Annonse
Sengekapasiteten er nær halvert siden 1980. Vi har ingen buffer. Dette er en styrt nedskalering, skriver overlege Hilde Wara om intensivkapasiteten på sykehusene. Foto: André Bendixen, NRK

Kjære Monica Mæland, Finnmark har mye tjene på at vi forsinker smitten så mye som mulig

Spesielt sårbare regioner, som Finnmark, har mye å tjene på at vi forsinker smitten så mye som det overhodet lar seg gjøre.

Jeg er fagansvarlig anestesilege for intensivavdelingen ved Kirkenes Sykehus. Undertegnede har vært blant pådriverne for skjerpede restriksjoner lokalt; hvor kommuneoverleger i nord bla har pålagt karantene for «søringer» etter smittevernloven §4-1. Jeg vil gi deg kontekst til min innstilling i denne saken.

Det overordnede målet til FHI er å forsinke spredningen av Covid-19. Ønsket er å fordele antallet smittede over et større tidsrom, slik at helsetjenestene våre til enhver tid skal evne å bære vekten av de som blir syke, spesielt med tanke på en svært begrenset intensivkapasitet. Frykten er at mange blir syke samtidig – og at sykehusene brister under belastningen. Dette tvinger frem helt nødvendige restriksjoner i samfunnet. Kanskje kan også smittespredningen stoppes ved spesielt skjerpede tiltak. Personlig tror jeg at det er en mulighet; men om det strides fortsatt klokere hoder enn mitt.

Intensivkapasiteten er uansett urovekkende lav i hele landet, og sengekapasiteten på samarbeidende avdelinger likeså. Belegget i gjennomsnittssykehuset er langt over anbefalt i en normalsituasjon, og i praksis er alle senger alltid fulle. Vi har ingen buffer. Dette er en styrt nedskalering; hvor sengekapasiteten er nær halvert siden 1980. Lokalsykehusene er intet unntak. En intensivseng er da heller ikke bare en seng. Den fordrer bla tilgang til respirator og minst én spesialsykepleier. De fleste sykehus har et svært begrenset antall respiratorer. Verre er dog er mangelen på sykepleiere – og herunder da særlig spesialsykepleiere med intensivkompetanse. I tillegg kommer da også utrolig nok mangelen på smittevernsutstyr landet over.

Spesielt sårbare regioner, som Finnmark, har mye å tjene på at vi forsinker smitten så mye som det overhodet lar seg gjøre. Kirkenes Sykehus bærer ansvaret for hele Øst-Finnmark. Det er til oss de aller sykeste kommer for behandling. Noen ganger drar de videre, noen ganger drar de hjem – og noen ganger er dette det siste stedet de ser før de tar farvel. Det er et stort ansvar å føle på. Avdelingen er dessverre plassert i nivå 1 - som er det laveste nivået av intensivberedskap i landet. Pga økonomi er vi dessuten også underbemannet for å drive i det laveste nivået. Nivå 1 innebærer en vesentlig begrensing i intensivbehandlingen. Eksempelvis har vi ikke anledning til å gjennomføre et fullt behandlingsløp for respiratorpasienter; og har kun kapasitet til å stabilisere pasienter på respirator før pasienten skal overflyttes til annet sykehus. Likevel skjer det støtt og stadig at vi ikke får flyttet våre pasienter, av flere grunner.

Vær og avstand gjør transportmulighetene våre begrenset. Ambulansebil er åpenbart ikke et alternativ, der det er i overkant av 80 mil langs bilvei til Tromsø. Været vil mer enn ofte også hindre oss i å flytte pasientene våre til Hammerfest, det andre sykehuset i Finnmark – som ligger ca 50 mil fra oss, og det eneste sykehuset i Finnmark som har barneavdeling. Intensivkapasiteten ved samarbeidende sykehus er uansett lav. Det kan derfor ta lang tid å flytte en pasient, selv om alle andre forhold skulle ligge til rette for det. Ambulanseflysaken er rikelig dekket i media. Jeg tror ikke det er behov for ytterligere redegjørelse på dette temaet. Men, kan man forvente at flyberedskapen vil bli bedre i den tiden som nå kommer? Det tror jeg ikke.

Det er tvert om sterke signaler fra relevant hold om at vi langt på vei må forvente å stå på egne ben; at flyberedskapen vil være presset og at intensivkapasiteten i samarbeidende sykehus ventes å være mer enn utfordret. Vi er da også oppfordret til å belage oss på å være selvstendige så langt det går. En selvstendighet man langt på vei har tatt fra distriktene. Lokalsykehusene har nå gjennomført et stort arbeid med å kartlegge hva som må til av utstyr og personell for å makte med et mangedoblet antall pasienter, og mer kompliserte pasienter, enn det vi vanligvis har. Jeg krysser fingrene for at det nødvendige utstyret kommer – at vikarene kommer; og at begge deler kommer FØR den forespeilede bølgen av pasienter. Det tar tid å gjenreise selvstendighet. Derfor er det helt nødvendig at vi begrenser smitten inn til sårbare regioner som vår, så lenge det lar seg gjøre.

Dette vil uansett bli en svært utfordrende situasjon for oss. Byrden skal bæres på svært få hender, og mer uerfarne hender. Én eneste intensivsykepleier i karantene vil være en katastrofe for oss. For å gjennomføre respiratorbehandling må det også være en anestesilege tilgjengelig. Noen lokalsykehus har dog kun én eneste lege som fyller denne funksjonen gjennom hele uken. Dvs at det i en gitt uke kun finnes én person som innehar denne kompetansen på disse stedene. Det er en merkelig tid vi opplever nå. En tid for store spørsmål og tunge avgjørelser. Tunge avgjørelser for dere på toppen – og tunge avgjørelser for oss på gulvet. Hjelp oss! Slik at vi får de beste forutsetningene for en god og verdig behandling for de som trenger det. Hør på oss! Slik at vi som kjenner forholdene kan være med på å beslutte hvordan vi kan hjelpes best.

Vår samlede sårbarhet vil jeg hevde er unik. I tillegg til nevnte forhold har vi en populasjon med en stor andel eldre - og en betydelig andel mennesker med kjente risikofaktorer, som KOLS og karsykdom. De fleste av oss som bor her innser denne sårbarheten; kjenner den på kroppen. Vi holder oss hjemme og på avstand, vi verner om svake grupper og vi forholder oss til de retningslinjene som FHI gir oss. Vi kan dog ikke akseptere den unødvendige risikoen det er å la «søringene» reise hit nå. Vi har ikke mye å rutte med i disse dager; ikke mye å dele bort. Dette er ikke et forsøk på å skape avstand mellom nord og sør. Men, avstanden er der fra før. Det har vi smertelig erfart de gangene ambulanseflyene ikke kommer. Denne gangen kan avstanden dog hjelpe oss. Vi må ha tid til å mobilisere folk og utstyr til å makte med det som venter oss, i en sårbarhet det er vanskelig å føle dersom du ikke bor her. Denne situasjonen vi nå står i krever at vi lener oss på egen erfaring, på kapasiteten som finnes i egen region – og på de menneskene som lever her. Gi oss tid til å etablere den selvstendigheten denne situasjonen krever av oss.

Det er ganske sikkert et annet Norge som kryper ut på den andre siden. Jeg håper inderlig at de erfaringene vi nå gjør oss ikke vil koste landet for mye. Jeg tenker først og fremst på liv. Mitt håp er at disse erfaringene vi nå tar med oss, vil være grobunn for fremtidige diskusjoner om bærekraft i sykehusene; både hva angår kapasitet og personell. En bærekraftig nasjon – fordrer bærekraftige distrikt. Selvforsyning er et tema som nå bør løftes frem i den offentlige debatten. Det er alarmerende at vi i situasjoner som denne er helt avhengige av tilgang på utstyr som i hovedsak produseres på motsatt side av jorden. Dette er helt sikkert ikke den siste pandemien vi skal leve gjennom. Vi må gjøre Norge bedre rustet til å møte den neste.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse