Annonse
Slik kan en mann fra Europas opprinnelige urfolk ha sett ut. Artikkelforfatterne har nylig utgitt boka, «Neandertal. Folket som forsvant» (Illustrasjon: Colurbox / Luca Lorenzelli)

Kannibaler har aldri eksistert

Brødtekstbilder: 
Artikkelforfatterne, ekteparet Erik Tunstad og Vibeke Riiser-Larsen ved det arkeologiske stedet La Ferrassie i Vézère-dalen i Frankrike. I hulen bak dem er det funnet flere begravde neandertalere og noe av verdens eldste hulekunst. (Foto: Privat)
Som vi viser i vår bok var neandertalerne ikke bare like kloke som oss, de var også like kultiverte.

Kannibaler finnes ikke, og har heller aldri eksistert.

Det vil si, folk har til alle tider spist hverandre. Av og til. Men vi har aldri hatt «kannibaler», i den betydning vi tenker på dem i dagliglivet. Det har aldri vært folk som har baserer sitt kosthold på å spise andre mennesker.

Det som derimot har eksistert, er en lang rekke motiver og situasjoner som i gitte, mer eller mindre unike situasjoner, kan få folk til å ete hverandre. Det kan være sult, begravelsesritualer, forsøk på å skremme fienden og så videre.

Sett i dette perspektivet, var også neandertalerne kannibaler. De spiste hverandre – en sjelden gang i blant. Akkurat som oss.

I vår nylig publiserte bok «Neandertal. Folket som forsvant» vier vi et helt kapittel til neandertalernes forhold til det å ete naboen. Sett i etterkant, kan det kanskje virke i overkant grotesk, men neandertalernes (sjeldne) kannibalisme har gitt oss en del, vanskelig tilgjengelig kunnskap om andre sider ved deres liv.

For 100 000 år siden, ble for eksempel seks personer drept og spist i hulen Moula-Guercy i Sør-Frankrike. Dette kan forskerne vite, fordi de drepte ble behandlet på samme måte som hjort, villsvin og annen mat, med samme type kutt-, brenne- og gnagemerker. Andre neandertalere blir funnet, begravet og i fosterstilling. Så noen folk var folk, andre var mat.

Det spesielle med de seks drepte var imidlertid at de var en familie, far, mor, to tenåringssønner og to småbarn.

Faren var en kjempe, den største og kraftigste neanderthaler man til nå har funnet. Sammen med sin kone og to voksne sønner må familien ha ytt mer enn litt motstand, men hvor sterk mannen enn var, så klarte han ikke å hindre at småungene fikk tungene skåret ut, hjernene spist og resten av kroppene partert og fortært.

Hvorfor grusomhetene fant sted, kan vi bare gjette på – men mannens styrke tatt i betraktning, må motivet ha vært sterkt. Vi har uansett lært noe om dette mystiske og utdødde folkeslaget: De levde i små kjernefamilier, én familie per hule.

Og samfunnet deres var knyttet sammen gjennom slektskapet mellom menn.

Den eneste andre sniktitt vi har fått inn i neandertalernes intimsfære, stammer også fra kannibalisme, denne gang fra Nord-Spania. I hulen El Sidron ligger restene av et stort måltid, bestående av tre voksne menn, tre gutter i tenårene (en neanderthaler var fysisk voksen når han var 12), tre kvinner og tre småbarn. Forskerne er nok en gang usikre på motivet, men tolker det hele som resultatet av en sultkatastrofe.

DNA-undersøkelser viser at de tre mennene var brødre, kvinnene kom fra andre familier. Tilsvarende funn, men ikke med kannibalisme involvert, viser at dette var mønsteret: Neandertalersamfunnet var det vi kaller patrilokalt. Kvinnene flyttet hjem til sine menn når de «giftet seg». Mennene holdt sin familie i en egen hule, men med sine brødre og andre nære slektninger i nærheten.

Vi skal imidlertid, som vi antydet over, ikke bruke slike skrekkhistorier til å stemple neandertalerne som «kannibaler».

Vi stempler for eksempel heller ikke Nord-Amerikas indianere som kannibaler, men et funn fra Anasazi-indianere i det sørvestre USA fra cirka 1100 e.kr, viser at cirka tretti menn, kvinner og barn først ble partert, deretter kokt, stekt og spist. Forskere tolker funnet som et måltid, et festmåltid får man tro, med så mye mat på bordet. Knoklene er behandlet på akkurat samme måte som dyreknokler funnet på samme sted.

Med så mange ihjelslåtte og fortærte mennesker på ett sted, blir det vanskeligere å tenke seg at det vi ser er restene av et rituale, ment å hedre den avdøde. Alt tyder på krig, vold og dominans.

Vi kan ellers vite lite om omstendighetene rundt, men et slikt enkeltfunn gir oss ingen grunn til å sverte indianerne som «kannibaler». Like lite som neandertalerne.

Vi skal heller ikke stemple neandertalerne som «barbariske» eller «primitive». Som vi viser i vår bok «Neandertal. Folket som forsvant», var neandertalerne ikke bare like kloke som oss, de var også like kultiverte. De var de første kunstnere, og malte de første figurative hulemalerier tusenvis av år før våre forfedre og -mødre gjorde det samme.

Likevel døde de ut – det er et annet tema vi drøfter bredt i boken.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse