Annonse
Det er en risiko for at mange vil se på FB-aksjonen til barnekreftforeningen slik vi så på kjedebrevet fra 90-tallet: en potensiell ”trussel” om utelatelse fra det ”gode” selskap. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

Kjedebrevet

Vi trenger ikke masse hjerter på FB som halve befolkningen ikke vet hva betyr og som i verste fall skaper frykt.
Jeg husker da jeg fikk et kjedebrev første gang. Det kom med en lovnad om ubehagelige ting som ville skje meg hvis jeg ble den som brøt korrespondansen. Disse brevene fra 90 tallet frontet sjeldent en viktig sak for samfunnet. De var en trussel om utestengelse fra det ”gode” selskap, ingenting annet. I dag kommer de på sosiale medier i en annen innpakning og ofte med et dypere budskap. Det kan være alt fra fokus på kreft til hvilken stilling du liker i akten. Noen er selvsagt mere viktige enn andre!  Jeg synes personlig alt som setter fokus på vanskelige tema i samfunnet er bra. Det jeg undrer meg over er måten det blir gjort på. 
 
Da jeg ble syk for fire år siden kom det en kjedemelding på FB. Temaet var brystkreft – noe jeg hadde. Meldingen gikk ut på at du skulle poste et hjerte på profilen din og til dine FB-venner, uten en forklaring. Det var en hemmelig melding blant jenter der man utfordret hverandre til å spre det kryptiske budskapet. Etter tre dager var profilen min full av hjerter. Jeg postet selv ingen hjerter. Det var et bevisst valg fra min side og jeg skal forklare hvorfor. Dagen det første hjertet kom på FB-siden min ringte mamma. Hun var gråtkvalt og fryktet jeg hadde fått et tilbakefall. Hun ble redd fordi dagen jeg skrev på FB at jeg hadde fått kreft, postet mange venner et hjerte på profilen min. Det var også flere som lurte på om jeg hadde gått bort. For å si det sånn, telefonen min var ikke stille på en uke. 
 
Jeg vet noen kan bli provoserte av å lese dette. De føler kreft er et tema som burde fremmes uavhengig av framgangsmåten. Jeg er dypt uenig – med framgangsmåten! Jeg har skrevet mange innlegg om det å ha kreft. Jeg velger å sette fokus på sykdommen og få jenter til å sjekke seg. Vi trenger ikke masse hjerter på FB som halve befolkningen ikke vet hva betyr og som i verste fall skaper frykt. Det vi trenger er at man lærer seg å kjenne symptomene på kreft og på sikt bryte ned tabuet rundt den. For å fjerne tabuet må vi faktisk tørre å prate om det. Vi må vite hva kreft er og hva det innebærer for de menneskene som får det. Et hjerte på FB er fint, men det er fortsatt kun et hjerte. Jeg vet at tanken er god, men det vi trenger er harde fakta – ikke gåtefulle hjerter.
 
Jeg sitter her i dag med litt av den samme følelsen jeg hadde for fire år siden. På en uke har Barnekreftforeningen inntatt FB med storm. Resultatet er betydelige summer donert til en viktig og god sak! Det er med glede jeg observerer engasjementet og givergleden denne aksjonen har skapt på FB. Jeg har også selv bidratt. Det er på den andre siden en tankevekker at mange føler seg ”tvunget” til å delta, og det er også vanskelig å prate om det. Noen frykter flerfoldige likes og kommentarer og at de ikke har penger nok å donere. Hva hvis de gir mindre enn andre har gjort – er de da ”kjipe” mennesker? Hva hvis de får for lite likes – er de da upopulære? Hva hvis de ikke donerer selv om de er utfordret – er de da ”onde” mennesker?  Mange viste ikke at de kunne bli utfordret hvis de kommenterte andre sitt innlegg. De har kanskje ikke lest hele innlegget før de kommenterte, eller den delen av meldingen er fjernet. Man blir også utfordret uten at man har kommentert eller engasjert seg i saken.  
 
Dette går litt tilbake til det jeg nevnte tidligere. Man blir utfordret til å bidra i en viktig sak. Hva sier det om deg som et medmenneske hvis du ikke tar denne  utfordringen videre? Du er i noen tilfeller tagget med navnet ditt på sosiale medier og ”verden” eller ”gruppen” følger ivrig med på ditt neste trekk. Hvis du ikke leverer, må du da i ”gapestokken?” Noen fortalte meg at: ”Denne utfordringen blir jo gjort med skjønn”, men hvor godt kjenner man egentlig sine FB venner? Hva vet vi om hva de ønsker å støtte og hvilke midler de har til å gjøre det?  Og viktigst av alt – er de virkelig  ”dårlige” mennesker hvis de ikke innfrir våre forventninger?     
 
Det er en risiko for at mange vil se på FB aksjonen til barnekreftforeningen slik vi så på kjedebrevet fra 90-tallet: En potensiell ”trussel” om utelatelse fra det ”gode” selskap. Jeg synes denne foreningen er alt for viktig til å bli assosiert med noe negativt. Budskapet til akkurat dette kjedebrevet forstår heldigvis alle, og veldig mange ønsker å hjelpe. Jeg håper bare vi husker at det er tanken bak som teller og ikke antallet likes og nuller i beløpet. Det er heller ikke en konkurranse om å velge den ”rette” tingen å støtte opp om. Verden trenger at mennesker bidrar på alle fronter der det trengs. Noen ganger har man dessverre også nok med seg selv. Det er i sannhet en kamp for livet - for veldig mange! 
 
Jeg vil avslutte med å si at jeg er veldig glad for den støtten barnekreftforeningen har fått og fremdeles får. Kreftsaken er uten tvil viktig og er per dags dato den foreningen som får mest støtte fra folk flest. Jeg er selv tidligere kreftpasient og har mistet flere venner til denne lumske sykdommen. Jeg vet meget godt hvilken enorm innsats som blir gjort for kreftsaken. Det jeg stiller et spørsmål ved er måten det blir gjort på og hvilken effekt det kan få på sikt. Jeg vil at alle skal ønske å fortsette og bidra til denne viktige saken og andre gode formål – og helst uten ”gapestokk” og synsing på sosiale medier. 
 
Sånn, der sa jeg det!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse