Annonse
Istedenfor nødvendig utålmodighet i klimasaken, bruker politiske partier (og - journalister) spagaten mellom fossil- og framtids-energi til å rakke ned på lille MDG som eneste realpolitisk troverdige klimaparti med sitt plutselige brakvalg, skriver Arnt Ryvold. Bildet er fra Klimamarsjen i Olso i 2017. Foto: MDG

Klima-fraværet i politikk og media

Stalltips for vårt lille grønnsvær av en politisk veddeløpsnasjon: Stortingsvalget 2021 blir et nødvendig klimakrisevalg, hvor intet politisk parti lenger kan la være å levere på et forpliktende klimahandlingsprogram

Underteksten i dette innlegget er: en varslet boomerang i bakhodet. Og den har vært varslet lenge. Fordi nasjonal politikk og politiske kommentatorer så lenge har skygget unna klimakrisen som et realproblem det haster å levere på. Og det til tross for at vi stadig påminnes av internasjonale undersøkelser og forskningsrapporter, og at vi selv erfarer mer
og mer vær som skader folk og dyr, hus og infrastruktur.

Nylig kom rapporten om at Norge ligger på en uhederlig tredjeplass i verden (etter USA og Saudiarabia) i en internasjonal klimaskeptiker-ranking. Alle tre på topp har svært høye CO2-utslipp, selveste styggen på ryggen for klodens klimakrise. Og like symptomatisk er vi alle tre like lite bekymret for konsekvenser av våre egne klimautslipp.

Årsaken til dette bekymringsløse fra de som skal styre og de som skal speile, er altså lite å tvile på. Både nasjonale politikere og politiske journalister har da også utropt sitt ståsted som et ekkokammer, nemlig «olje-lobbyen»s fossile budskap om økonomisk katastrofe hvis vi kutter slike utslipp, et budskap som fullt ut deles av oljearbeidernes frykt for arbeidsplasser og inntekter.

Visst er det forståelig, med vår femti års erfaring for at oljeboret også har vært vår seddelpresse. Men som alle fossilsamlere vet, ethvert fossil er et avtrykk av forstenet og forgangen fortid – som trias, jura, kritt. Men å låse seg til gyllen fortidskunnskap kan blokkere for en frigjørende framtid. For eksempel bort fra en petro-næring i solnedgang til solcelle-seier og mye mer kraft av stormvind til sjøs. Der kan en oljenæringens fugl føniks stige opp med sin havkompetanse, i en teknologisk transformasjon fra fossil energi til flytende vindmøller. El fra store vinger i bevegelse. Penger for det fins allerede: kan overføres fra gigantsubsidiene til oljeselskaper for å lete fram nasjones oljekammere. Ref.
Equinor store havvindprosjekt i Nordsjøen.

Men istedenfor nødvendig utålmodighet i klimasaken, bruker politiske partier (og - journalister) spagaten mellom fossil- og framtids-energi til å rakke ned på lille MDG som eneste realpolitisk troverdige klimaparti med sitt plutselige brakvalg. Rett etter valget fikk jeg for første gang i mitt avlange liv ikke på trykk et debattinnlegg med analyse av en sårt tiltrengt politisk snuoperasjon, hvor klimakrise må bli ett ufravikelig hovedfokus for ethvert parti som heretter vil vinne i valg. Både regionavisene Nordlys og iFinnmark har isteden på lederplass advart mot MDG og rådet både AP og SP om å ikke samarbeide med dette realgrønne partiet, av hensyn til nasjonale inntekter og lokale arbeidsplasser.

Og apropos SP, så kom forleden en rapport fra Food and Land Use Coalition (FOLU) som straks lanseres under FNs klimatoppmøte. Rapporten slår fast at matproduksjonen, vår verste klimatrussel, må spille mer på lag med naturen og totalfornyes. Så, også for SP vil klimaperspektivet heretter måtte bli et realpolitisk hovedfokus.

Men også AP og regjeringspartienes tilbakegang i kommunevalget kan trolig delforklares med deres svake klimafokus eller en altfor uforpliktende teknologioptimisme som løsning på krisen. I dette klimaskeptiske slaraffenland og ødeland på klima-handling, er det både
gledelig og en alvorlig tankevekker at vi akkurat nå, rett før FNs klimatoppmøte om klimakrisen, opplever ungdommens verdensomspennende engasjement gjennom sin tsunami av demonstrasjoner for klodens klima.

Så her er mitt stalltips for vårt lille grønnsvær av en politisk veddeløpsnasjon: Stortingsvalget 2021 blir et nødvendig klimakrisevalg, hvor intet politisk parti lenger kan la være å levere på et forpliktende klimahandlingsprogram. Et skikkelig korsvei-valg. Fordi man snart får boomerangen fra en uforpliktende klimakriseskepsis. Rett i bakhodet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse