En norsk klimapolitikk som ikke tar hensyn til at Norge er et land med spredt bosetting, har potensial til å øke konfliktene i samfunnet. Her en trikk i Oslo sentrum. Foto: Nettavisen

Klima kan bli den nye ulvesaken

En sentralstyrt klimapolitikk som ikke tar hensyn til norsk geografi og bosetting, vil ikke kunne samle oppslutning i Norge.

Klimapolitikk dominerer det politiske ordskiftet. Først og fremst fordi vi merker de alvorlige menneskeskapte klimaendringene direkte i vårt eget land. Langvarig tørke, ødelagte avlinger, flom og ras, nedbør, varmerekorder, is som smelter.

Det vi ofte glemmer, er at klimapolitikken har et enormt potensial for å polarisere, og forsterke anti-elitisme og anti-sentralisering i Norge.

Klima griper nemlig direkte inn i både samferdselspolitikk og industripolitikk. To politikk-områder i nær slekt med hverandre.

Begge utløser både sentrum/periferi-aksen og by/land-aksen. Og klimapolitikken kan komme til å løfte disse konfliktene enda tydeligere til overflaten.

Norge har ulik tilgang på infrastruktur, basert på geografi og bosetningsmønster. Det er forskjell på Bærum og Ballstad, Vinderen og Varanger.  Mens det brukes milliarder på klimavennlig jernbane i sør, har nordlendingene fått flysetesavgift på kortbanenettet i gave.

Alle mulige slags drivstoffavgifter, bilavgifter, kollektiv-subsidiering, flyavgifter, har en tendens til å bli utformet av folk med livene godt plantet i en urban hverdag. Premissleverandørene kjører ikke dieselbil til jobben, de reiser med tog eller T-bane til kontoret.

Den norske velferdsstaten har vært basert på industriell utnyttelse av naturressurser. Og nesten all industri som etterlater miljømessig «fotavtrykk», befinner seg i Distrikts-Norge. I diskusjonen om mer olje og gassaktivitet i nord, ønsker for eksempel tilhengerne seg arbeidsplasser og styrket livsgrunnlag i utkantene. Et par hundre mil unna, i Oslo, er forståelsen helt motsatt. 

Avstanden er stor, både i kilometer og sosiokulturelt, mellom de som snakker mest og høyest om klimasaken, og mange av de som blir berørt. Det som kan gjøre dette eksplosivt, er at løsningene i stor grad drives fram av urbane, idealistiske miljøer med stor avstand til erfaringer og hverdagsliv i distriktene.

Det er lett å snakke om elbiler, tog, kollektivtilbud og sykkel når en bor i en storby. Dette er ikke et hovedstadsfenomen. Også i Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger er det grupperinger som er omtrent like sterke som tilsvarende miljøer i Oslo. Sjekk hvor MDG, Rødt og SV har høyest oppslutning.

Dersom norsk klimapolitikk skal kunne være samlende, må man differensiere løsninger mellom by og land, fordi både problemstillingene og tiltak som virker er så ulike.  Men mye tyder på at regional differensiering blir sett på som et uønsket avvik i sentrale politiske miljøer.

Kanskje ser vi  også en tendens til å marginalisere disse problemstillingene som uopplyst klimafornektelse? Da er det grunn til å frykte at klimapolitikken blir den nye ulvesaken, i stor skala og med mye større konsekvenser. Og som illustrerer og forsterker de iboende konfliktene mellom by og land, sentrum og periferi, mellom idealistisk tilnærming til politikk og den mer praktisk-realistiske politikkutforming Norge har hatt lange tradisjoner for.

Norge trenger nasjonale strategier som ser og forstår hele dette bildet. Hvis ikke, kan klimapolitikk bli dynamitt rett inn i samfunnets grunnmur. Se bare på det som skjer i Frankrike i disse dager.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse