Annonse
Peter Ørebech kommenterer denne Søkelys-artikkelen i Nordnorsk debatt.

Er det kanskje barnas mor som har styrt IS-kalifatet?

I Nordlys er det noen synspunkter og vurderinger som ikke kan få stå uimotsagt (mandag 20 januar – debatt s. 2. «Når barna blir billetten hjem»). Sympati og medlidenhet med ofrene for IS er så visst på sin plass. Ingen tvil om det. Dette må vi ikke glemme. 

Men. I artikkelen sauses alle verdens anklager mot et politisk prosjekt – å etablere IS-kalifatet – i Syria og dels Irak og en norsk statsborger av kvinnekjønn som var så uheldig i valg av mann at hun ble en brikke i en forferdelig krig. Det artikkelen utelater er at tema for artikkelen er denne unge norske kvinnen som fortsatt har krav på å være uskyldig for å ha deltatt i krigens grusomhet inntil det motsatte finnes bevist. Hvorfor gjelder ikke dette grunnleggende rettsprinsipp for denne kvinnen?

I et rettssamfunn som Norge er det viktig ikke å «rette baker for smed». Det gjelder etter mitt skjønn her: Kikk på Nürnberg rettssaken mot NAZI-pampene i 1945-46. Göring var tiltalt, men ikke fru Göring, Raeder var tiltalt, men ikke fru Raeder, Himmler var, men ikke fru Himmler. Her gjelder det ikke å bli revet med av lynsjestemninger og ukritiske journalister som kaster seg på hets og usakligheter. Har vi virkelig glemt at ingen er skyldig uten etter lov og dom? Det er ikke krigsforbrytelse eller terrorisme å bo i et land som styres av muslimer, uansett om disse er sunnier, talibaner, utgått fra Al Queda, Hamas etc. Det er ikke krigsforbrytelse å gifte seg med en muslim, ikke en gang om denne er soldat. 

I Norge 1945, ble fru Quisling ikke domfelt for medvirkning til sin manns ugjerninger: 

«I februar 1946 ble Quisling tatt med for avhør ved Victoria terrasse. Hun ble spurt om bakgrunnen sin, aktiviteter i Nasjonal Samling og livet under okkupasjonen. I mars ransaket politiet hjemmet hennes, og 31. mai 1946 ble hun arrestert. Hun ble dømt for å ha vært medlem i Nasjonal Samling, ha representert regimet i okkupasjonstiden og for å ha oppmuntret Vidkun til å bruke penger fra staten til privat bruk. 17. juni 1946 møtte hun opp i retten til forhør, hvor hun forklarte seg selv og benektet skyld. Saken fikk mye oppmerksomhet. Hun ble sluppet fri 18. juni 1946 siden retten ikke fant tilstrekkelig grunnlag for å fengsle henne. Etterforskningen fortsatte, men 8. april 1948 fikk Quisling vite at alle anklagene mot henne hadde blitt droppet». 

 Dette må gjelde også i situasjonen med den norske kvinnen med de to barna, se hva en norsk advokat sier:

«– Ikke gitt at IS-kvinnen får straff. Det å ha vært i IS-kalifatet er ikke i seg selv nok til å bli dømt for deltakelse», mener advokat Steingrim Wolland.

 Er det kanskje slik at denne kvinnen er et offer, også hun?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse