Annonse
Narvik med sin jernbane og havn kan få en betydelig rolle når det gjelder transport av god i årene som kommer. Foto: Fremover

Klimaendringer og det nye nord

Vi har suverenitet på Svalbard, vi grenser direkte opp mot Russland og vi har tillatt amerikanske soldater a være stasjonert i Midt-Norge. I tillegg har vi stor radar- og etterretningskapasitet i nordområdene. Vi tar oss av dette, på vegne av USA og NATO.

I første uka av august i år nådde en kontainer havna i Narvik. Den kom fra Kina, ble transportert på tog gjennom Kasakhstan, og Russland og deretter på bil fra Helsinki. Snart går slik transport på jernbane hele veien, og vil ta bare 17 dager. En transportrevolusjon. Og havna i Narvik, og Nordområdene, får økt betydning. Snart smelter mer polis, og nye sjøruter åpnes også. Norge ligger sentralt plassert, og i farvannene utenfor venter Russland, USA, Kina og EU.

USAs utenriksminister Mike Pompeo gjestet Arktisk Råd i Rovaniemi i nord-Finland i mai i 2019. Her ramset han opp overfloden av olje, gass, uran, sjeldne jordarter, gull, diamanter og store mengder fisk vi kan finne i det nye nord som åpner seg. Pompeo var også opptatt av at arktiske sjøruter kan bli det 21. århundrets Suez- og Panama-kanaler. Men noen felles uttalelse om bekymring for klimaendringer i nord ville Pompeo ikke være med på.

Supermaktsposisjonering i nord

I mange år parkerte Russland Nordflåten sin i Murmansk og lot den ligge. Nå fornyer de den. De har også langdistansebombere som flyr langs luftrommet til både Canada, Alaska og de nordiske landene. «Situasjoner» i lufta er vanlige. Nye luftvernsystemer og missilsystemer er installert på den militære flybasen Nagurskoje på Frans Josefs land, nord for Svalbard. I en konfliktsituasjon vil Russland kunne hindre Norge og NATO å operere i deler av Barentshavet.

President Vladimir Putin har uttalt at med hensyn til energiforsyning er «felter til havs, spesielt i Arktis (…) uten overdrivelse vår strategiske reserve for det 21. århundret».

I 2014 gjennomførte landet sin største militærøvelse siden den kalde krigen, da de drillet 155 000 mann og involverte tusenvis av stridsvogner, jagerfly og skip. Russland er sårbar i vest, og flåtebasen i nord er ekstremt viktig for dem. Østersjøbasen deres føles mer utsatt i dag, med NATO som innsirkler Russland ved at alle de tidligere Warszawapaktlandene nå er NATO-medlemmer, samt gjennom utplasseringer av en liten kontingent med amerikanske styrker i Baltikum (inkludert norsk personell).

Kjøp og salg

Da Donald Trump tok imot statsminister Erna Solberg i Washington i januar 2018, stilte både den amerikanske utenriksministeren og forsvarsministeren opp til egne møter med vår utenriksminister, Ine Eriksen Søreide. I pressemeldingen som den amerikanske marinen sendte ut i etterkant av utenriksministerens besøk, omtales Norge som «en eksepsjonell alliert». Det inkluderer kjøp av 52 F35 jagerfly, med en anskaffelsespris på over 70 milliarder kroner. (For hver time disse dyre maskinene er i lufta, bruker de 5600 liter flydrivstoff, mens de gamle F-16 flyene «bare» brukte 3500 liter. Forsvaret må kompensere på andre områder i sitt CO2 regnskap).

Men mer enn å være en god kunde er Norge av uvurderlig viktighet for USA med vår strategiske beliggenhet i Arktis. Vi har suverenitet på Svalbard, vi grenser direkte opp mot Russland og vi har tillatt amerikanske soldater a være stasjonert i Midt-Norge. I tillegg har vi stor radar- og etterretningskapasitet i nordområdene. Vi tar oss av dette, på vegne av USA og NATO.

Kinas inntog i nord

Russland og USA er velkjente for oss. Men hva med Kina? 26. mai 2015 publiserte Kina for første gang en offentlig nasjonal militærstrategi. Her slås det fast at landet ikke bare må tenke slik de tradisjonelt har gjort, det vil si på landstyrker. De skal også være i stand til a beskytte sine maritime interesser. De skal sikre sine strategiske behov, inkludert det de mener befinner seg i andre farvann.

Men et ekspansivt Kina kan tilføre mye kapital i nord, i form av investeringer i dyphavner og annen infrastruktur. De har holdt på med det samme i deler av Afrika i snart 20 år nå. Nå skal snart nevnte Narvik nyte godt av deres store transport- og handelsprosjekt, Belt and Road Initiative.

Norske relasjoner med Kina var i mange år på et frysepunkt, etter at Nobelkomiteen tildelte menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo fredsprisen i 2009. Var Norge en ekstra god pådriver for å få Kina inn som observator i Arktisk Råd i 2013, som en av de få tingene vi kunne «tilby» Kina, mot å få normalisert forholdene til landet igjen? Riften mellom de to landene ble endelig helet i 2017, da Norge også måtte love «å respektere Kinas system og verdighet». Ikke uproblematisk.

Kampen om Grønland

Kina har satt kursen mot nord og publisert i 2018 en egen strategi for Arktis. Enkelte amerikanske observatører har beskrevet Kina i Arktis som en «edderkopp som utvider sitt nett». Den norske Kinakjenneren Thorbjørn Færøvik skriver i at det er all grunn til a være skeptisk til kinesisk nærvær på Grønland, og peker både på industrielt og militært nærvær (VG 21.08.19).

Det er en viss frustrasjon i forsvarsmiljøet i USA for at det investeres for lite i amerikansk Arktis-kapasitet. Kanskje har president Trump blitt hvisket et ord i øret om at USA sakker akterut i «Det nye nord» som nå vokser frem? I 2019 kom hans pussige utspill om a kjøpe Grønland. Den utrettelige Mike Pompeo besøkte også nabolandet Island i 2019, og priste islendingenes restriktive holdning til kinesisk ønske om kjøp av land. Samtidig signaliserte Pompeo økte amerikanske militærinvesteringer der.

Svalbard og Norges unike rolle

Svalbardtraktaten fylte 100 år i år. Norge har god kontroll på forvaltningen der, selv om Russland klager på restriksjoner de er underlagt både til havs og på land, Kina er svært misfornøyd med å måtte rapportere inn ulike forskningsprosjekt de har på øyriket, mens EU misliker at de nektes å fiske snøkrabbe i farvannene rundt.

Det legges inn krav om eierskap til Nordpolen fra russisk side, og det er stadig uavklarte territorialkrav mellom flere arktiske land. Smeltende is vil føre til økt trafikk og flere ressurskrav. Norge har vært forutseende nok til å ta initiativ til nye avtaler og i november 2017 ble ti land ble enige om a stenge sentrale deler av det arktiske havbassenget for kommersielle fiskeriinteresser. Det er et område på størrelse med Middelhavet. Det viser at klimaendringer også ansporer til samarbeid.

Skulle miljørettsaken mot oljeboring i Barentshavet som kommer opp i november i år ende i at staten taper, og om en ny regjering i 2021 avstår fra videre norsk olje- og gassutvinning i nordområdene, vil vår meklings- og moderatorrolle i det nye nord styrkes.

En ny nordområde-politikk?

Vi er landet med best infrastruktur i det nye nord som nå vokser frem, med veier og ferjer over alt, og enda bedre ville det bli med en forlengelse av jernbanen. Vi er ikke plaget med permafrost-utfordringer i samme skala som bebygde områder av Alaska og Russland. Men samiske innvendinger mot grønn imperialisme i nord må avklares og finne sin løsning. I tillegg lider våre nordområder under en viss fraflytting. Det rimer dårlig med den britiske forskeren James Lovelocks spådom om at nordområdene vil bli blant verdenes mest attraktive i en endret klimafremtid. Tiden vil vise. Nordområdene blir vår viktigste satsing fremover.

 

*Kroglund er aktuell med boken Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse