Annonse
Nå begynner jeg å tro på det. Ikke alene, og ikke uten at syklister og gående blir flere og sykkelveiene bedre, ikke minst om vinteren. Det er en viktig brikke sammen med alt det andre: elbiler, buss, mer grønnsaker og mindre rødt kjøtt, mindre plast, færre flyturer, mer resirkulering og kildesortering, skriver Lene Lundberg. Foto: Yngve Olsen

Kan syklister redde verden?

Jeg var ikke helt klar over hvor uggen stemningen var blitt i debattene om bil eller sykkel, ja eller nei til bompenger. Ikke før det nylig dukket opp en melding på Twitter, der noen la ut et innlegg fra et medlem i en bilstøttegruppe. En person hadde visstnok skrevet at hun ikke kom til å se til høyre eller venstre neste gang hun svingte inn et kryss. Hvis en syklist landet på panseret ville det være en ren bonus.

Ekkokamre av hat. Sånn kan vi jo ikke ha det. Da mister vi troen på mennesket.

Selv er jeg en klimasinke. Alt for glad i ting som beviselig skader miljøet: flyreiser, rødt kjøtt, handle billige klær på salg, og i garasjen står dieselbilen. Ikke mye å skryte av. Men er det likevel håp?

Slippe å tenke

Etter å ha hørt en episode av Klimapodden i Dagbladet – Derfor er det vanskelig å bry seg om klima – begynte alarmen å pipe høyt og påtrengende i eget hode. Det var ubehagelig, men sant: i årevis har jeg skjøvet vekk disse tankene. Ikke fordi jeg fornekter at klimaendringene eksisterer. Men rett og slett fordi jeg har følt avmakt, at det ikke ville endre noe, hva enn lille jeg gjorde. At det er tullete å tenke slik har jeg nå skjønt. Som klimapsykolog Per Espen Stoknes sier det i nevnte podcast: det er fem barrierer som gjør at vi ikke klarer å snakke konstruktivt om klima:

1. Distansering
2. Dommedag
3. Dissonans
4. Benekting
5. Identitet

Er det sånn at miljøvern er blitt så vanskelig, at vi bare løper i alle retninger som forskremte høns? Det skriver samfunnsgeograf Arild Løvik i dette innlegget. Nei, vi kan ikke legge oss ned, tynget av flyskam, dieselskam og plastskam Ord må bli til handling. Og kanskje er det lurt å ta en ting om gangen.

Alle kan gjøre litt

Jeg har el-syklet til og fra jobb i tre år. Det er selvfølgelig ingenting, sammenliknet med mange andre. Jeg er heldig som både bor og jobber på Tromsøya og har derfor ikke den lengste veien til jobb, 9 kilometer tur-retur Erfaringene mine som syklist er uansett positive:

  • Jeg kommer som regel like raskt, eller raskere, mellom hjem og arbeidsplass.
  • I sommerhalvåret får jeg ofte morgensola i ansiktet og fuglekvitter i ørene – balsam for sjela.
  • Jeg og bussjåførene er blitt gode busser. Som gående var det ikke bestandig at bussen stoppa for å slippe meg over veien. Men som syklist stanser de alltid, og de hilser og smiler. Tilfeldig? Mulig. Jeg tror likevel at vi er blitt en slags allierte.  

Lengre enn langt

Fra Kvaløysletta til UNN er det 10 kilometer. Med bil tar dette 13 minutter, med sykkel 35 minutter. I tillegg blir du sliten, svett, kanskje våt og iskald hvis det regner og snør og et polart lavtrykk har kastet seg brølende over oss. For mange gir ikke dette noen reell valgfrihet mellom bil eller sykkel. Og så er det bilklemma på ettermiddagen, som mange av oss kjenner på. Unger deltar ofte på fritidsaktiviteter, og aktivitetene befinner seg ofte i en hall eller på en bane som ikke er i nærområdet. Det spilles fotball og håndball, det turnes, danses, løpes og gås på ski. Kjempebra! Men det er dumt at vi må kjøre dit.  

Elsykkel til folket

La oss slå et slag for elsykkelen. Forskjellen mellom en vanlig sykkel og en elsykkel merker du i oppoverbakke. Det går fort, og du blir nesten ikke svett. Du sparer masse tid. Med mindre det er svært bratt stigning og veldig lange motbakker. Ja, en elsykkel koster mer enn en vanlig sykkel. Men det tjener du inn igjen, i sparte kostnader for kjøring eller buss til jobb (jeg tar fortsatt buss en gang i blant): Diesel eller bensin, busskort, parkeringsavgifter – og snart: bompenger i Tromsø.

Når skal jeg handle?

Dette spekulerte jeg på i starten. Tre liter melk, to brød, tre middager med mer, hvordan skulle jeg få det med meg? Med sekk på ryggen og veske på sykkelen går det fint. Ruta legges forbi matbutikken, og jeg får med meg det nødvendige. Skal vi handle stort må vi bruke bilen på en lørdag. Det betyr fortsatt at bilen kan brukes mindre.

Tilbake til det opprinnelige spørsmålet: kan syklister redde verden?

Nå begynner jeg å tro på det. Ikke alene, og ikke uten at syklister og gående blir flere og sykkelveiene bedre, ikke minst om vinteren. Det er en viktig brikke sammen med alt det andre: elbiler, buss, mer grønnsaker og mindre rødt kjøtt, mindre plast, færre flyturer, mer resirkulering og kildesortering. Lufta blir renere og framkommeligheten på veiene bedre hvis flere sykler. Da kan også de som er helt avhengig av bilen fortsatt bruke den. Sykling er gøy og bra for helsa. Anbefales!  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse