Annonse
KARMA:Buddhistene tror på karma. De fortjener vår sympati, men hvis de tror på egen religion har de fått som fortjent, skriver MortenStrøksnes. Her er Dalai Lama fotografert under pressekonferansen i Menneskerettighetshuset i Oslo i 2005. Foto: Lise Åserud / SCANPIX

Karmakrise

Våre politikere er feige når de ikke vil møte Dalai Lama.

Spørsmålet er ikke hva du kan gjøre for Tibet, men hva Tibet kan gjøre for deg - om du har en ryggrad av papp.

Våre politikere er feige når de ikke vil møte Dalai Lama. Men har alle hans besøk hatt noen betydning for tibetanerne?    

Dalai Lamas snarlige besøk i Oslo ble ukens store nyhetssak. Stortingspresident Olemic Thommesen anser sin posisjon som så viktig at et møte med en skarve Gudekonge og Nobelprisvinner fra Tibet ikke er aktuelt. Riktig nok var Thommesen inntil ganske nylig leder av den norske Tibetkomiteen. Men han mente liksom ikke noe med det, det var knapt en hobby, et harmløst og taktisk lite verv som skulle gi lillehamringen en aktverdig aura av internasjonalt engasjement. 

Spørsmålet er ikke hva du kan gjøre for Tibet, men hva Tibet kan gjøre for deg - om du har en ryggrad av papp.
 
Regjeringen vil reparere forholdet til Kina – ikke minst for å komme i dialog med kineserne om menneskerettigheter, sier utenriksminister Børge Brende. Yeah, right. Høyre er først og fremst næringslivets og direktørenes parti, om du skulle ha glemt det. Slik skal det også være. Det er Arbeiderpartiets feil at folk ikke ser noen forskjell på hvem som styrer dette landet. 

Dalai Lama vet det meste om symbolpolitikk. Hans liv har knapt dreid seg om annet, fra han flyktet fra Tibet i 1959. Uansett hvor han kommer imponerer han med sin intelligens, varme og sjarm. Jeg ble selv utsatt for denne, da jeg møtte ham i år 2000, som journalist. På vei ut av Stortinget mottok han nærmest trampeklapp. Men på statsministerens kontor var det forbudt å stille noen av partene spørsmål om Tibet. Statsminister Stoltenberg kunne ikke understreke sterkt nok at han mottok Dalai Lama som fredsprisvinner, ikke som leder av Tibets eksilregjering. 

Siden den gang har Dalai Lama fortsatt sin endeløse verdensturné, der hans smilende åsyn skaper grå hår i hodet på alle verter. Å ikke møte ham gir dårlig karma. Men å møte ham gir heller ikke så god karma – men masse trøbbel med Kina. Man kan lure på om Dalai Lama er politikkens svar på Leonard Cohen, eller religionens svar på Rolling Stones. Men sannheten er kanskje at han er blitt «Status quo», som turnerer verden rundt med Whatever you want.
  
I  Tibet setter munker fyr på seg selv, på grunn av han-kinesernes kraftige kulturelle undertrykkelse og kolonisering. Gjennom de siste 60 år er mange hundre klostre blitt brent ned, og munker fengslet og torturert. Tibet deler skjebne med mange andre regioner innenfor det kinesiske imperiet. I dag virker det usannsynlig at Tibet kan bli et selvstendig land – noe det for øvrig aldri har vært. Sjansen kom i mellomkrigstiden, men tibetanerne benyttet den ikke til å bygge noe som minnet om en stat. Da kineserne invaderte Tibet i 1951 var landet et føydalt teokrati, lutfattig, korrupt og ekstremt underutviklet. I flere hundre år hadde Tibet vært preget av voldelige interne maktkamper mellom buddhistiske sekter.

Vi har et bilde av buddhister som fredfulle visdomssøkere, omgitt av plingende bjeller, bønnehjul og flagrende silkeband i sceniske klostre på toppen av verden, der de i dyp kontemplasjon forsøker å utslette sine ego. Dalai Lamas åndelighet synes å stamme fra en dypere, renere og mer ekte kilde, som har mye å tilby oss i det materialistiske, sjelløse og disharmoniske Vesten.

Men dette er en naiv Disneyland - eller Hollywood - utgave av buddhismen. For begrep som reinkarnasjon og karma har en mørk side. Uansett hvem du er i dag, så skyldes det handlinger i et tidligere liv. Om du blir reinkarnert som krøpling, slave eller Dalai Lama – vel, det er kun din egen skyld. I dette ligger en skjebnetro som er like verdensfjern som den er apolitisk eller reaksjonær. 

Innen buddhismen er alt lidelse. Virkeligheten er et slør, målet er å oppnå en tilstand av tomhet og selvfornektelse – og til slutt nirvana. Buddhismens egentlige budskap er altså underdanighet og resignasjon – ikke «mindfulness», eller andre New Age-varianter som mange rike dyrker i Vesten, som en form for åndelig luksus. 

Tibetanerne har vår sympati. Men om de tror på sin egen religion, så har de faktisk fått som fortjent. 

I  Vesten tolkes alt Dalai Lama sier som visdomsord, uansett hvor intetsigende det måtte være. Som karismatisk guru har han en enorm appell. Men som politiker har han knapt noen innflytelse. Ingen har på noe tidspunkt anerkjent den tibetanske eksilregjeringen. Og om kineserne noen gang kommer til å gi tibetanerne større autonomi, er det på tross av Dalai Lama. Nobelprisen gjorde ham politisk spedalsk overfor kineserne. 

Har han utspilt sin politiske rolle? Typisk nok har Dalai Lama selv antydet dette. Kanskje han ikke er en politisk leder for en moderne tid? Det finnes mange alternative tibetanske opposisjonsgrupper. 
 

Om alt fortsetter som før, hva vil ellers skje når Dalai Lama går bort? Hans reinkarnerte utgave skal utpekes av prester, kanskje ved at en regnbue viser seg på et tidspunkt et guttebarn fødes. Tibetanerne vil bli bedt om å samle seg rundt en femåring – hvis man i det hele tatt blir enige om hvem dette skal være, for utvelgelsen er en kilde til indre splid og intern maktkamp. I Tibet finnes det ulike konkurrerende retninger innenfor buddhismen, og flere har egne lama-tradisjoner. Dessuten påberoper Kina seg retten til å utnevne den neste Dalai Lama. 

Ingen kan vel hevde at denne typen fokus hjelper tibetanerne til å oppnå mer frihet og innflytelse over egne liv? Og dette er sakens kjerne. Ikke at Høyrefolk går inn i karmakoma når Dalai Lama kommer til Oslo. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse