utover dem som har båret de tyngste bører, følt skammen sterkest. Folket langs fjordene i Riddu Riddu-land..

Og siden jeg regnes som Læstadius-maleren, med utstillinger over hele Norden, med ideer og motiver hentet fra Læstadius-landet i nord, avslutter jeg på gammellæstadiansk vis med noen ord som sitter i ørene fra de store, læstadianske stevner, tilpasset emnet jeg her har skrevet om. 

- Tiden er kort, kjære søster og bror.  Himmelforelderen har nu lidd nok under uforstand, synd og skam. Måtte Samisk forfatterforening få forstand til å så den gode sæd og komme i hu at de kun er en liten hjord på jorden. Måtte de ikke forherde sitt hjerte, men i den gode ånd søke tilgivelse, mens det ennå er tid. Hør mine ord! Ja, ennå er det nådetid på jorden - så omvend eder! I morgen kan det være for sent. For Herren kommer i den time vi minst aner - og dømme de levende og døde!

Predikantens ord.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse