Kjære Sápmi, når vi lenker oss for å beskytte våre vassdrag og fjorder, så kaller vi på internasjonal oppmerksomhet og støtte. La oss vise palestinerne vår støtte når de trenger den. Ha svart skjerm under Eurovision Song Contest og ikke veiv sameflagget i Tel Aviv, skriver Inga Marie Nymo Riseth. Foto: Colourbox

Kjære Sápmi, ha svart skjerm under ESC-finalen

Kjære Sápmi, når vi lenker oss for å beskytte våre vassdrag og fjorder, så kaller vi på internasjonal oppmerksomhet og støtte. La oss vise palestinerne vår støtte når de trenger den. Ha svart skjerm under Eurovision Song Contest og ikke veiv sameflagget i Tel Aviv.
Kjære Sápmi, tenk dere om før dere heier frem KEiiNO i finalen av Eurovision Song Contest i Tel Aviv.
 
Jeg forstår stoltheten over at joiken, som har vært forsøkt utryddet med statlig politikk, religiøs moralisme og skam, nå skal representere Norge i verdens største musikkshow. Men jeg aksepterer ikke at den samiske kulturen brukes til å skjønnmale Israels okkupasjon av Palestina. Annerkjennelsen av samisk kultur kan ikke skje gjennom å lukke øynene for undertrykkelsen av andre.

Om du reiser til Vestbredden, vil du se ordene “To exist is to resist” skrevet med store bokstaver på Israels folkerettsstridige mur. Ordene hedrer motstandskraften til et folk i møte med undertrykkelse, og oppfordrer til fortsatt pågangsmot. Men de sier  kanskje aller mest om den undertrykkende part og om undertrykkelsens natur. Slik samsvarer de med erfaringen av kolonialisme, fordrivelse og assimilering blant verdens urfolk, og er en kime til solidaritet mellom samer og palestinere. Solidaritet mellom mennesker forutsetter ikke at man har identiske erfaringer. Opplevelsen av et felles menneskeverd er tilstrekkelig for å gjøre andres kamp til sin egen. Likevel er det kanskje slik at erfaringene som kommer med det å være same, gjør det enklere å engasjere seg i palestinerne sak. Det burde gjøre det enkelt å takke nei til å delta som artist, så vel som publikum under Eurovision Song Contest i Tel Aviv.

Å eksistere er å yte motstand. Ordene peker til kjernen i det sionistiske prosjektet – å bygge en nasjonalstat for jøder på bekostning av palestinerne. Det sionistiske tankegodset sprang ut av en samtid hvor kolonialisme og nasjonalisme rådet, og er langt fra det eneste statsbyggingsprosjektet hvor folkegrupper og kulturer har blitt undertrykket eller fordrevet fordi de ikke passer inn i nasjonalmyten. Også i Norge hersket denne ideen lenge, og vi samer er alt for godt kjent med den. Til og med Ariel Sharon påpekte likheten mellom vestlige staters behandling av urfolk og Israels behandling av palestinerne. I så måte, er slagordet ”to exist is to resist” like beskrivende for den samiske historien som den palestinske. Den samme kraften som finnes hos den palestinske bonden som planter nye oliventrær etter at de gamle ble brent ned av israelske bosettere, fantes hos barna som risikerte juling for å snakke samisk i friminuttene på 30-tallets internatskoler.

Selvfølgelig er det også store forskjeller mellom fornorskingspolitikken ovenfor samene og Israels behandling av palestinerne. Mens målet med fornorskingspolitikken var assimilering, er fordriving nøkkelordet i det israelske prosjektet. Mens den norske staten ønsket at samene skulle gi opp sin kultur for å bli en del av majoritetskulturen, ønsker den israelske staten å erstatte palestinerne med israelere. Og viktigst: Den offisielle norske fornorskingspolitikken mot samene ble avsluttet på 1960-tallet, til fordel for anerkjennelse av samiske rettigheter. I Israel, derimot, har fordriving av palestinerne bare tiltatt. Det bør tenne varsellampene når KEiiNO reiser til Tel Aviv.

Samer vet at språk er uløselig knyttet til identitet og kultur, og at det å marginalisere et språk også betyr marginalisering av folket som snakker språket. Her hjemme er samisk på vei til å få tydeligere plass i norsk offentlighet. For palestinerne går det andre veien. Etter en lovendring i Israel i fjor, ble arabisk nedgradert fra et offisielt språk til ”et språk med spesiell status”. Dette kan føre til at offentlige institusjoner ikke lenger vil ha informasjon tilgjengelig på arabisk, og at arabisk-språklige utestenges fra offentlige tjenester. KEiiNOs MGP-seier kan forstås som et uttrykk for økende aksept for samisk språk og kultur, men la oss ikke feire ved å legitimere marginaliseringen av palestinernes språk og kultur.

Samer vet også hvordan retten til naturressurser er knyttet til retten å utøve vår kultur, og vi kjemper fortsatt for disse rettighetene. Det gjør palestinerne også. Gjennom okkupasjon, bosetninger og blokade forsøker Israel å fordrive palestinerne fra deres landområder. Men til forskjell fra i Norge, er det rå makt som gjelder på Gaza og Vestbredden. Fiskerne på Gaza blir skutt på når de prøver å benytte seg av havets ressurser, beduiner tvangsflyttes fra sine tradisjonelle levesett for å gjøre plass til israelske bosetninger. Muren, kontrollposter og stengte grenseoverganger innskrenker palestinernes bevegelsesfrihet, og flyktninger venter fortsatt på å få vende hjem. Dette er langt fra den samiske virkeligheten, men vi er likevel godt kjent med utfordringene ved å leve på tvers av landegrenser trukket av andre.

Kjære Sápmi, når vi lenker oss for å beskytte våre vassdrag og fjorder, så kaller vi på internasjonal oppmerksomhet og støtte. La oss vise palestinerne vår støtte når de trenger den. Ha svart skjerm under Eurovision Song Contest og ikke veiv sameflagget i Tel Aviv.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse