Annonse
Kina åpner forskningsstasjon i Ny-Ålesund på Svalbard i 2004. Kinas ambassadør i Norge Chen Naiqing sto for den offisielle åpningen. Foto: Nordlys/arkiv

Kineserne til Arktis – en trussel mot norske interesser?

Asiatiske land har vist sterkt økende interesse for nordområdene og Arktis. Men hva vil de egentlig i nord - og utgjør de en trussel mot norske interesser?

Selv om Kina utfordrer Havretten i Sør-Kinahavet, er det ingen grunn til å forvente at landet vil gjøre det samme i nord.

Anerkjennelsen av India, Japan, Kina, Singapore og Sør-Korea som observatører i Arktisk Råd i 2013 ble viet stor oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt. Mange har hatt store forventninger til hva Asia kan bidra til i nord: Investeringer og næringsutvikling, og ikke minst utviklingen av Den nordlige sjørute for internasjonal handel mellom Asia og Europa. Samtidig har flere også luftet sin bekymring: Hvilke miljøkonsekvenser vil Asias økte tilstedeværelse få, og ikke minst: Vil Kinas inntreden i Arktis utfordre og endre maktbalansen i nord?

Fridtjof Nansens Institutt har i samarbeid med Institutt for forsvarsstudier og flere asiatiske forskningsmiljøer, nylig gjennomført et større, internasjonalt forskningsprosjekt om asiatiske lands interesser i Arktis.. Formålet har vært å forstå hvilke interesser og strategier disse landene har i Arktis - og å vurdere implikasjoner for Norge. Utgjør asiatiske interesser en trussel i nord?

Her er noen av våre konklusjoner:

  • Den nordlige sjørute: Nordishavet har potensial som en viktig strategisk sjørute mellom Europa og Asia, og Kina er tungt involvert i det største utbyggingsprosjektet i Arktis, Yamal LNG (flytende naturgass) i Vest-Sibir. Om få år vil en isforsterket LNG-tanker derfra seile langs norskekysten annenhver dag i vintersesongen, mens seilingen vil gå østover i sommersesongen når isforholdene er bedre. Dette er en viktig utvikling, men samtidig er det langt fra noen skipsfarts-bonanza. Japan er det landet som vil spare mest på å seile i nord i stedet for gjennom Suez, men det er fortsatt liten interesse for sjøruten blant japanske rederier.

  • Klima viktig drivkraft: Klimaendringene har potensielt store negative konsekvenser for alle de fem asiatiske landene, kanskje aller mest for Kina som står overfor økende vannmangel. Forståelse av klimautviklingen er en viktig grunn til at alle de store asiatiske landene nå har etablert forskningsstasjoner i på Svalbard. Forskere fra Asia står nå for 20 prosent av alle overnattingsdøgn i Ny-Ålesund, og de bidrar med økte ressurser til klimaforskning. Når det er sagt, er likevel Antarktis fortsatt viktigst i asiatisk polarforskning.

  • Dempede energi-forventninger: Lave oljepriser og skifergass-revolusjonen har dempet interessen for å utvinne energi offshore i Arktis, og vestlige sanksjoner i kjølvannet av Ukraina-krisen har effektivt bremset russiske planer. Russland har riktignok inngått flere store energiavtaler med Kina de siste årene, men kun Yamal LNG er i Arktis, og drivkraften for dette prosjektet er snarere på russisk side. Kina ønsker å diversifisere sin import av olje og gass, men lite tyder på at de vil satse stort i høyrisiko arktiske offshore prosjekter med det første.

  • Indirekte trussel: Kina blir av og til fremstilt som en utfordring for stabiliteten i nord. Kinas nye økonomiske muskler gjør at vi må forvente flere kinesiske investeringer i våre nærområder, men dette trenger ikke utgjøre noen sikkerhetstrussel - det krever først og fremst et godt forvaltningsregime. Kinas vekst har imidlertid en annen mer indirekte konsekvens for vår sikkerhet: I 2015 var Kinas bruttonasjonalprodukt ti ganger større enn Russlands, og Kina legger økt press på USAs militære tilstedeværelse i Asia. Sett fra USA, Norges viktigste sikkerhets-garantist, fremstår Kina i dag som en større utfordring enn Russland. Dette innebærer at det i fremtiden vil være mer krevende å få Washingtons oppmerksomhet om nordområdene enn tidligere.

  • Ingen grunn til å utfordre; De asiatiske landene deltar allerede aktivt i Arktis Råds ulike arbeidsgrupper, med Japan og Kina som de mest fremtredende. Selv om Rådet stadig styrker sin rolle som premissleverandør for politikkutforming, er andre arenaer mye viktigere fordi de involverer langt flere land og kan vedta bindende regler. Gode eksempler er IMOs Polarkode på skipsfartsiden og UNEPs arbeid mot miljøgifter. Her har de asiatiske stormaktene langt større mulighet til å påvirke politikken, men de holder foreløpig lav profil i spørsmål som angår Arktis. De holder også en lav profil i omstridte arktiske havrettsspørsmål og stiller (i motsetning til USA og EU) ikke spørsmål ved Russlands og Canadas regulering av skipsfart i islagte farvann. Selv om Kina utfordrer Havretten i Sør-Kinahavet, er det ingen grunn til å forvente at landet vil gjøre det samme i nord.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse