Annonse
Utfordringen nå er at renten allerede er rekordlav, som betyr at Norges Bank har mindre kraftfulle verktøy i verktøykassen når neste økonomiske nedtur kommer. For det gjør den – før eller senere, skriver Ronni Møller Pettersen. Foto: Marius Fiskum

Kan idyllen sprekke i lykkelandet?

At man kan være uheldig og ende opp uten den faste oppstillingsplassen til «vogna» på campingplassen i Jokkmokk til sommeren er tungt – men overkommelig. Til nød. Derfor er fakkeltogene få her hjemme. Vi har strengt tatt lite å demonstrere for i lykkelandet Norge.

Som forventet besluttet Norges Bank å holde styringsrenten uendret på 1,0 prosent på gårdagens rentemøte. Samtidig varsles det at renten skal stige og at første hopp kanskje alt kommer i juni.

Det meste går på skinner her hjemme; det er jobb til alle som ønsker det, vi opplever pen lønnsvekst, alle har tilgang til utdanning og helsehjelp og svært mange eier egen bolig. Folk flest har til og med mulighet til å toppe det basale med ulike former for luksusgoder som ferieturer, Netflix, Iphone, Fitbit, randonneski og rosevin på fredagene… I bunn ligger demokrati og frihet, og en stolt norsk konstitusjon som står fjellstøtt. For alt dette holder det at vi arbeider cirka 6 timer per dag – med fast helgefri. Nest minst blant samtlige land i Europa. At man kan være uheldig og ende opp uten den faste oppstillingsplassen til «vogna» på campingplassen i Jokkmokk til sommeren er tungt – men overkommelig. Til nød. Derfor er fakkeltogene få her hjemme. Vi har strengt tatt lite å demonstrere for i lykkelandet Norge.

Kan idyllen sprekke?

I det korte bilde er det lite som tyder på det. Statsfinansene opplever pen vekst drevet av høyere oljepris og gode vilkår for våre eksportbedrifter som følge av lav kronekurs. De norske bankene er robuste og rapporterer om lave tap. Det er lite som tyder på økt arbeidsledighet og det er lite som tyder på brå stigning i boliglånsrenten.

Samtidig er økonomien sterkt avhengig av utviklingen internasjonalt. Det siste året har økt proteksjonisme og politisk usikkerhet dempet veksten i verden. I Euroområdet avtok veksten markert mot slutten av fjoråret. Storbritannias forhold til EU er fortsatt uavklart, og i går satte The Tweeter in Chief (Trump) foten ned i forhandlingene med Kina ved å trykke knallhardt på straffetollknappen. Alt dette medfører usikkerhet. En usikkerhet som kan føre til svakere vekst ute og et tilbakeslag i økonomien også her hjemme. Oljeprisfall og lavere etterspørsel etter andre norske varer og tjenester i utlandet er eksempler på hvordan økonomisk tilbakegang kan påvirke den norske økonomien negativt.

Kan kriser krympes?

Da den siste finanskrisen brøt ut i 2008, ble ikke Norge rammet så hardt som mange andre land. Myndighetene reagerte raskt. I første omgang støttet de opp finansmarkedene ved å gi garantier, tilby likviditet og finansiering, samt ved å kjøpe verdipapirer. Hvem husker ikke Kristin Halvorsen og «gullkortet»? Styringsrentene ble satt kraftig ned og våre sterke statsfinanser tillot at fallende sysselsetting i privat sektor ble oppveid med økt sysselsetting i offentlig sektor. Skulle verdensøkonomien igjen få et kraftig tilbakeslag vil den norske stat igjen sette inn alle tenkelige tiltak for å demme opp for negative konsekvenser her hjemme. Så kriser kan krympes. Utfordringen nå er at renten allerede er rekordlav, som betyr at Norges Bank har mindre kraftfulle verktøy i verktøykassen når neste økonomiske nedtur kommer. For det gjør den – før eller senere.

Prioriteringer for en mer pengeknapp fremtid

I skrivende stund er oljefondets verdi 9.130.055.595.539 kroner. Formålet med Oljefondet er å sikre ansvarlig og langsiktig forvaltning av inntektene fra olje- og gassressursene i Nordsjøen, slik at formuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode. For å innfri formålet over tid krever det skarpe prioriteringer. Derav den såkalte handlingsregelen, som ble innført av Jens Stoltenbergs første regjering i 2001, og som har til hensikt å regulere bruken av oljepenger i Norge.

Retningslinjene sier blant annet:

Bruken av oljeinntekter skal over tid følge den forventede realavkastningen av oljefondet/Statens pensjonsfond utland, og det må legges stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.

All velstanden til tross, så virker det ikke helt enkelt å være politiker i Norge. Ei heller privatperson. I lykkelandet er vi godt vant, og jobben med å holde styr på stigende forventninger og kommende utfordringer er krevende. Økonomiske begrensninger som eldrebølgen skaper, og en forventning om lavere oljeinntekter etter hvert, er eksempler på slike utfordringer. Å foreta nødvendige prioriteringer er ikke alltid like populært, men trolig påkrevd for å berede grunnen for en mer pengeknapp fremtid og for å opprettholde idyllen. Å «starte» mens leken enda er god har alltid vist seg å være smart. Utgangspunktet kunne heller ikke vært bedre – vi er steinrike og lever tross alt i mulighetens tid.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse