Jeg tror derfor at miljø- og klimautfordringene ikke løses best  gjennom en «individuell holdningsstrategi» eller en «kollektiv systemstrategi», men gjennom en tredje strategi som kan kalles «ja takk;  begge-deler-strategien», skriver Arne Wilhelm Theodorsen. Foto: Colourbox

Holdningsendring eller systemendring? Ja takk, begge deler!

Klima- og miljøproblematikk har i mange tiår stått i fokus i samfunnsdebatten, sjøl om problemene og utfordringene i dag ikke er mindre enn de var for eksempel i årene rundt 1970. Da ble det skrevet ei vise, «Forurensingsvisa». Tekstforfatter var Arnljot Eggen, og Lars Klevstrand sang visa slik som bare Lars Klevstrand kan synge viser. Det var ei fin vise. Begynnelsen gikk omtrent slik:

 «Ei fyrstikke her

Ein ispinne der

Plukk det og gøym det så fort du kan.

Nei fy ikkje kast

Ein pose av plast

Då er du eit svin og ein illgjerningsmann.

At giftige tankanlegg veks opp som sopp

At Esso og Shell har fått bygd utan stopp

At giftige gassar mot skyene velt

Og avfallet aukar på felt etter felt

Det er eit problem på det høgaste plan

Og der har dei lenge sett løysinga an

Men slike problem kan me ikkje blitt kvitt

Så lenge eit fåtall skal ha sin profitt.»

Holder visas innhold som et spisset debattinnlegg i dagens situasjon når det gjelder klima- og miljøspørsmål?  Jeg mener at visa på en god måte illustrerer skilnaden mellom en slags «individuell holdningsstrategi», hvor løsningene skal ligge i at dersom hver enkelt menneske bare endrer holdning og adferd så løser det seg nok, og en «kollektiv systemstrategi»  som sier at det er systemet og systemene som må endres før man kan løse utfordringene som nå kommer nærmere og nærmere.

Som eksempler på hva disse to ulike strategier kan innebære kan man f.eks. se på flyreiser. «Individuelle holdningsendringer» vektlegger at folk sjøl må velge bort flyreiser mens «kollektive systemendringer» mer legger opp til at transportmønster, avgiftsstrategier, prising, etc. må endres dersom man skal oppnå varige endringer. 

Eller man kan se på plastproblematikken. Den ene strategien tilsier at enkeltmennesker må velge bort unødig bruk av plast i all emballasje, fra matinnpakning til innpakning av vaskemaskiner, TV, biler, lystbåter etc. Den andre strategien tilsier at det ikke skal være lov å bruke miljøskadelig plast til emballasje og at produsentene må finne andre og bedre løsninger.

Jeg mener at visas tekstforfatter har rett, men han tar feil. Han har rett i at det hjelper ikke med personlige enkelttiltak hvis ikke industri og store samfunnsstrukturer gjør radikale endringer i sin drift. Men så tror jeg han tar feil når han ironiserer (hvis jeg forstår han rett) over at både samfunnet og enkeltmenneskene sjøl stiller krav til  hver enkelt om at vi må være bevisste og at vi må oppføre oss på en måte som reduserer skadevirkninger for klima og miljø. 

Jeg tror at skal man klare å ta det store løftet, det som endrer systemene som forurenser og skader klima og miljø, så er man også avhengig av at enkeltmennesker er bevisste både i ord og handling. Da kan også enkeltmennesker bidra til at systemene endres. Individuelle holdninger og handlinger kan dermed sies å være en nødvendig - men ikke tilstrekkelig - forutsetning for å løse klima- og miljøutfordringene.

Jeg tror derfor at miljø- og klimautfordringene ikke løses best  gjennom en «individuell holdningsstrategi» eller en «kollektiv systemstrategi», men gjennom en tredje strategi som kan kalles «ja takk;  begge-deler-strategien». Er det ikke noen som har beskrevet en slik strategi tidligere, om enn i en annen sammenheng?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse