Annonse
En gammel dame, en kjøkkenkran, korona, Kina og kongeriket Norge. Øystein Steiro Sr. knytter det hele sammen. (Illustrasjon: Colourbox / Nordnorsk debatt)

– Kjøp ny, sa den unge mannen bak disken.

Oljen har gjort oss sløve, mindre innovative, mindre produktive, mindre arbeidsomme og mer storforlangende. Kanskje kan koronakrisen vekke oss opp, skriver Øystein Steiro Sr.

I stedet for å stimulere til innovasjon og nyskapning og arbeidsplasser på fastlandet (...) har vi brukt oljepengene til å blåse opp en kjempeballong av en ineffektiv offentlig sektor. 

Her om dagen sto jeg bak en enslig gammel dame i en rørleggerbutikk og ventet på å betale. Ansiktet hennes var furet værbitt som den slitte gamle håndvesken hun bar på. Hun støttet seg på en skistav av den gamle sorten. Fra den gang det var bambus og ikke kompositt som gjaldt. 

Hun var nok godt på overtid i forhold til gjennomsnittlig forventet levealder. Hun så ellers frisk og rask ut. Selv om vi holdt behørig koronaavstand kunne jeg ikke unngå å overhøre samtalen med ekspeditøren.

En defekt kjøkkenkran hadde tvunget henne alene ut i koronaland. Hun hadde ikke lenger vann på kjøkkenet. De hadde ikke reservedeler, kunne den unge mannen bak disken fortelle. De drev ikke med lagerhold og sånt lenger og modellen var dessverre utgått på dato. 

Hun sto der fortapt, gammel, krokrygget og liten og selv utgått på dato. Jeg vet ikke om hun var minstepensjonist. Men hun så ut som hun var både minstepensjonist, enke, gammel og en ren utgiftspost på statsbudsjettet. En av dem som vil havne aller sist i respiratorkøen. 

Kjøp ny’, sa den unge mannen bak disken. ‘Den billigste krana koster bare 749 kroner. Vi skaffer rørlegger.’ 

Den gamle damen spurte forsiktig hva rørleggeren ville komme på og fikk ca. kr 2.300 til svar. Om det var med eller uten mva. ble aldri tema. Antakelig var det uten, slik som alltid når en spør om pris på håndverker. 

Jeg kunne se motet til den gamle damen sank til bunns i de store brune sjøstøvlene hun gikk med til tross for det fine vårværet, og kunne ikke å holde meg fra å utbryte; 

2.300 kroner for å skifte ei kran? Det er jo rene landeveisrøveriet! Det tar ikke en rørlegger en halvtime å skifte ei kjøkkenkrankran. Hvordan pokker får dere dét regnestykket til?’ 

Folk kikket. Butikksjefen kom ilende til. Opptrinnet vakte oppmerksomhet i den ellers så koronadødsstille butikken. 

Eh, det høres kanskje mye ut,’ sa han. ‘Men alt er blitt så dyrt. Vi tjener ikke penger lenger. Rørleggeren skal ha sitt. Selve jobben tar ikke så lang tid, men først skal han planlegge dagen. Det tar litt tid. Så regner han timer fra han kjører herfra til han er tilbake igjen. Så skal han ha bilgodtgjørelse og få dekket bompenger, bensin og parkering. Leiekostnadene her i kjøpesenteret er høye. Så har vi administrasjonsgebyr som skal dekke administrasjonskostnadene og fakturagebyr som skal dekke regnskapsfører og revisor og jeg og ekspeditøren skal jo også ha lønn. Det drar på seg,’ sa han oppgitt, om ikke akkurat med overbevisende medfølelse. 

Den gamle damen sto der forvirret med den lange skistaven under armen, portemonéen i den ene hånden og lommetørkleet og veska i den andre. Hun kunne ikke annet enn å si seg enig.

Ja, alt er blitt så kostbart nu for tiden,’ sa hun. ‘Jeg får ta krana og se om jeg kanskje kan få vaktmesteren til å skifte den. Hvis ikke han kan, klarer jeg meg nok. Under krigen klarte vi oss med det vi hadde og det gikk jo bra til slutt. Jeg kan jo hente vann på badet,’ sa hun og smilte vennskapelig til meg før hun betalte de 749 kronene for krana og forlot åstedet støttet til skistaven. Rørlegger hadde hun rett og slett ikke råd til.

I stedet for å tilby meg å kjøre henne hjem og skifte krana for henne selv, ble jeg stående tafatt tilbake i min egen koronatåke og se henne forlate butikken og gå ut i vårsolen med krana, den slitte håndvesken, den lange skistaven og de alt for store brune sjøstøvlene sine. 

I min skuffelse over meg selv, og opptatt av å finne forklaringer og årsakssammenhenger i en stadig mer kompleks og uoversiktlig verden, har jeg siden gått og grunnet over hva det er som egentlig har skjedd med Norge de siste 30-40 årene.

Hvordan kom vi dit at den generasjonen som slet for å bygge opp landet igjen etter krigen, etter at tyskerne var kastet ut, og lenge før oljen gjorde tilværelsen så bedagelig for oss som kom etter, må stå sist i køen og ikke en gang ha råd til å få skiftet ei ødelagt kjøkkenkran?

Krana var jo ikke så dyr. Det var arbeidspengene som var hinsides. Hovedproblemet her var jo rørleggeren. Han som skulle ha 2.300 kroner for å skifte krana, eller antakelig mer korrekt kr 2.875,- inkl. mva, for en halv times arbeid. Eller var begge deler et problem? Var krana blitt for billig og rørleggeren for dyr?  

Krana var sikkert produsert i Kina eller i et annet lavkostland på samme måte som alt mulig annet er det i dag. Og med supply chain management og just in time logistikk forsvant lagerhold og produksjon av deler ut av butikken og ut av landet. Det er billigere med ei ny kran enn å bestille en kranpakning fra Kina. 

Det er bra for butikken og for Kina, men ikke så bra for den gamle damen. Og enda dårligere blir det hvis hun må på sykehus pga. koronaviruset. Der vil det etter hvert antakelig ikke bli nok intensivsenger og respiratorer til sånne som henne. De er i Kina uten garanti til at de vil nå frem til den gamle damen just in time når hele verden er på desperat jakt etter respiratorer.

Den billige krana kom med den tiltakende globaliseringen og liberaliseringen av verdenshandelen på slutten av 1900-tallet. Da klarte vi omsider å omsette Ricardos teori om komparative fortrinn fra begynnelsen av 1800-tallet, til stadig nye generasjoner av stadig billigere TV-er, vaskemaskiner, kjøleskap, mobiltelefoner, Biltema-dingser og andre dingser, inklusive kjøkkenkraner nå på 2000-tallet. 

De er billige, men har i regelen dårlig kvalitet og kort levetid. Det at det er billig er jo greit. Syntes selv det var ganske digg å kunne kjøpe en skinnende ny gul 18V batteridrevet elektrisk drill med innebygget lommelykt til 899,- 2019-kroner på Jula da den gamle AEG-drillen etter min far som kostet hele 2.400,- 1974-kroner, omsider tok kvelden etter tro tjeneste i 45 år. Jeg tror ikke den nye fra Ryobi kommer til å vare like lenge. Men det er flere nedsider enn dårlig kvalitet og kort holdbarhet.  

Med kjøkkenkraner og driller ble tusenvis av industriarbeidsplasser eksportert til lavkostland som Kina, India, Indonesia, Brazil og Øst-Europa. Og mens våre nordiske naboer og andre land i Europa var innovative og utviklet nye verdikjeder og arbeidsplasser, utviklet Kongeriket Norge Nordsjøen og en stadig større offentlig sektor. 

Etterspørselen etter arbeidskraft i olja, hvor lønnskostnadene relativt sett betydde lite for inntjeningen, drev opp lønningene på land og lønna til bl.a. rørleggeren, butikksjefen, butikkmedarbeideren, regnskapsføreren og revisoren, og ga oss et av de høyeste lønnsnivåene i hele OECD-området. 

Det er derfor rørleggeren kan ta 2.875,- kroner for en halv times arbeid. Dermed kan han stadig kjøpe seg ny mobiltelefon fra Apple og ny TV fra Samsung med stadig større skjerm òg betale ned huslånet og lånet på den nye Teslaen samtidig som kinesiske turister kan fly helt til Tromsø for å se på Nordlyset. 

Pensjonistene ble imidlertid hengende stadig mer etter. De var beskjedne. De hadde gjort sitt. De var nøysomme. De drakk kaffen svart. De viste ikke hva caffè latte var. De var ikke vant til å jobbe hjemmefra, eller ta langhelg og reise på hytta torsdag etter lunsj. Krigen satt enda i. Og de var egentlig bare en utgiftspost både for LO, NAF, økonomene i Finansdepartementet og for Erna og Jonas.

Det er derfor den gamle damen, som hadde vært med på å bygge landet og å gjøre caffé latte-eksperimentet mulig, nå står sist i respiratorkøen og ikke har råd til å betale kr. 3.627, - m/arbeid og inkl. mva. for å få skiftet krana på kjøkkenet.  

I stedet for å bruke noe av oljepengene for å stimulere til innovasjon og nyskapning og arbeidsplasser på fastlandet, sånn som våre naboland gjorde etter at industriarbeidsplassene ble flyttet til Kina, og i stedet for å gi oss flere ben å stå på når petroleumsinntektene etter hvert tørker inn, eller oljeprisen faller gjennom gulvet, eller vi blir utsatt for en pandemi eller noe annen jævelskap vi ikke har gjort regning med, eller alle deler inntreffer samtidig slik som nå, har vi brukt oljepengene til å blåse opp en kjempeballong av en ineffektiv offentlig sektor. 

Det norske statsbudsjettet er med sine1450 milliarder dobbelt så stort som det danske og det finske – og en halv gang større en det svenske – til tross for at Sverige har dobbelt så stor befolkning. Hele 31,64% av arbeidsstyrken i Norge jobber nå i offentlig sektor. Det er ikke like mange som i Nord-Korea, men det er klart flest i hele OECD og nesten dobbelt så mange som i våre naboland og snittet i OECD på 18,1%. 

Det hadde for så vidt kanskje vært greit dersom kvaliteten på de offentlige tjenestene var dobbelt så høy i Norge. Men det er den ikke. På mange områder synes det motsatte å være tilfellet. 

Norske elever scorer dårligere på PISA-testene enn deres nordiske medelever. Det finske forsvaret har halve det norske forsvarsbudsjettet, men kan mobilisere 6 ganger så mange soldater om det skulle bli nødvendig. Sykehusdekningen er mye bedre i våre naboland. Og mens finnene har vært forutseende nok til å holde seg med tilstrekkelige beredskapslagre av alt mulig, inklusive smittevernutstyr og respiratorer for å kunne håndtere epidemier, har vi knapt nok hatt oversikt over hva vi manglet da koronapandemien veltet over oss. 

Det er en offentlig, men lite kjent hemmelighet, i alle fall utenfor korridorene i Finansdepartementet, at de offisielle ledighetstallene, som er blant de laveste i OECD-området, skjuler grunnleggende strukturelle problemer i norsk økonomi. 

Det er faktisk et faktum at dersom vi ikke hadde så mange sysselsatt i offentlig sektor ville vi hatt den høyeste arbeidsledigheten i hele OECD

På toppen av det hele har vi den høyeste andelen av arbeidsstyrken sykemeldt til enhver tid. Med 6,2% er den også nesten dobbelt så høy som snittet i OECD. Bare det representerer nesten 100.000 arbeidsplasser. 

Samtidig er produktiviteten i Norge gått ned i forhold til resten av OECD. Og over 86.000 unge mellom under 30 år er verken i arbeid, utdanning eller opplæring. 

Hvor er så de? De er på NAV. Hvorfor er de på NAV? De er på NAV fordi de kan være på NAV. Fordi det tilsynelatende er et godt sted å være. 

Fordi de ikke er motivert til eller gidder å ta nødvendig utdannelse selv om de fleste nødvendigvis er gjennomsnittlig intelligente! 

Fordi legene er for slepphendte med diagnosene. Selv om de fleste nødvendigvis er like rørlige og førlige som ungdom ellers i Europa! 

Fordi NAV ikke stiller krav til arbeidsplikt. Antakelig fordi politikerne er sløve og sosionomene og de NAV-ansatte selv lever av og er avhengig av klienter! 

Fordi de i mange tilfeller ‘tjener’ bedre på NAV enn de ville gjort hvis de tok en jobb. De er rasjonelle aktører og gidder ikke å jobbe hvis de kan tjene mer penger på å la være! 

Fordi vi prioriterer feil. Politikerne er notorisk skjødesløse med fellesmidlene! Fordi det er lett å være skjødesløs med andres penger. 

Oljen har gjort oss sløve, mindre innovative, mindre produktive, mindre arbeidsomme og mer storforlangende. 

Rørleggeren jobber imidlertid fortsatt. Han tjener mer på å jobbe enn å gå på NAV. Han har kanskje fortsatt igjen litt god gammeldags yrkesstolthet. Men han koster nå den gamle damen 2.875,- kr/t, inkl. mva. Det må han nesten ha, skal kunne betale nok skatt til å holde NAV i gang og betale ned huslånet samtidig.

For det er ingen mangel på jobber. Det er nok av jobber. Men få nordmenn, inklusive våre nye landsmenn, gidder lenger å stå hele dagen og sløye fisk på ei kald slaktelinje på et laksepakkeri i Steigen eller binde jern og sjaue forskalingslemmer på et høybygg i Vika midt på vinteren. Den jobben gjør i stedet tusenvis av EØS-arbeidere fra Øst-Europa mer eller mindre svart for oss. 

Norsk ungdom gidder heller ikke å ta sesongarbeid i landbruket og ligge på kne og plukke jordbær midt i sommerferien. Det gjør flittige ‘gjestearbeidere’ flydd inn helt fra Vietnam. Samtidig flyr vi en god del av laksen vår motsatt vei til Vietnam for å bli bearbeidet der for så å bli flydd tilbake til Norge og solgt til deg og meg og den gamle damen. Ikke akkurat kortreist mat! Ikke akkurat lokal verdiskapning! 

Årlig selger fiskerinasjonen Norge 95% av all fisk hodekappet, sløyd og ubearbeidet rett ut av landet. Mesteparten blir bearbeidet i land som Danmark, Polen, Tyskland, Kina, Vietnam og Sverige. Dagens fiskeeksport skaper nærmere 26.000 arbeidsplasser i EU. Norge går, ifølge Norsk Sjømatråd, derimot glipp av en verdiskapning på omkring 30 milliarder kroner fordi vi ikke gidder eller er flinke nok til å gjøre det selv. 

Og alle vil jo naturlig nok heller foretrekke å sitte på et godt og varmt offentlig kontor eller jobbe med noe humant og ‘meningsfylt’ i en NGO og ha viktige møter og spise wienerbrød og drikke kaffe med kollegene heller enn å stå ute og male skoler, vedlikeholde svømmehaller og offentlige bygninger og bidra til å redusere det enorme vedlikeholdsetterslepet i offentlig sektor som bare vokser for hvert statsbudsjett. 

Det kan en jo forstå. Og derfor, og fordi politikerne er kortsiktige og ansvarsløse, får vi en forvokst offentlig sektor som i realiteten skjuler en enorm arbeidsløshet og et berg av tapt verdiskapning og tapte skatteinntekter. Fordi vi kan. Oljen har gjort det mulig.

Dersom vi hadde hatt samme lave andel av arbeidsstyrken ansatt i offentlig sektor og like få sykemeldte som i våre naboland og i OECD, ville drøyt en halv million og 20% av arbeidsstyrken blitt arbeidsledig over natten siden de ikke vil gå på skole eller ta de jobbene vi tidligere gjorde selv og som vi nå har overlatt til polakker, estlendere, vietnamesere og kinesere. 

Og vi som trodde vi skulle unngå The Dutch disease ved å lage et oljefond og investere alle oljepengene i utlandet. Det førte til at vi fullstendig glemte fastlandsøkonomien. Innlands-Norge ble liggende i oljeskyggen. 

Som et av de landene med laveste innovasjonstakt i hele OECD, valgte vi la være å stimulere til nyskapning og alternative verdikjeder. I stedet tok vi ut overskuddet i en oppblåst og kostbar offentlig sektor, sendte resten til utlandet og fikk The Norwegian Disease i stedet. Vi fikk en monoøkonomi og en oppblåst offentlig sektor.  

Den gamle damen har kanskje ikke helt forstått hva som har skjedd. Alt går jo så fort nu for tiden. Ting skjer så fort. Regjering og Storting har åpenbart ikke forstått det. Men utenlandske banker og investorer har forstått det. Verdien av den norske krona er blitt mer enn halvert. De har av ikke uforståelige grunner mistet troen på oss.

Kanskje kan koronakrisen vekke oss opp. Sånn som med islendingene etter at Island gikk bankerott under finanskrisen i 2008. Da begynte islendingene å jobbe igjen. Nøden lærte dem på nytt å spinne. Noen tok seg to og tre jobber for å få hjulene til å gå rundt. Nå går det så det griner på Island. De er til og med i ferd med å bygge opp et statlig fond helt uten olje.

Vi trenger antakelig en skikkelig shake-out for å komme ut av den bedagelige velferdståka vi har surret oss inn i. 

Offentlig sektor må effektiviseres dersom vi skal opprettholde velferdsstaten. De overflødige må ut å jobbe slik som islenderne gjør. Vi kan ikke ha en velferdsstat som gjør innvandrere og arbeidsfør norsk ungdom til livsvarige klienter. Det har vi rett og slett ikke råd til. Vi må ta jobbene våre tilbake fra Kina og andre lavkostland. Og de må jobbe de som kan.

Og om koronakrisen skal bidra til vekst og nyskapning må vi la folk med initiativ, arbeidslyst, pågangsmot og nøysomhet plukke opp restene etter de som ikke har det. Og vi kan ikke sløse bort skattebetalernes penger på å berge de som har bygget sine formuer ved å låne til oppover mønet. Den støyten får de selv og bankene ta.

Vi må rett og slett jobbe hardere, leve sunnere og ivareta våre interesser som folk og nasjon slik som generasjonene før oss. Slik at en gammel dame med store, brune gummistøvler og som bare har skistaven til en for lengst avdød ektemann å støtte seg til, får råd til å skifte en defekt kjøkkenkran og ikke må stå sist i respiratorkøen.

  • ØYSTEIN STEIRO SR har bakgrunn fra Utenrikstjenesten og ulike lederstillinger i internasjonalt rettede virksomheter i privat sektor. Han har fungert som sikkerhetspolitisk rådgiver for Europaprogrammet, Norsk Institutt for Strategiske Studier og flere politiske partier. Han har vært stasjonert i Storbritannia og Iran, bl.a. under krigen mellom Irak og Iran, og deltok som norsk representant på ekspertnivå i EØS-forhandlingene. Han har arbeidet mye med Russland og Baltikum og medvirket til etableringen av Coca-Cola som det første private vestlige konsernet i Russland etter Sovjetunionen oppløsning. Steiro har skrevet en rekke artikler om norsk utenrikspolitikk og deltar i ordskiftet særlig om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Han ar en av få norske observatører som forutså Donald Trumps seier i presidentvalget i 2016. Er nå pensjonist og titulerer seg som “vaktmester” i betydning samfunnsdebattant.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse