Annonse

Kan kunnskap om stedsnavn avverge ulykker i fjellet?

Lokalkjente kan også bidra med kunnskaper om stedsnavn, og det er vel verd å skaffe seg slik lærdom før man trekker forhasta konklusjoner om ulike sider ved språk og stedsnavn.

Vi viser til innlegget «Taus kunnskap kan redde liv i norske fjell» av Ellen Katrine Hætta, politimester i Finnmark, og Tone Vangen, politimester og HRS-leder i Nordland. Det informeres om et prosjekt som bl.a. går ut på å ta lærdom av urfolks kunnskaper om sikker ferdsel i naturen, slik at ulykker og farlige situasjoner kan unngås. Innlegget er publisert bl.a. i Nordlys 7. mai, Ságat 9. mai og Politiforum 10. mai 2019. Saken ble også dekket av NRK-P1 Troms 9. mai og NRK Sápmi 13. mai.

Siden noen av opplysningene eller påstandene i innlegget framstår som løst funderte og uriktige, ønsker Kartverket å komme med noen kommentarer.

Oversettelse av stedsnavn

Hætta og Vangen hevder at samiske stedsnavn «[…] oversettes til noe som ligner på norsk – uten å ha i seg den beskrivelsen som det samiske navnet betyr.» Som eksempel blir det vist til fjellnavnet Sarregáisi (feilaktig skrevet Sarregaisa i avisinnlegget) med det norske navnet Blåbærfjellet i Balsfjord kommune. Dette er som kjent fjellet der fire skiløpere dessverre blei tatt av et snøras og omkom 2.1.2019. Det blir hevda at navneleddet Sarre- er «[…] en dårlig oversettelse av ordet «sarri» til «sarrit» - hvor det siste betyr blåbær». Videre blir det forklart at navneleddet Sarre- ikke har med blåbær å gjøre, og at navneleddet er ordet sárri (skrevet sarri i innlegget) forklart som «mellomrom mellom to knoker og kan tolkes til bratte fjellsider».

Det første spørsmålet som melder seg, er: Hvem er oversetterne? Det andre spørsmålet er om den språklige analysen er riktig.

Ettersom det er Kartverket som gir ut offentlige kart i Norge, er det nærliggende å spørre om skribentene tror at Kartverket oversetter samiske stedsnavn til norsk. Det er heldigvis lenge siden Norges geografiske oppmåling (tidligere navn på Statens kartverk) oversatte samiske stedsnavn til norsk. Dagens offentlige bruk av stedsnavn retter seg etter regelverket i lov om stadnamn av 18.5.1990. Navn på dagens offentlige kart blir aldri oversatt fra ett språk til et annet av Kartverket, men er navn som er i muntlig språkbruk, eller var i muntlig språkbruk, da navnet blei dokumentert.

Det eldste skriftlige belegget for dette fjellnavnet finner vi på et amtskart fra 1874. Skrivemåten er Sarrevarre. Kartet 1533-2 i serien Norge 1:50 000 kom ut første gangen i 1960, og navnet er skrevet Sar’revarri. De norske navna Blåbærfjellet (fjellmassivet) og Blåbærtinden (toppen av fjellet) kom da inn i tillegg.

J. Qvigstads verk De lappiske stedsnavn i Troms fylke (1935), s. 89, står det: “V[est] for Tamokvatn er Sar’re-varre, n[orsk] Blåbærfjellet”. Qvigstad viser hvilke navn som er i bruk på samisk og norsk.

Ved kartrevisjonen i 1989 av kart 1533-2 var lokalkjente fra bygdene Idivuoma og Mertajärvi  informanter, og det samiske navnet har siden da vært Sarregáisi på offentlige kart. Sametingets stedsnavntjeneste opplyser at i den lokale dialekten er ordet for blåbær sarri (entall), sarrit (flertall). Etter bøyingsmønstret i samisk endrer ordforma seg til Sarre- når det står som forledd til ordet gáisi ‘fjell, tinde’. Vi ser altså at Sarregáisi og Blåbærfjellet/Blåbærtinden svært sannsynlig har samme betydning. Ordet sárri ‘åpning mellom fingrer’, kan vi se bort fra på språklig grunnlag.

Hvem er så oversetteren?

Det eldste skriftlige belegget av det norske navnet, Blåbærfjellet, er nok Qvigstads belegg fra 1935. Vi kan være sikre på at Qvigstad ikke har oversatt navnet, for oversettelser eller forklaringer av samiske navn skriver han alltid innenfor parenteser og med små bokstaver. En eller flere lokalkjente har gitt opplysninger om disse navna.

Gjennom studium av stedsnavnbruk i flerspråklige områder har vi sett hvordan stedsnavn kan bli formidla mellom språkbrukerne i samfunnet. Noen navn kan bli formidla som en en lydlig tilpassa kopi fra det ene til det andre språket, f.eks. samisk Beavgohppi til norsk Bevkop, eller norsk Fauske til samisk Fuossko, mens andre navn blir oversatt, eller deler av navnet blir oversatt. Mest sannsynlig har oversetting av Sarrevárri/Sarregáisi til Blåbærfjellet/Blåbærtinden skjedd på folkemunne, og seinere er navna kommet inn i offentlig bruk i forbindelse med kartlegging.

Stedsnavn som advarer om farer?

Stedsnavn er språklige uttrykk knyttet til menneskelig kultur, og de har oppstått ut fra hendelser og erfaringer som mennesker har gjort seg. Hætta og Vangen peker på at stedsnavn som inneholder navneleddet Sorbme- av nordsamisk sorbmi ‘vådedød, død ved ulykkestilfelle, sted hvor folk el. fe lett kan forulykke el. omkomme’,  er navn som varsler om fare. Som eksempel blir det vist til fjellnavnet Sorbmegáisá (feilaktig skrevet Sorbmegaisa i innlegget) i Kåfjord kommune, der det var ei skredulykke i 2012 med fem omkomne. Det blir vist til Mads Gilberts navnetolking om at “[d]ette er et livsfarlig fjell, og som navnet hentyder, ligg unna. “Dette er ikke etterpåklokskap, men lokalkunnskap”.

Både Hætta, Vangen og Gilbert avslører en overflatisk kjennskap til navnet de viser til. Qvigstad (1935) viser at det er elva Sorbmejohka som er det farlige stedet. Den flomstore elva er vanskelig å krysse under vårflyttinga av reinen. De andre navna i Sorbme-gruppa, Sorbmevággi, Sorbmejiehkki og Sorbmegáisá er laga sekundært til elvenavnet, og har fått sine navn på grunn av nærhet til elva, ikke på grunn av at hvert Sorbme-navn betegner farlige steder. At stedsnavn inngår i ei gruppe av navn med et felles forledd, er et velkjent navngivingsprinsipp.

En hendelse med tragisk utfall kan ha ført til at et sted har fått et Sorbme-navn uten at stedet generelt er farlig. I Storfjord kommune har vi f.eks. Sorbmedievvá, (dievvá ‘bakke’), på norsk kalt Mordarbakken. Historia bak navnet er om en mann som skulle frakte et vedlass på en kjelke ned bakken. Mannen havna under kjelken og omkom. Trass i denne tragiske hendelsen er ikke bakken farlig å ferdes i. Man kan altså ikke slutte fra en enkelthendelse at alle steder med Sorbme-navn er spesielt risikable å ferdes i.

Er samiske stedsnavn mer beskrivende enn norske navn?

Hætta og Vangen hevder at “[d]et samiske språket er beskrivende og sammenlignet med norsk, så er det meget rikt i beskrivelse av naturen, været og andre naturfenomen”.

Vi kjenner til at samisk har mange terrengord som ikke har tilsvarende termer på norsk. Men det er ikke vanskelig å finne et finmaska terrengordsystem også i norsk språk. For innskjæringer i strandlinja finnes eksempelvis flere terrengord, som har varierende betydning etter størrelse og andre egenskaper: f.eks. våg, vik, bug, bukt, hop, keile, kil, kjos, køys, os, poll, val. Alle disse orda har ikke et direkte motsvar i samisk, men man kan likevel ikke hevde at norsk språk er mer nyansert og beskrivende språklig sett enn samisk og vice versa.

Er navn som Storfjellet og Lillefjellet/Litlefjellet meningsfulle?

Innlegget blir avslutta med en merkelig påstand: “Det er i realiteten ingen fjell som heter “Storfjellet” eller “Lillefjellet” i Nord-Norge. På samisk har alle steder et meningsfullt navn. Et navn som forteller om stedet.”

I Kartverkets stedsnavnregister har vi per 15.5.2019 registrert 89 navn som Storfjell(et) og 41 navn som Lille-/Litle/Litjefjellet i Nord-Norge. Nordsamiske navn som Stuor(r)avárri/-gáisá/-gáisi (‘storfjellet’) finnes det 12 av i navneregistret, navnet Unnaváráš (‘lillefjellet’) finnes det tre av. Men i alt er det 1003 nord- og lulesamiske stedsnavn i registret med Stuor(r)a- som forledd og 219 navn med Unna- som forledd.

Stedsnavn som inneholder ord som stor/liten, stuorá/unna, uhca er sjølsagt meningsfulle navn, og de er uttrykk for navngiverens oppfatning av størrelsen på det som er navngitt.

Kartverket ønsker politimestrene lykke til med prosjektet om å ta lærdom av nedarva kunnskap om bruk av og ferdsel i naturen blant urfolk og andre med slike kunnskaper. Men for å ferdes trygt, er nok det aller viktigste å lytte til lokalbefolkninga og deres kjennskap til naturen. Lokalkjente kan også bidra med kunnskaper om stedsnavn, og det er vel verd å skaffe seg slik lærdom før man trekker forhasta konklusjoner om ulike sider ved språk og stedsnavn.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse