Annonse
Lill Tove Fredriksen reflekterer over språkets betydning - i lys av den langvarige og betente debatten rundt Samisk forfatterforening. Foto: Linnea Rasmus, Yle

Kan et språk leve gjennom et annet?

Overalt i verden har urfolksspråk vært forbudt, skammeliggjort, “vasket” bort fra barnemunner og forsøkt utryddet av kolonimyndigheter. Sjeleran som i stor grad også har lykkes.

Hva betyr språk for forfatteren, for litteraturen, for samfunnet? I forhold til samisk litteratur har dette vært debattert i forbindelse med Sámi girječálliidsearvi/Samisk forfatterforenings (SGS) årsmøtevedtak våren 2019. Et flertall vedtok nye kriterier for medlemskap. Tidligere kunne samiske forfattere bli medlemmer i SGS uansett hvilket språk man skrev på. De nye kriteriene er at man må ha publisert en bok på samisk for å bli medlem. Man må ikke sjøl ha skrevet på samisk, man oppfyller kriteriene med oversatte titler. Dette er det samme vedtaket som ble gjort på årsmøtet i 2018.

I FNs internasjonale år for urfolksspråk, er det nå i etterkant interessant å se på den offentlige debatten i kjølvannet av vedtaket. Noen støttet vedtaket, andre var helt imot. Forfattere og andre som har mistet språket, opplevde seg utestengt, og viste til fornorskningen og skammen den har påført mennesker i generasjoner. Samiske forfattere som skriver på norsk mener også at de ikke er en trussel for det samiske språket. De samisktalende opplevde seg angrepet fordi de faktisk kan samisk, og ønsker å bevare og utvikle samisk i et kunstnerisk, samiskspråklig arbeidsfellesskap. Noe jeg spesielt har undret meg over når det gjelder den offentlige debatten, er at det har vært påstander om at flertallet på årsmøtet i SGS gjør dette til en debatt utelukkende om språket, og ikke om å fremme litteraturen. Forfattere er forfattere, uansett språk. Likevel tror jeg at det fra samiske forfattere, som fra andre forfattere, er samme svar hvis man spør: hva er en forfatters viktigste instrument? Vel, språket. Er det da mulig å skille språket og litteraturen?

Hvis vi tar et tilbakeblikk i den samiske litteraturhistorien, så ser vi hva deltakerne på det første samiske litteraturseminaret vektla som viktig for samisk litteratur. Seminaret ble arrangert i Sirma 14. – 16. september 1972. Arrangør var Forening for fremme av samisk litteratur. Deltakerne på seminaret hadde mange tanker og spørsmål angående situasjonen for og utviklingen av samisk litteratur. Arrangørens hovedanliggende var å beskytte og styrke språket. Deltakerne spurte blant annet: “Hvorfor er det så få samiske forfattere?” Noen mente også at bøker om samer og samiske kultur burde skrives av samer, på samisk.

Kampen for å bevare samisk språk og kultur har en lang og hard historie. Hvilket bilde av denne historien får vi, hvis vi ser på hva våre første samiske forfattere skrev om språk og framstillinger av samer? Johan Turi, den første samen som utga en bok på samisk, skrev i Muitalus sámiid birra (1910), Min bok om samene (2011): “Jeg har tenkt at det hadde vært best om det fantes en slik bok der alt om samenes liv og vilkår var skrevet – slik at ingen trenger å spørre om hvordan samenes kår er og at man ikke får vri på alt. Dette også for at de – altså slike som vil lyve på samene – ikke får anledning til å vri alt til å bli bare samenes skyld, når det er konflikter mellom bufolk og samer i Norge og Sverige”. Anders Larsens roman Beaiveálgu (1912), Dagen gryr (2913), den første romanen på samisk, er en forsvarstale for samisk språk. I et utdrag fra romanen går hovedpersonen Ábo rundt på kirkegården og gjør seg disse bemerkningene: “Oj, oj, denne kirkegården er blitt fornorsket! I vår tid skal nå alt fornorskes! Men hvorfor har også samene satt gravskrift på norsk til folkene sine? Fornorskningsiveren tar da vel slutt når livet opphører?” De nevnte forfatterne, og mange av våre forfatterpionerer, vektla språkets store betydning i deres forfatterskap. Bare det å starte opp med et slikt foretak som å skrive litteratur på samisk, og det at de fleste samiske forfattere enda skriver på samisk, sier mye om hvor viktig språket er for samisk litteratur. Med dette vil jeg presisere at det produseres viktig samisk litteratur også på norsk og andre språk.

Hva er så språk? Den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin sier at språk er noe som eksisterer mellom mennesker, halvparten tilhører deg, den andre halvparten tilhører en annen. Språk er ikke nøytralt, det har tilhold i den andres munn, den andres kontekst, og i andre menneskers intensjoner. Du må så sjøl velge, hvordan du bruker ordet og gjør det til ditt eget. Dette er treffende observasjoner, som forklarer blant annet hvorfor en annen kulturs humor er noe som kan være vanskelig å forstå. Humor hører til språkets dybdegrammatikk. Dette er en del av språket som et estetisk univers, som går utover den rent referensielle funksjonen.

I den offentlige debatten om SGS sitt årsmøtevedtak, var det mange angrep på flertallet bak vedtaket. For de som har brukt livet sitt til å skrive og fremme litteratur på samisk, må det ha fortonet seg som en selsom opplevelse å bli kalt “elitesamer”, som bedriver “strukturell rasisme”  (leder i Ságat 24. juli). Disse forfatterne har med nebb og klør kjempet mot både strukturell rasisme og manglende støtte fra myndighetene. Den 1. juli kom da også et forklarende leserbrev i Nordnorsk debatt: “Å skyte spurv med kanoner”, forfattet av flertallet av de som sto bak årsmøtevedtaket. Her forklares det at det var kommet forslag til årsmøtet om at SGS burde jobbe inn mot FN-systemet for å få godkjent norsk som urfolksspråk, slik at norskspråklige samiske forfattere ikke diskrimineres. Et annet forslag var å foreslå at bøker av samiske forfattere, skrevet på norsk, burde kunne foreslås til Nordisk råds litteraturpris for det samiske språkområdet. Disse forslagene har såpass alvorlige implikasjoner, at det er vanskelig å se at de er fremmet på et godt gjennomtenkt grunnlag. Det er vanskelig å se dem som noe annet enn en trussel mot samisk språk. Er det da slik at de mektigste språkene i verden, som blant annet engelsk, også skal være urfolksspråk?

Et resultat av konfliktene i SGS, er danningen av en ny samisk forfatterforening høsten 2019: Searvi sámi girječálliide/Siebrre sáme girjjetjállijda/Foreninga samiske forfattere. Det er en forening for både skjønn- og faglitterære forfattere, uansett hvilket språk en skriver på. Den nye foreninga vil forhåpentligvis være med på å skape fred i denne striden, og fremme gode tiltak.

Overalt i verden har urfolksspråk vært forbudt, skammeliggjort, “vasket” bort fra barnemunner og forsøkt utryddet av kolonimyndigheter. Sjeleran som i stor grad også har lykkes. Dersom et språk dør, er det ikke bare ordene vi mister, slik Robin Wall Kimmerer skriver i boka Braiding Sweetgrass (2013). En eldre dame sa om språkets betydning: “Språket er hjertet i vår kultur; våre tankers hjem, vårt bilde av verden. Det er altfor pent til å kunne forklares på engelsk.” Disse ordene gjenspeiler tankene til deltakerne på litteraturseminaret i Sirma i 1972, som en forklaring på hvorfor noen mente at man burde lage ordbøker der de samiske ordene ble forklart på samisk: “… fordi et språk kan ikke leve gjennom et annet.”

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse