Annonse
Riddu Riđđu og rekken av strålende samiske kunstnere og artister er viktige for den samiske individuelle og kollektive selvfølelsen, kanskje endog viktigere enn de er klar over selv, skriver Svein jentoft. (Foto: Riddu Riđđu / Ørjan Marakatt Bertelsen)

Er «Kardemommeloven» utdatert?

Brødtekstbilder: 
Dersom vi alle strekker oss etter Kardemommeloven, vil vi få mindre grunn til å føle oss krenket. Den bør derfor ikke være gått ut på dato, skriver Svein Jentoft.
Mer enn hundre års fornorskning, som ikke kan kalles annet enn en gedigen, systematisk kollektiv krenkelse fra storsamfunnets side, har ikke bare undergravet det samiske Vi-et, men også satt dype spor hos enkeltindivider.

Sosiologiens grunntese er kort formulert slik: «Jeg trenger et Vi for å bli Meg.» Vi klarer oss ikke på egen hånd, men er avhengig av andre. Vi fødes inn og oppdras i et sosialt fellesskap, en familie, et lokalsamfunn og en nasjon. Jeg blir ikke Meg uten å inngå i slike fellesskap. Der henter Jeg min identitet og livsmening.  Har en ikke et slikt fellesskap å lene seg på, blir en ikke bare alene og villfaren, men risikerer også å bli syk. Individualiteten er derfor ikke så individuell som vi tror den er, og vår frihet er ikke så fri som vi vil ha det til. Jeg kan kutte bånd til andre, men klarer aldri å kutte alle bånd til alle for alltid. Det vil i så fall være et tapsprosjekt. Når Jeg-et krenkes, risikerer jeg å miste noe av det vesentligste i Meg-et, og krenkes Vi-et, skjer ofte det samme. Jeg begynner å tvile på Meg.

Fornorskningen

Jeg spør av og til mine samiske venner, kolleger og studenter hvordan de opplever til stadighet å høre at de har jukset til seg statusen som urfolk, at de ikke er hvem de gir seg ut for å være, og at de har tilsneket seg rettigheter og andre goder som de ikke fortjener. Hvordan er det å bli karikert i revyer og ande sammenhenger? Hva tenker de om å bli beskrevet på nettet med alle slags skjellsord?

Noen av samene jeg spør uttrykker frustrasjon; skal striden aldri ta slutt? Er hver ny generasjon samer dømt til å måtte føre den? De fleste trekker imidlertid på skuldrene og sier at dette er de vant til å høre. Huden blir tykkere med årene, en tåler mer. Så har også samene nasjonal og internasjonal rett på sin side. De har derfor ikke noe de trenger å bevise.  Viktige ting har skjedd institusjonelt, i lovverket bl.a., men det hjelper ikke så mye dersom ikke-samer viser dårlig oppførsel i det daglige.

Men hva med samisk ungdom, de som fortsatt leter etter fast grunn under føttene? Hva tenker de? Mange opplever hets som biter. Blir den gjentakende, går det lett ut over den psykiske helsen, av og til med fatale konsekvenser. Forskning utført ved UiT, ved blant andre Siv Kvernmo, Ketil Lenert Hansen og Jens Ivar Nergård, tilsier at dette er noe en ikke bør ta lett på.

Samisk ungdom stiller seg nok de samme spørsmålene som oss andre: Hvem er jeg, og hvem er vi? Dette er to spørsmål som altså ikke kan besvares uavhengig av hverandre. Mer enn hundre års fornorskning, som ikke kan kalles annet enn en gedigen, systematisk kollektiv krenkelse fra storsamfunnets side, har ikke bare undergravet det samiske Vi-et, men også satt dype spor hos enkeltindivider.

Da er det ikke annet å vente at mange samiske unge strever. Derfor er Riddu Riđđu og rekken av strålende samiske kunstnere og artister viktige for den samiske individuelle og kollektive selvfølelsen, kanskje endog viktigere enn de er klar over selv. Riddu Riđđu er mer enn en vanlig musikkfestival, og artistene og kunstnerne uttrykker seg på vegne av flere enn seg selv.

Ytringsfriheten

I en artikkel i Trønderdebatt og i Nordlys' papirutgave 23.juli forbeholder Redaktør Arne Reginiussen seg retten til å krenke andre i ytringsfrihetens navn. Han sauser i hop alt fra statuer av despoter som bør få stå, Napoleon og Julius Cæsar som sikkert ikke var mors beste barn, til Pippi Langstrømpe som alle elsker. Hvordan skal det gå om vi begynner å vurdere disse i ettertidens kritiske lys? Det er bemerkelsesverdig hvor mange som trykker «like» på facebook og sier «spot on», som det nå er blitt så populært å uttrykke. Selv synes jeg dette er bekymringsfullt.

Reginiussen tar den franske opplysningsfilosofen Voltaire til inntekt for sitt syn når han siterer: «Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem». Voltaire forkynte aldri dette, men ble tillagt utsagnet lenge etter sin død.  Nobelt er det imidlertid. Vi får gå ut fra at dette ikke bare er munnhell fra Reginiussens side, at han virkelig mener det selv. Det er jo ikke uvanlig å sende andre ut i krigen for seg. Men han har misforstått Voltaire om han tror det var retten til å krenke andre han angivelig var villig til å dø for. Det var nok snarere retten til ikke bli krenket han hadde i tankene. Han kjempet for de svake og talte makten midt imot. 

Grensedragningen

Det er lettere å krenke folk en ikke kjenner personlig enn de som står en nær.  Folk er dessuten mer positiv til å krenke andre inntil en blir utsatt for det selv. De som argumenter for at det må være tillatt å krenke andre, spør gjerne som Reginiussen; hvem skal bestemme hvor grensen går for hva som ikke er lov? De får det til å høres ut som et originalt spørsmål, nærmest som om de har funnet på det selv. Siden det mener det er vanskelig å besvare, synes de at vi like godt kan legge det dødt, og la ytringsfriheten bestemme.

Dette er imidlertid et spørsmål som folk har stilt seg til alle tider. Hvordan skal vi leve sammen, hvordan skal vi behandle hverandre, hvordan skal vi opptre overfor fremmede? I dag bruker vi bl.a. demokratiet til å besvare dette. Vi har i felleskap etablert en straffelov som også regulerer visse ytringer.  

Loven bestemmer imidlertid bare moralens yttergrenser. Ikke alt er akseptabelt selv om det ikke rammes av straffeloven. Normene vil lever etter i det daglige gjør handlingsrommet snevrere enn det loven gjør, også fordi vi bærer de inni oss.  Foreldre oppdrar ikke sine barn til å kjenne Norges Lover for at de skal bli jurister. De lærer barna sine til selv å kunne skille mellom rett og galt.

Gjensidighetsregelen

I alle kulturer, ikke bare den kristne, og til alle tider, har menneskene vært nødt til å utstyre seg med en regel som får folk til å holde seg selv i tømmene. Vi vil som samfunn ikke klare oss uten den, fordi Vi-et ellers vil forvitre. Den kalles den «gyllne regel» - eller gjensidighetsregelen, og inngår i barnelærdommen vår.

Matteusevangeliet gir regelen en positiv vri: «Alt du vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem.» En finner den også hos Arnulf Øverland, som var en svoren ateist, og hos Immanuel Kant, som både trodde på Gud og den frie vilje. Dette er en nyttig leveregel både for oss selv enkeltvis og for samfunnet. Om en ikke vil fordype seg i moralfilosofien, i Aristoteles og Kant, kan en jo konsultere Torbjørn Egner som tok regelen inn i Kardemommeloven. Dersom vi alle strekker oss etter den, vil vi få mindre grunn til å føle oss krenket. Den bør derfor ikke være gått ut på dato.

  • Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil. (Thorbjørn Egner)

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse