Annonse
Vi ønsker ikke veldedighet og stakkarsliggjøring. For vi er ikke kravstore, alt vi krever er grunnleggende menneskerettigheter, skriver Ingrid Thunem, tidligere aktiv paraidrettsutøver for Tromsø svømmeklubb. Foto: Øyvind Thorsen, Vestpress

Kjære funksjonsfriske menneske, vær ditt privilegium bevisst!

Tirsdag 3. desember er FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Det få vet at Norge enda ikke har anerkjent FN konvensjonen i norsk lov. Den er ikke inkorporert i lovverket. Konsekvensen er at Norge bryter mennesker med nedsatt funksjonsevne sine menneskerettigheter, hver dag, hele året.

Er du ditt funksjonsprivilegium bevisst? Husker du at ikke alle fungerer som deg? For først når også DU tar ansvar for å skape tilgjengelighet, kan du si at du anerkjenner at jeg er like mye menneske og like mye verdt. 

Tirsdag 3. desember er det FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Det få vet at Norge enda ikke har anerkjent FN konvensjonen i norsk lov. Den er ikke inkorporert i lovverket. Konsekvensen er at Norge bryter mennesker med nedsatt funksjonsevne sine menneskerettigheter, hver dag, hele året. 

I morgen kommer Trine Skei Grande og resten av landets politikere til å feire, det er festtaler, store ord og feststemning. Onsdag er det meste glemt. For de av oss som har nedsatt funksjonsevne – eller funksjonsvariasjon som vi foretrekker – er vi vant til dette. Systematisk diskriminering er en like vanlig del av livet som smør på skiva. Når vi påpeker diskriminering blir vi ofte møtt med vantro og sinne. De mente jo ikke noe vondt med det, sånne som meg må jo være takknemlig for at staten passer på oss. Men vi vil ikke passes på eller bli satt under det offentliges kontroll eller vergemålstyranni. Vi ønsker ikke veldedighet og stakkarsliggjøring. For vi er ikke kravstore, alt vi krever er grunnleggende menneskerettigheter. Dette er friheter du tar for gitt; som friheten til å sove lenge, ta en pils med gutta, shoppe med kjæresten, studere, gå på nærskolen eller friheten til å arbeide. Disse menneskerettighetene er ofte uoppnåelige for oss funksjonsvarierte., og vi må ta til takke med smuler fra bordet. 

For meg er det fantastisk å se på lønnsslippen at jeg betaler skatt, jeg bidrar til felleskassa. Full jobb, det går fordi jeg får tilrettelegging og fordi jeg har gitt sjela mi for å få det til. 80.000 andre med funksjonsvariasjon er ikke like heldige, de står utenfor arbeidslivet mot sin vilje og blir stigmatisert som trygdede.

Vi møter situasjoner som denne - «neimen helledussen så tøff og inspirerende du er da» – jeg ser opp på en dame i 50 årene som ser strålende mot meg. Hun forteller at hun sjelden ser sånne som meg ute og at jeg er så vakker. Tenk det, pene mennesker kan også sitte i rullestol. Hun stryker meg på kinnet og haster videre. Hva gjorde jeg som var så tøft? Jo jeg trykka på knappen i heisen på Gardemoen. Det var ikke svømmemedaljene, lederstillingen min eller det politiske arbeidet mitt som inspirerte. Det var at jeg, et voksent menneske, greier å trykke på heisknappen. Jeg ler av det og børster det av. Men ikke alle er like heldige, bare 42 % av funksjonsvarierte oppgir at de er fornøyd med livet, mot 74 % av befolkningen. Det å bli behandlet som et avvik, mindreverdig og et medisinsk problem, har en tendens til å legge en demper på livsgleden.

Det er så utrolig mange ganger jeg er i situasjoner der to normaltfungerende («funksjonsfriske»)  står og diskuterer hvordan de skal legge til rette for meg. Hot tips, kjære medmenneske: det er lov å spørre, sammen finner vi løsninger for deltagelse. Så glem for all del ikke: INGENTING OM OSS, UTEN OSS. Spør oss hva vi trenger, hvordan vi kan bli en del av samfunnet. Dette gjelder politiske så vel som private settinger. Skal du ha klassefest, men bor utilgjengelig, så spør personen med funksjonsvariasjon om hen vil komme, bare si det som det er, så kan vi vurdere selv om vi får det til eller ikke.

FN slakter Norges behandling av personer med funksjonsnedsettelser. Vi vil så gjerne være best i likestilling. Men Norge får det ikke til, vi sliter, vi trenger en menneskerettighetsrevolusjon. Det vi må begynne med, er folk flest. Slik at alle skjønner at vi bare er mennesker, ikke romvesener fra Mars. Funksjonsvarierte er først og fremst mennesker! Så hvorfor opplever funksjonsvarierte systematisk diskriminering i likestillingslandet Norge? Forklaringen er kompleks, men en av hovedårsakene er de underliggende mekanismene. De færreste normfungerende («funksjonsfriske» ikke-funksjonshemmede?) er sitt funksjonsprivilegium bevisst. «Det er bare et trinn, det er bare noen bilder, et møte uten tegnspråktolk går vel bra, jeg liker ikke å bruke mikrofon, hvorfor må vi ha tilgjengelige lokaler rullestolbrukere er jo bare hjemme uansett, må du ha med assisten, er du sikker på at du trenger tilrettelegging? 

Når du aldri har opplevd å møte utilgjengelighet, tar du inkludering som en selvfølge. Du går privilegert gjennom samfunnet, ingen hindringer, ingen begrensninger. Da er det lett å skrive vanskene funksjonsvarierte opplever på oss selv. Vi er ikke positive nok, vi vil det ikke nok, vi må bare jobbe litt hardere. Sannheten er at vi vil, men strukturene i samfunnet gjør at man må kjempe gang på gang. Du tar det forgitt at du kan ta den neste bussen, jeg kan aldri ta tilgjengelighet for gitt, selv tilgjengelige steder er ofte utilgjengelig. «Sorry jeg har ikke lært å bruke heisen enda», «vi kan bare ha en rullestolbruker her av sikkerhetshensyn», «vi bruker det tilgjengelige prøverommet som lager». 

Dessverre tror jeg først samfunnsendringer skjer når dere komatøse funksjonsfriske åpner øynene og sier fra. Er du ditt funksjonsprivilegium bevisst? Husker du at ikke alle fungerer som deg? For først når også DU tar ansvar for å skape tilgjengelighet, kan du si at du anerkjenner at jeg er like mye menneske og like mye verdt. 
 

  • Artikkelforfatter Ingrid Thunem er tidligere aktiv idrettsutøver for Tromsø Svømmeklubb og deltaker på landslaget. Hun holder 24 ulike verdensrekorder og ble Årets parautøver i Norsk svømmeforbund i 2016. Thunem vokste opp i Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. 2010 fikk hun en progressiv nevrologisk sykdom som har utviklet seg gradvis. Sommeren 2017 tok hun en bachelorgrad i spesialpedagogikk ved Universitet i Tromsø. Siden 2016 har Ingrid Thunem vært svært aktiv i arbeidet til Norges Handikappforbund Ungdom, der hun har ledet flere prosjekter med fokus på seksualitet og funksjonshemming.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse