Annonse
Line Evensen leste kronikken fra Agnes Eriksen og fikk lyst til å sende en hilsen gjennom Nordnorsk debatt.

Kiitos, Agnes!

Hei Agnes!

Jeg har lest ditt åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen i avisa Nordlys 3. juli. Jeg vil takke deg for at du valgte å dele din historie med oss. Jeg håper det kommer innlegg fra flere i tida fremover. Det er viktig at kvenene blir synlige og ikke minst hørt.

Selv kjenner jeg meg i en situasjon der jeg som kvensk etterkommer føler at jeg ikke har noen historie å fortelle. Ikke har jeg eller noen i min familie, som jeg vet om, opplevd fornorskningen så direkte slik bl.a. du har.

Ikke vet jeg om mine besteforeldre visste hele livet at det rant kvensk blod i årene deres eller om de fikk vite det fordi en slektning begynte å forske på slekta da de var eldre.

Ikke hadde jeg hørt språket før jeg begynte å studere det og synge på det.

I det store og hele så sitter jeg her egentlig bare med haugevis av spørsmål som jeg lurer på, men ingen å spørre dem til.

Det er vel gjerne slik det er at man ikke spør mens det er tid, mens folk som kunne svart er i livet.

Jeg sier at jeg er kven, samtidig som om jeg noen ganger lurer på om jeg har rett til å kalle meg det - siden jeg mangler den biten der jeg kan vite at “jo, min familie levde som kvener og snakket kvensk”.

Jeg har vokst opp som en vanlig norsk jentunge uten å føle at jeg egentlig kunne vokst opp som en jentunge med et annet språk, en annen kultur.

Da jeg i voksen alder etter hvert begynte å interessere meg skikkelig for den delen av meg selv som er knyttet til det kvenske, hadde jeg etter mye rotløs flytting endelig funnet ut at jeg skulle flytte tilbake til Kåfjord, til der mine besteforeldre bodde og der jeg selv ble født og bodde de to første årene av mitt liv. “Der man e født, der høre man heime” hadde jeg en gang som liten jentunge sagt til min bestemor. Slik har jeg også følt det, at jeg hører hjemme her.

Når jeg nå sitter og kjenner på denne følelsen av å ikke vite helt om jeg har rett til å kalle meg kven, om jeg i så fall er kven nok, så tar jeg meg i å måtte tørke tårer og føle på en følelse av å ha mistet noe. Den samme reaksjonen har jeg opplevd enkelte ganger når jeg har hørt eller selv spilt og sunget sanger på finsk eller kvensk.

Vel, Agnes, dette ble litt mer enn jeg hadde tenkt meg.

Jeg skulle bare fortelle deg at jeg syns det var bra du skrev innlegget og at jeg håper det finnes mange flere der ute som gjør som du.

Kiitos!

Hilsen Line Evensen

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse