Som vi har sett de seinere år, er ikke folkeretten hugget i stein. Kina vil neppe avstå fra å bruke sitt nye arktiske spillerom, skriver Bente Aasjord. (Illustrasjon: Colourbox / Nordnorsk debatt)

Kinasjakk i Polhavet

​​​​​​​Hvorfor skulle Kina respektere havretten i Arktis og ikke i Sør-Kinahavet?

Mye er i spill i nord nå.

Det pågående norske statsbesøket til Kina er historisk. Aldri har en større samling av norske politikere, byråkrater, næringsliv og kongehus gjestet landet. Fra Handelshøyskolen BI omtales besøket som en «salgsturne». Samtidig advarer Amnesty mot Norges salgsoffensiv, og viser til grove brudd på menneskerettigheter i Kina. Det er ikke den eneste folkeretten landet bryter. Det gjelder også havretten. Kina har erklært seg som en «Arktisnær stat», og sikret en viktig posisjon for framtidig ressursutnytting i Arktis. Vil Kina respektere havretten i nordområdene og Arktis?  

På tampen av 2017 meldte daværende fiskeriminister Per Sandberg (Frp) i en pressemelding at det var inngått enighet med en rekke stater om å hindre uregulert fiske i det sentral-arktiske Polhavet (CAO-avtalen).  Avtalen varer i 16 år. I dag er Polhavet islagt, men isen smelter. Det kan ikke utelukkes at det finnes kommersielle arter under isen og at fiskearter som nå er i de arktiske statenes 200-millsoner, kan vandre inn i Polhavet. Avtalen ble framforhandlet i løpet av to år og inngått mellom de arktiske kyststatene Norge, Russland, USA, Canada og Danmark/Grønland, samt fjernfiskestatene Kina, EU, Japan, Sør-Korea og Island. «Dette er føre-var-prinsippet i praksis», sa fiskeriminister Harald T. Nesvik (Frp) om avtalen (NTB 3/10-18). Ikke alle ser det slik.

Havrettstraktaten av 1982 hviler på kyststatsprinsippet, der kyststatene har suverene rettigheter til å forvalte og forske på ressurser over og under havbunnen ut til 200 nautiske mil. I 1995 kom et tillegg til traktaten med regler for fiske utenfor kyststatenes 200-milssoner, dette for å sikre en forsvarlig forvalting av arter som også vandrer utenfor 200-milssonene. Avtalen ble hilst velkommen for å stoppe et økende «piratfiske» fra ulike fjernfiskestater, men den var også omstridt: Dette fordi avtalen utfordret kyststatsprinsippet ved å åpne for at fjernfiskestater deltar i forvaltningen av vandrende fiskebestander, som i hovedsak oppholder seg i kyststatenes soner. Slike forvaltningsorganer kalles RFOer (regionale fiskeriorganisasjoner). Chile var svært kritisk til å innlemme fjernfiskestatene.

Daværende Nordlys-redaktør Ivan Kristoffersen rettet skarp kritikk mot at daværende utenriksminister Bjørn Tore Godal (AP) hadde godkjent Norges tilslutning til avtalen. I en masteroppgave på Fiskerihøgskolen i 2004, spurte Kristoffer Kokkvold om fiskeriforvaltningsregimet i Barentshavet kunne opprettholdes uten å involvere fjernfiskestatene. Norge og Russland har hittil ikke invitert fjernfiskestater inn i den norsk-russiske fiskerikommisjonen, selv om tredjeland har kvoteandeler og at kommisjonen forvalter fisk som også vandrer i det såkalte «Smutthullet» utenfor de to landenes 200-milssoner. I avtalen om Polhavet derimot, er fire fjernfiskestater inkludert.

I 2016 ble medlemmene i CCAMLR (Kommisjonen for bevaring av levende ressurser i Antarktis) enige om å etablere verdens største havreservat i Sørishavet, med forbud mot fiske i 35 år i 2/3 av reservatet. Forbudet i Polhavet har langt kortere varighet. Hvorfor? Kinas strategidokument for arktisk politikk gjør det klart at landet vil utnytte arktiske ressurser, inkludert fisk. «Kina, som bare har observatørstatus i Arktisk Råd, påkaller alt av internasjonalt rammeverk for å sette seg selv i førersetet», skriver Timo Koivurova ved Lapland Universitet (14/2-2018). «Hvordan har Kina formet arktisk fiskeriforvaltning?” spør juristen Nengye Liu, i The Diplomat 20/6-18, og viser til Kinas tydelige gjennomslag i CAO-avtalen. Det er et godt spørsmål. Vil Kinas nye innflytelse i Arktis tjene fiskerinasjonen Norge? Forhandlingene om avtalen i Polhavet pågikk mens regjeringen og lakseindustrien jobbet hardt for å oppnå markedsadgang til Kina. Ble disse to sakene koblet?  

Mens forhandlingene om avtalen i Polhavet pågikk, ble Kina dømt av voldgiftdomstolen i Haag for å krenke Filippinsk suverenitet i Sør-Kinahavet. «Det finnes ikke historiske årsaker til at Kina kan gjøre krav på ressursene i store deler av Sør-Kinahavet», het det i dommen, ifølge Nrk. Dommen ble blankt avvist av Kina. Like etter skrev Kinas ambassadør til Norge på Nrk Ytring (26/7-16) at det var «rett og rimelig» at Kina ikke aksepterer den «såkalte internasjonale dommen» i Haag. Filipinene er ikke den eneste kyststaten Kina er i havrettslig strid med.

Mye er i spill i nord nå. Geopolitikken, Norges forhold til Russland, et Russland vendt mot Kina, Norges omstridte posisjon i Svalbardsonen og klimaendringer som utfordrer etablerte fiskeriforvaltningsregimer (bl.a makrell og sild). Det er med andre ord flere tråder stormakter kan trekke i for å posisjonere seg i det marine Arktis. Som vi har sett de seinere år, er ikke folkeretten hugget i stein. Kina vil neppe avstå fra å bruke sitt nye arktiske spillerom.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse