"Aili Keskitalo snakker på inn- og utpust om «urfolksrettigheter» og «ILO-169». Det holder imidlertid ikke for å fjerne bildet, som også hun selv bidrar med å tegne, av samelandsideologene som politisk, økonomisk priviligerte lurendreiere", skriver Karl-Wilhelm Sirkka. Bildet viser sametingspresidenten på seminar i Stortinget i mars i år. Sverre Christian Jarild, Stortinget

Keskitalo rettleder Stortinget om konsultasjonsplikt for fylker og kommuner

Med lovforslaget om konsultasjonsplikt har samelandsbevegelsen så langt fått god uttelling for sitt arbeide med idéen om Sameland, nu også omtalt som Sápmi av kommunal- og moderniseringsministeren.

Sametingspresident Aili Keskitalo leverer et opplysende leserinnlegg på Nordnorsk Debatt i «Nordlys» under overskriften «Konsensus om konsultasjoner». Utviklingstrekkene i samepolitikken frem mot lovforslaget om konsultasjonsplikt for kommuner og fylker, som Keskitalo orienterer om, kan også leses som en fortelling om vellykket strategiarbeide og smart tenkt politikkutvikling.

Keskitalo legger ikke fingrene mellom. Når KMD og Sametingsrådet i hemmelige forhand-linger («konsultasjoner») er blitt enige, ja da blir det sånn. Hun avslutter oppsiktsvekkende og opphøyet slik: «Den sjeldent breie politiske konsensusen som ligger bak lovforslaget gir forventninger om en ryddig og rask behandling i Stortinget. Fristelser om kortsiktige lokale og partipolitiske markeringer må ikke få skygge for den langsiktighet og ansvarlighet som samepolitikken krever og fortjener» skriver hun.

Kommunal- og forvaltningskomtéen skal ha høring 25. oktober om lovproposisjonen om konsultasjonsplikt. Det Keskitalo avslutningsvis egentlig skriver er at: «Dere i komitéen kan gjerne for meg ha en åpen høring i om konsultasjonsplikt. Saken er imidlertid avgjort. Sametinget har godkjent lovproposisjonen om konsultasjonsplikt».

Og til kommune-, fylkespolitikere og forvaltningen er den underliggende beskjeden egentlig like tydelig: «Vi har fått Regjeringen med på at Sametinget, NRL og andre samiske organisasjoner kan kreve konsultasjoner om alt mellom himmel og jord, unntatt utenriks- og forsvarssaker. Dere må gjerne for meg reise rundt, sitte på møter, lese, prate og flytte papirer, men dere er nødt til å spørre oss først. Og da blir det sånn».

Og til folket og næringslivet som er opptatt av ansvarlig bruk og verdiskapende forvaltning av utmark og offentlige allmenninger er den underliggende beskjeden ikke til å misforstå: «Den samiske reindriftsnæringens innflytelse i politikkutviklingen når det gjelder arealanvendelser, er blitt styrket under arbeidet med loven. Så når kommunene og fylkene trekker opp politikk som har å gjøre med bolyst og betingelsene for næringslivet, skal reindriftsnæringen syn heretter ha større plass. Prinsippet om fritt informert samtykke, vetorett i klart språk, blir å gjelde i praksis». Og jeg synes jeg hører: Så ikke prøv dere. Glem det.

Men alt er ikke helsvart. Sametingspresidenten gir meg faktisk gjennom innlegget sitt en offisiell bekreftelse på at det som står i boken min «Fra idé til faktura - fra samepolitikk til politikk for Sametinget», faktisk er korrekt. I boken belyser jeg at grunnlaget for utviklingen av myndighetenes samepolitikk (les avstamningspolitikk) bygger på en smart mix av bløff, lureri, desinformasjon og hemmelighold. I sin nyttårstale i år sa sametingspresidenten rett ut at «Vi har alltid forsøkt å kjempe med list».

Med lovforslaget om konsultasjonsplikt har samelandsbevegelsen så langt fått god uttelling for sitt arbeide med idéen om Sameland, nu også omtalt som Sápmi av kommunal- og moderniseringsministeren. Men med sitt innlegg på Nordnorsk Debatt kan det hende at Keskitalo trår over streken, skremmer politikerne på en måte som gjør at de blir nødt til å tenke seg kraftig om, og å stille seg spørsmålet om det kan være i tråd med vett og forstand, demokrati og folkestyret at hele landsdeler skal styres på nåde av den til enhver tid sittende ledelse av Norske Samers Riksforbund og Norske Reindriftssamers Landsforbund.

Aili Keskitalo argumenterer med at samene er urfolk og at hun tilhører urfolket. Folket på Nordkalotten er et blandingsfolk. Keskitalos forfedre – lik mange andre i den politiske samelandsbevegelsen - flyttet fra Finland til Norge lang tid etter de siste grensedragningene (1751 og 1826). Hvordan kan hun da være en del av det som Regjeringen omtaler som urfolket i Norge?

Om jeg har forstått Aili Keskitalo rett, så mener Keskitalo at hun i politisk forstand tilhører en folkegruppe som er å sammenligne med den folkegruppen i Amazonasregnskogen som Kong Harald avla besøk for en tid tilbake. Den samiske avisen «Sagat» nyanserer bildet: «Samene i Norge (lever) et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter… same-folket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn» (leder 30.11.13).

Keskitalo snakker på inn- og utpust om «urfolksrettigheter» og «ILO-169». Det holder imidlertid ikke for å fjerne bildet, som også hun selv bidrar med å tegne, av samelandsideologene som politisk, økonomisk priviligerte lurendreiere.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse